Å være urolig i en tid som denne tyder vel bare på at du har et operativt følelsesapparat og er våken. Samtidig skal vi være litt forsiktige med å anta at vår tid er eksepsjonelt urolig, med tanke på tidligere pandemier, verdenskriger og atomtrusler. Og uansett er det ingen automatikk i at urolige tider gir urolige folk. For eksempel kan selvmordsrater falle i krigstid, og kriser kan avføde et sterkt samhold i befolkningen – og samhold i betydningen gode relasjoner er det mest avgjørende for en god psykisk helse, eller egentlig helsen i det hele tatt.
Men uavhengig av om vår tid er særlig urolig eller ikke, er det tegn til at vi er spesielt urolige. Hvorfor?
Kanskje fordi vi er vitne til et sekulært prosjekt som slår sprekker. Dette i kombinasjon med radikal individualisme, utgjør en potent og urovekkende blanding. Vi kan tåle ensomhet, stress og meningstap, så lenge det virker som det sekulære utopia er på trappene.
Problemet er at modernitetens bivirkninger er her for fullt, uten at gevinsten ser ut til å være særlig nært forestående. Unge kan ta en lang utdanning, leve uforpliktende og åpent, tenke sjæl og mene, gjøre alt riktig etter kulturens narrativ, men ikke få jobb, ikke ha råd til bolig, ikke finne partner. Da blir lånekasse-regninga eller politikernes oppfordringer om å få flere barn en hån. En påminnelse om at de ble lurt av livsmanuset. Hva består vårt urolige livsmanus av?
Radikal individualisme
Ensomhet øker fiendtlighet. Er du aleine må du i større grad monitorere omgivelsene for farer. Beredskapen må være høyere, enn om du er trygt plassert i en flokk. I en svær undersøkelse av Folkhälsomyndigheten i Sverige i 2022, fant de at én av tre mellom 16-29 år svarte at de lider av ensomhet. De eneste som var like ensomme som disse unge menneskene, var de over 85 år.
Vi har en norsk studie fra 2020 som viser at ensomheten blant studenter økte bare fra 2014 til 2018. Andelen folk som oppgir å ha fortrolige i livet sitt stuper, og har gjort det i mange vestlige land i flere år allerede, lenge før iPhonen kom og økte farten på frakoblingen. Isoleringen av individet forklarer kanskje den økte rettighets-retorikken vi omgir oss med. Vi har rett og krav på, ikke plikt til, eller behov for. I kommunen har brukerne «vedtak» på omsorgstjenester, de har retten på sin side og kan stille krav. Hvor igjen kommunen kan nekte brukere adgang til tjenester gjennom at «de ikke har krav på». Vi har havnet i stillingskrig med hverandre.
Og er det ikke stillingskrig er det konkurranse. I et prestasjonsbasert hierarki blir vi fort hva vi gjør. En studie fra 2019 viste at studenter har blitt stadig mer perfeksjonistiske siden 1989. Perfeksjonisme forstått som opplevelsen av at det stilles høyere krav fra omgivelsene, at en selv har høye krav til seg selv, og at en som regel mislykkes med å leve opp til disse kravene.
Vi dedikerer dyrebar tid til en skjerm som er programmert til å gjøre oss urolige eller sinte, for det er det emosjonelle klisteret som holder oss fast der
Mange unge vil nok kjenne igjen i at de føler seg konstant underpresterende i en kravstor verden. Da skjønner vi at uroen aldri er langt unna, for ingenting er godt nok, de er aldri nok. Artikkelforfatterne foreslår at mange av kravene formidles via velmenende foreldre, som er opptatt av at barna skal få de beste forutsetninger og bli den beste utgaven av seg selv. Dette gjør barna prestasjonsdrevne, og dømt til å kontinuerlig imponere seg til verdi for å føle at de er til.
En travel, innovervendt kultur
Andelen med psykisk lidelse øker. Omkring 57 prosent av kvinnelige studenter oppfylte kriteriene for en psykisk lidelse i løpet av de siste 12 månedene, i en norsk studie fra 2023. Vi har sagt lenge at det sikkert bare handler om økt åpenhet, at vi snakker mer om det.
