Å ha selv «arvet» en tro, er både noe jeg er utrolig takknemlig for, men som har stilt krav til mitt blikk på det jeg har med meg. Jeg har vært gjennom det man vil kalle en dekonstruksjon av en mild type underordningsteologi.
Når vi skal skjelne mellom hva som er godt og dårlig, sier Jesus i Matteus at vi skal kjenne det på fruktene. Senere refser han disiplene for deres maktkamp, og sier at det ikke skal være slik blant oss.
Jeg mener at det er verdt å ta i – og å dekonstruere – det som ikke bærer frukt og fører til kamp om posisjoner.
Det finnes en gren i vårt kristne tre, som har potensial for å bære enda mer frukt, der hvor det er et kunstig skille mellom ledelse i hjem og kirke. For å sitere Charlotte Rørth: «Ser du en mann, ser du først et menneske, deretter en mann. Ser du en kvinne, ser du først en kvinne og så et menneske.»
Bibeltro mot versene
Jeg klarer ikke å sette fingeren på akkurat da jeg begynte å tro at jeg som kone måtte underordne meg mannen min. Jeg husker det gikk fra å ha en bismak i munnen, til at jeg etter hvert tenkte det var en ære å legge meg under lederskapet til en mann som var Jesus lik. Grunnlaget i synet mitt var å være bibeltro mot versene jeg leste i Efeserne 6.
Da mannen min og jeg giftet oss, hadde vi aldri snakket eksplisitt om at han var lederen i familien, men vi tenkte det begge to. Hver gang vi møtte på et problem, som det var mer enn nok av det første året, husker jeg at jeg holdt meg selv igjen for å ikke være overkjørende, maskulin, ta ledelsen eller overgå ham.
Jeg måtte være hans hjelper, og han skulle ta ledelsen i familien.
Jeg måtte være hans hjelper, og han skulle ta ledelsen i familien
Parallelt med dette, ble jeg heiet frem som kvinnelig forkynner og leder. Prosessen rev i meg – for hva kvalifiserte meg som leder i kirken men ikke i hjemmet? Kunne jeg være en åndelig mor for kirken, men kun min mann kunne være åndelig leder i hjemmet?
Dette todelte synet kalles mild komplementarisme, eller mild underordningsteologi. Synet legger stor vekt på hva som er en god kvinne og god mann. Her mistet jeg fotfeste på hva som kjennetegnet oss som felles disipler.
Rom for å grave
I mine teologiske- og sjelesorgs-runder, opplevde jeg gode veiledere som turte å gi meg rom for å grave i troen min og sette spørsmålstegn ved min tolkning av Bibelen. Etter hvert så jeg hvordan jeg hadde ignorert andre sentrale vers, hvordan en mellommann hadde sneket seg mellom meg og Guds Ånd, og at det enorme kjønnsfokuset ikke kom fra Guds ord – men fra hans forsamling.
Det jeg har undret meg over, er hvordan vi kan anerkjenne kvinnelige ledere på alle andre områder, men fortsatt beholde ensidig underordning i ekteskapet? Klarer man å unngå at det lekker ut i resten av Kristi kropp?
I mitt studie av mild underordningsteologi var det vanskelig å komme unna det faktum at å stå for underordning i ekteskapet hadde negativ påvirkning på kvinner i kirken, spesielt ledere. Frukten var vond.
I hjemmet starter den viktigste identitetsformingen til jenter og gutter. Hva forteller det jenter at det bare er det pappa gjør som blir anerkjent og kvalifisert som lederegenskaper? De fleste som er tett på en mor, vet hvor mye lederegenskaper som skal til for å få en familieflokk gjennom uka. Med hjertet og hodet i behold. Det har oppstått et kunstig skille mellom ledelse i kirke og i ekteskapet, avhengig om det har et feminint eller maskulint fortegn.
Rolle og verdi
Argumentet mange komplementære bruker er at kvinner og menn er like i verdi, men ikke i rolle. Men kan man egentlig skille rolle og verdi? Ja, kvinner og menn er forskjellige, for eksempel har kvinner en unik rolle med å bære, føde og amme barn, noe menn er utelukket av på grunn av biologien.
Å utelukke kvinner fra lederskap er å utelukke dem fra noe av hovedessensen i det å være menneske og som skiller mennesket fra dyret: evnen til å utøve åndelig dømmekraft, den høykognitive atferden som kreves for å ta beslutninger og ha det endelige ansvaret.
Jeg vil invitere til å tørre å gå flere runder med sin egen teologi
Dette er grunnleggende ved mennesket som vesen. Hva er fruktene av en underordningsteologi som knebler mange kvinners evne til å utøve nettopp dette aspektet ved sin menneskelighet?
Det er forståelig at det for mange høres og oppleves attraktivt ut med en maskulin leder i familien, og en kvinne som villig legger seg under hans lederskap. Jeg vet om flere som lever godt med dette også.
Jesu advarsler
I det sekulære, liberale samfunnet har krigen mellom kjønnene fått spisse kanter – eller ingen kanter i det hele tatt.
At flere kvinner ønsker menn som er mindre passive, ønsker seg mindre arbeidspress, mer tid med familie og barn er forståelig. At menn må finne sin plass og sin retning i livet er viktig. Men trenger konklusjonen å være ensidig underordning for kvinnene? Hva sier det om vårt syn på partnerskap? Avslører det en underbevisst dragning mot maktkampen og at vi higer etter posisjonene Jesus advarte oss mot?
Jeg vil invitere til å tørre å gå flere runder med sin egen teologi. Guds ord tåler å bli tatt i. I egen dekonstruksjon og søken etter sannhet, løftet jeg blikket fra enkeltvers og så et dypere budskap i Guds ord. Komplementarisme, uavhengig av hvor mild den måtte være, fungerer som ugressfjerner på kvinnelige lederskapspirer som heller hadde trengt gjødsel for å vokse.
Vi trenger å få hele Jesu kropp påkoblet oppdraget og at alle finner sin plass og sin frihet i han. Det er en frukt vi kan smake at er god.
