Det er mulig å identifisere tre konkurrerende fortellinger om abort og abortlovgivning: Abort kan være akseptabelt som en «nødløsning», det kan være en «verdikonflikt», eller en mer ubeskåren «rettighet» for den gravide.
Nødløsning
Abortloven av 1978 gir vid adgang til abort, men beskriver det likevel som «en siste utvei», påpeker Eivor Oftestad i Klassekampen 21.11. At abort kan være akseptabelt som en nødløsning, har også vært et vanlig syn innen kristen etikk. Men hva og hvor mye som skal til for å rettferdiggjøre nødløsningen, er det ulike syn på. Abortloven av 1978 har en svært vid fortolkning av dette, noe som gjenspeiles i at loven har åpnet for dagens 12.000 årlige svangerskapsavbrudd.
Verdikonflikt
Da helseminister Vestre la frem den nye loven, vektla han at abort er et vanskelig etisk spørsmål – ikke bare for den enkelte som må ta sin beslutning, men for samfunnet. Det er en verdikonflikt, der kvinnens velferd og selvbestemmelse står mot fosterets rett til liv. Noen sider ved den nye loven er i tråd med denne fortellingen om abort som verdikonflikt: Det gjelder formålsparagrafen, som sier at loven skal «sikre respekten for det ufødte liv og retten til å fullføre svangerskapet», og det gjelder formuleringer i forarbeidene.
Det kulturelle skiftet fra nødløsning til rettighet har for lengst funnet sted
Også det at nemndene beholdes etter uke 18, gjenspeiler synet om at verdier må vektes mot hverandre. Det gjør også endringen av dagens § 2c, som hjemler senabort kun begrunnet i fosteravvik: En ny § 3d forsøker å dempe det diskriminerende signalet ved at det ikke er fosterets tilstand alene og i seg selv, som skal begrunne abort.
Rettighet
Men, i høstens debatt ville mange avvise at abort skulle være en verdikonflikt. Hvorvidt det er en verdikonflikt, er opp til den enkelte gravide å definere – og å håndtere i lys av egne verdier. Fra samfunnets side er da det viktigste som er å si om svangerskapsavbrudd, at det er den gravides rettighet. I den nye loven er «abort som rettighet» den dominerende fortellingen, som Oftestad også peker på.
Men her er loven langt på etterskudd av kulturen: Det er lenge siden 1978, og det kulturelle skiftet fra nødløsning til rettighet har for lengst funnet sted. Leger, jurister, aktivister og mange etikere har lenge sett på selvbestemt abort som en entydig og ubeskåren individuell rettighet, der det bør være overflødig å etterspørre nærmere begrunnelse for valget. Internasjonal menneskerettighetsdiskurs har også beveget seg i retning av at retten til abort følger av retten til helse, som er en menneskerettighet.
Etisk spørsmål?
På NRK Debatten 26.11 kunne vi høre Kamzy Gunaratnam (Ap) og Marian Hussein (SV) som eksempler på politikere som argumenterer ut fra abort som rettighet. Refleksjoner om abort som verdikonflikt og fosteret som en part med egenverdi, er hos dem relativt fraværende. I dette perspektivet er det uklart hvorfor en skal stoppe ved uke 18 og beholde nemndene. Også det faktum at fosterdiagnostikken iblant gir svaret først etter uke 18, utfordrer denne grensen.
Når fortellingen om abort som rettighet står alene, og fosteret ikke vektlegges, er ikke abort lenger et etisk spørsmål. Da blir det et rent praktisk spørsmål om hvordan den gravides egne interesser best kan ivaretas.
Hvis «abort som rettighet» blir fortellingen som vinner frem, er nok abortloven som vedtas i dag, kun en milepæl på veien. Tro om ikke veien raskt vil gå videre til selvbestemt abort frem til grensen for fosterets levedyktighet, uke 22?
Eller helt frem til fødselen, i tråd med anbefalingen fra Verdens helseorganisasjon (WHO)?