Det virker ikke som dette er en fullgod forklaring lenger.
Andelen med psykisk lidelse fortsetter å øke, og har gjort det lenge, også i land og perioder med høy åpenhet og aktivt stigmareduserende arbeid. Diagnoseinfluenceres budskap på TikTok sammenfaller med eksplosjoner i de samme sjeldne plagene.
Det vi kaller awareness på sosiale medier er kanskje ikke lenger noe som avdekker reelle plager og sikrer at flere får hjelp, men heller noe som driver frem lidelsen, eller skaper økt psykisk uhelse gjennom å gi et forklarende navn til problemene dine – selv om det er helt feil knagg å henge de på.
Det føles som verden suser av gårde i et avsindig tempo og med en forrykt kurs. Men ingen påtar seg kontroll, det er kommet for å bli, sier vi bare. Vi er fanget i en frenetisk kamp for å holde tritt med oss selv og verden. Vi glemmer at vi alle har del i farten, gjennom deltakelse i økonomiske kappløp og det selvpålagte slaveriet det er å være tilgjengelig og oppdatert hele døgnet.
Jo fortere vi løper, jo vanskeligere blir det å finne veien. Vi søker derfor ro med alle midler vi kan innta i fart, det være seg legemidler eller rusmidler. Det kinkige er at problemene farten avføder kan ikke løses på fartens premisser, det må langsomhet til. Unge som strever med nummenhet ufarliggjør det nummende rusmiddelet cannabis. Voksne som strever med uro søker ADHD-diagnoser, siden de tenker det er dem selv det er noe galt med, og ikke våre syke omgivelser.
---
Andreas Nydal
- 33 år.
- Lege i spesialisering i psykiatri. Bosatt i Kristiansand
- Forfatter av boka Kakofonen, pålogget men frakoblet.
---
Skjermen
Vi dedikerer dyrebar tid til en skjerm som er programmert til å gjøre oss urolige eller sinte, for det er det emosjonelle klisteret som holder oss fast der. Jo mer urolig eller sint skjermen gjør deg, jo mer tid bruker du på den. Og jo mer tid du bruker, jo mer sinne og uro kjenner du på, som igjen øker skjermtiden, og syklusen forsterkes for hver runde.
Smarttelefonen er blitt taktstokken for emosjonene. Vi tar ikke på alvor at oppmerksomheten er inngangen til sinnet. Det er uro på menyen og vi kjøper den, fordøyer den, integrerer den, som det siste vi gjør før vi sovner og det første vi gjør når vi våkner.
Men må vi ikke følge med, være oppdatert?
Forfatter Pål Norheim skrev at vi har gjort med nyhetene det museene gjorde med verdenskunsten. Vi har flokket dem utilbørlig sammen og på den måten har de nøytralisert hverandre.
For er det ikke å gjøre vold på krisene, å få dem formidlet via TikTok? Det spres så mye overlagt desinformasjon at det jobber folk på fulltid med å hindre at nyhetskanalene sprer løgner. Mye av gamle Twitter er roboter som krangler om sannheten. Det er ikke sikkert Midtøsten-konflikten er tjent med at vi «følger med» på TikTok, eller daglig på nyhetene, for den saks skyld. Kanskje du skal lese Odd Karsten Tveits bok fra 2015 om konflikten istedenfor, eller ringe din gamle israelske kulling og ta en lang prat?
Nyhetsverdi og sensasjon
Krigen i Ukraina er like blodig og virkelig som for to år siden, men glimrer med sitt fravær i landets største aviser. Nyhetene leverer bare det som er sensasjonelt, som har overraskelsesmoment nok til å fange oss. Nyhetene er ikke lenger veiledning til hva som foregår i verden, men avledning fra det. De lærer oss at vi skal bry oss kort og uforpliktende, og så gå videre.
