Vi lever i en tid med overflod av informasjon, og vi har alle bare en begrenset båndbredde for å ta til oss budskap. Vi lever også i en tid der store deler av befolkningen i Norge bryr seg pent lite om kristen tro, og det er sjelden å se at evangeliet trekkes frem som et relevant svar på utfordringer i samtiden.
Derfor må alle vi som ønsker at Jesus skal bli kjent for flere, være nøye med prioriteringene når budskap skal formidles i det offentlige rom. Peker det på Ham på en forståelig måte? Kobler det ekte svar på ekte behov som folk kjenner på i sine liv?
La meg være tydelig: Jeg verken kan eller vil mene noe om teologien i erklæringen.
Men jeg kan si noe om effekten det har på mennesker som har et uavklart eller anstrengt forhold til kristen tro.
Du verden som man gjør evangeliet en bjørnetjeneste ved å redusere det til en teologisk sjekkliste. Hvis målet er å peke på Jesus, så er tiltaket langt på vei uegnet, slik jeg vurderer det. Og folk flest får inntrykk av at kristne ikke er enige om noen ting, paradoksalt nok, gitt at det er forsøk på å fronte en felleskristelig stemme.
Prekvalifisering?
Det kanskje mest skadelige signalet ut mot befolkningen, er det etterlatte inntrykket av at kristne opererer med slags pre-kvalifisering. Er ikke selve poenget at det er relasjonen med Jesus, og hans ånd som virker i oss, som kan sette oss fri? Er ikke da selve oppdraget å introdusere folk for Jesus? Og om man kjenner på en sorg og frykt for at samfunnet og samtiden er skakkjørt, så er vel fremdeles løsningen den samme?
I PR-faget snakker vi om at den som eier problembeskrivelsen, eier løsningen. For å vekke interesse, og skape en reell og åpen dialog, så er det sentralt å sette ord på problemer, drømmer og behov som folk opplever som viktig i sin hverdag. Først når vi møter folk der de er, ikke der vi er, kan vi håpe på en samtale og en relasjon som kan vekke tillit, nysgjerrighet og læring begge veier.
Tydelig svar på et spørsmål ingen stiller
I dekningen synes jeg i dette tilfellet det er kirkerådsleder Harald Hegstad og preses Olav Fykse Tveit som treffer planken. Og da tenker jeg ikke særskilt på vurderingen av teologi versus medisinske spørsmål, psykologi eller sosiologi, men på prioritering.
Jeg kan knapt komme på et eneste problem folk utenfor kristen-bobla styrer med, som felleserklæringen om kjønns- og seksualitetsmangfold er et relevant svar på. Og da blir det fort indremedisin som står i veien for at folk utenfor (les: de aller fleste) får øye på de gode nyhetene.
Store deler av millenials og generasjon Z har store hull i kjennskapen til Bibelen og det kristne livssynet. Da ville jeg selv valgt å rigge en felleskristen erklæring ganske annerledes.
En annen erklæring
- · At alle har mulighet til å få en relasjon med Gud – han som har skapt verden og alt i den – gjennom Jesus
- · At du får forstå livet gjennom en historie der du finner mening, hensikt, verdi, identitet, håp, tilgivelse og nåde
- · At det finnes ETT sted der du kan finne fullkommen aksept på tross av, og der du er lovet hjelp til å ta oppgjør med egoismen og selvopptattheten og la det gode potensialet få bedre vekstvilkår.
Eller man kunne adressere trender og felles utfordringer folk er opptatt av, der evangeliet er et relevant svar:
- · Ytre press som klimaproblemer, krig og svekkede levekår. der kirken kan ha en unik stemme ved å formidle håp og at det gode skal seire.
- · Demokrati som forvitrer fordi vi ikke tåler trynet på hverandre, eller evner å lytte empatisk.
- · En meningskrise, der følelsen av håpløshet og utilstrekkelighet nærmest har blitt et folkehelseproblem.
Tenk om kristne på tvers av all teologisk uenighet og ulike tradisjoner kunne skrive en felleserklæring som adresserte ekte svar på ekte behov. Da hadde snøballen begynt å rulle.
