Overgangen mellom oktober og november har i lang tid også blitt markert for å minnes overgangen mellom liv og død for mennesket.
Her hjemme, som i de fleste land sammenlignbare med oss, har kanskje markeringen blitt noe gjemt og glemt bak kostymer, fester og skrekkfilmer i anledning halloween. Ikke til forkleinelse for kidsa som kommer grøssende på døra mi senere denne uken, men jeg håper likevel at det blir rom for noen voksenrefleksjoner rundt utgangspunktet for ukens sukkersjokk.
Markering for de døde
Allehelgensdag markeres ulikt i ulike kirkesamfunn. I Den norske kirke er allehelgensdag den første søndagen i november, mens det i Den katolske kirken er 1. november. Andre retninger i kirkelandskapet har sine skikker igjen.
Felles er uansett en markering for å minnes våre døde, og livet som har vært. Det kan være med dyp sorg og savn at lysene tennes, eller takknemlighet og glede for tiden en fikk sammen.
Tidligere var det martyrene, de som ble drept for sin kristne tro, som ble minnet
Tidligere var det martyrene, de som ble drept for sin kristne tro, som ble minnet. Men så ble det en minnedag for alle som hadde gått døden i møte. En allehelgensdag.
Minnes
Hvordan samfunnet forholder seg til døden, sier også noe om hvordan vi møter livet og hverandre. Rammene for livet og respekten for døden.
Noen av de vi minnes har levd lange, rike liv. Andre har levd altfor kort. Vi kjenner alle noen vi fortsatt skulle hatt sammen med oss. I kirker over hele landet blir navn på de som har gått bort i menigheten det siste året lest opp. For en verdi. De er ikke glemt. Alle liv er like verdifulle, og verdt å minnes.
Noe av det fineste med allehelgensaften, er å se ut over en kirkegård, med alle lysene og menneskene som samles for å minnes.
Dødshjelp
I år har allehelgensdagen en ekstra dimensjon. For i skrivende stund har ønsket om legalisering av dødshjelp igjen blusset opp, både til venstre og høyre for KrF.
På den andre siden skuffes vi også av Støre-regjeringens forslag til ny abortlov som nå behandles i Stortinget. Her foreslås det en radikal svekkelse av barnets rettsvern til nærmest halvgått svangerskap og betydelig nærmere barnets levedyktighet.
Dersom ingen protesterer mot forsøk på å gradere menneskeverdet, står hver og en av oss til slutt i fare for å ende opp som uønsket.
Så forstår vi mange av de gode intensjonene som ligger bak, men her må vi likevel våge å være en tydelig motstemme. Vi ser at dette vil svekke - fremfor å styrke verdigheten til våre utsatte og svakeste. Akkurat som denne dagen nå markerer minnet til alle, og ikke bare noen få, må vi ha politikk som ivaretar alle.
Derfor vil KrF alltid stå opp og kjempe nettopp for disse verdiene. Verdier som bærer og sikrer tid til det viktigste, med de vi er glad i livet nå.