Et nyhetsprogram som kun vises én gang i måneden kunne derimot samlet opp og presentert viktige hendelser, og måtte av plasshensyn prioritert bort sladder og uvesentligheter. Søren Kierkegaard foreslo en mer individuell løsning, nemlig at en skulle late som alt en leste skjedde for 50 år siden, for å så se om det beholdt sin nyhetsverdi eller ei.
Jeg er redd vi misforstår engasjement. Vi tror det er å følge med, bli uroet, at vi skylder folk i krise å se klipp av dem på sosiale medier, trykke på hjerter og triste emojis. Dette er feilkanalisert engasjement, og helt ærlig vet jeg ikke om det er så mye engasjement igjen, når vi har fordelt det utover alle dagens kriser, arrangementer, gruppesamtaler, annonser, og venneoppdateringer. Kanskje dette er en misforstått samfunnsplikt, og istedenfor engasjement ender vi med vag uro.
Og dårlig samvittighet.
Skjermen tilbyr lavthengende frukt for å få oss til å bite på, noe vi gjør. Annonsørene og algoritmene vet dette og konkurrerer om å tilby enda lavere hengende frukt. Jeg tror ikke vi tar inn over oss at smarttelefonens kjerneoppgave dermed er å spille på det verste i oss, impulsene og tendensene vi egentlig ønsker å avlære eller i det minste marginalisere. Skjermen forsterker våre dårligste sider, og presenterer oss attpåtil for andres dårligste sider, og polariseringen er et faktum. Mer stillingskrig.
Å mangle kjærlighet
Ei fornem dame i Dostojevskijs Brødrene Karamasov forteller at jo mer hun elsker menneskeheten, jo mindre får hun til overs for de enkelte mennesker.
Hun avslører egentlig at hun mangler kjærlighet, for kjærligheten er spesifikk, den har et ansikt, den får ikke feste i «verden» som generell og vag størrelse. Hvem er min neste, får Jesus spørsmål om, og svaret er ganske ofte at det er din nærmeste. Det er tilfeldigvis de som er vanskeligst å få øye på i vår tid, hvor vi presenteres for alt annet enn det som er rett foran oss. Det er derfor ingen ro å finne i det digitale, som er romløst. Roen er alltid å finne på et sted eller blant mennesker, i den fysiske virkeligheten.
Å nistirre i en skjerm og lure på hvor uroen kommer fra, er som å helle bensin på bålet og lure på hvorfor det ikke slukner.
Vi går i ett med verden
Hva kan vi gjøre?
Vi trenger et rom mellom oss og verden. For problemet er at vi går i ett med verden, og havner dermed i dens vold, fullstendig prisgitt kulturens oppturer og nedturer.
Vi formes alle av noe. Vi blir alle noen av livene vi lever, og vi har overlatt formingen til en uheldig blanding av hverdagens tilfeldigheter og høypresis digital påvirkning som er tilfeldighetenes rake motsetning.
Stillheten
I vår støyende tid er vi sjanseløse uten stillhet. Stillhet er å sette kulturens lydspor på pause. Det er å åpne opp for annen påvirkning, om så bare for en stakket stund. Det er i stillhet vi kultiverer rommet vi trenger mellom oss og kulturen.
For jeg tror omgivelsene prøver å gjøre deg til en viss person. En løpende og urolig versjon av deg. Jeg tror Jesu stadige tilbaketrekninger og bønnerytme satte ham fri til å være den vi trengte at han var, og ikke den vi ønsket han skulle være. Stillhet og bønn satte Jesus fri til å være Jesus, og det underlige er at vi tror Jesus trengte det, men at vi klarer oss uten.
Jesus ber oss om å ikke bekymre oss for morgendagen
Og stillhetens rom setter også andre fri til å være den de er, når de møter deg. Uten rom er alt vi har plass til fordommen om den andre, som vi så interagerer med på våre egne premisser. Når to mennesker uten rom møtes, blir det bare kollisjon. Hardt mot hardt, Ingen fjæring, intet åpent og avventende rom imellom. Stillingskrig.
---
Spørsmål om uro
1. I hvilke situasjoner kan du oppleve «triviell» urolighet?
Når noe blir ødelagt i huset som jeg ikke har evner eller penger til å fikse. Eller jeg har investert for mye følelser og håp i at dette blir sikkert sesongen Manchester United snur det. Og så kommer virkeligheten som et slag i ansiktet hver gang.
2. Når var sist gang du kjente på urolighet i ditt liv?
Redselen for at den vestlige verden skal kollapse kommer i bølger. Under VM i Qatar skylte det over meg hvor alene Vesten egentlig er om det jeg opplever som en sunn ideologi. Da ble jeg urolig.
3. Hvordan håndterer du uroligheten?
Gjennom stillhet og prat. Og slik innse hvor mye jeg har satt min lit til egen og medmenneskers kontroll. Fred er å oppgi kontrollen over utfall til Gud, sa Dallas Willard. Jeg øver meg i den sannheten.
---
Har vi gått oss vill må vi stanse, ikke løpe fortere. Bare da kan vi granske livsmanuset. Enten kan livet bli som det blir, VG får bestemme angstnivåene mine, eller jeg kan ha kultivere et livgivende rom mellom meg og verden. Ikke for å være en distansert og avstumpet figur i lotus-stilling, men for å si det med Henri Nouwen: få en medfølende forståelse med verdens illusjoner.
Det er kjærlighet til verden uten underkastelse av den. Som trær med dype røtter. Vinden, altså verdens gang, kan få bevege greinene, men ikke rykke oss løs. I motsetning til strutsen med hodet i sanden er det ikke verden vi skal trekke oss tilbake fra, men dens vrengebilde, kuratert av algoritmer rigget for emosjonell reaksjon, heller enn forpliktende relasjon.
Det finnes til og med god uro, en rastløs inspirasjon som setter deg i bevegelse. Men den er utenfor rekkevidde om vi aldri lytter. Det første vi må gjøre med uroen er å lytte til den. Distraherer vi oss vekk fra den legges den bare lokk på, og kommer tilbake om kvelden, gjerne rett før vi skal sove. Se på uroen din, husk at du er ikke følelsene dine. De forteller deg noe, men er ikke deg. Bare slik kan vi bli urolige uten å bli fortvilede.
Jesus ber oss om å ikke bekymre oss for morgendagen.
Uro har med tid å gjøre. Deler av uroen handler om at vi ikke klarer å være i nuet uten distraksjon. Nuet pulveriseres, og vi fordeler oss utover et tidsubestemt strekk av hverdagen. Sinnet hopper febrilsk mellom fortid, nåtid, og fremtid. Ikke bekymre dere for morgendagen, er ikke en bagatellisering av problemene, det er tvert imot en anerkjennelse av nuet som vi sliter sånn med å dvele ved. Kom tilbake hit, er det som Jesus sier.
Fasting shapes our capacity to being more at ease with not being at ease. Denne innsikten fra pastor Tyler Staton er kanskje en av nøklene for et urolig folk.
Å ta avstand til verden
Vi må huske at skjermen er forholdsvis ny, uroen er eldre. Skjermen svarte bare på og forsterket vårt behov for å døyve stillhet, hindre stillstand. Kanskje vi må slippe til uroen vår, istedenfor å distrahere oss fra den så fort den oppstår. Og huske at om du ikke har stillhet i livet ditt, vil ditt første møte med den være ublidt. Det betyr ikke at det er feil, det betyr bare at vi må avlære oss at det vanskelige skal unngås.
Stillhet må være det siste gullet som ingen vil utvinne. Det alle lengter etter, noe til og med reklamen spiller på, men som ingen oppsøker tross dens store tilgjengelighet.
Stillheten frir oss fra verdens grep, om så bare bitte litt hver gang vi besøker den.
Har vi ikke annet enn en tynn hinne mellom oss og verden, da skvulper vi med, blir enda en urolig verdensborger. Mellomrommet derimot, gir oss frihet til å tjene uten å være slave. Bare den som er tilstrekkelig avgrenset kan elske. Den som er urolig og utflytende drukner i den andre. Da vil vi bare tilpasse oss uromomentet, ikke være til hjelp.
For å ha noe å tilby verden, må vi daglig ta avstand til den først.
