Verden er full av informasjon, så hvem skal man lytte til, og hva skal man velge? Det skaper så mye støy. I støyen forsvinner ettertenksomheten, sakteheten, nærværet, stillheten. Evnen til å skjelne det gode fra det onde, å skjelne åndene som Paulus kaller det, er kanskje ekstra viktig akkurat nå. Derfor er stillheten min fremste bønnepraksis. Jeg trenger stillheten. Jeg møter Gud fullstendig i ærefrykt, uten ord eller uttrykk for noe annet enn å bare være, og å lytte.
Det var noe ganske annet i min oppvekst som pinsevenn. Jeg kan love deg at på møtene i min barndom var der lite stillhet. Det er ikke få mennesker som har forlatt den karismatiske bevegelsen med en opplevelse av å forlate nettopp støyen. Den som gjør at man verken kan høre seg selv tenke, eller lytte til vår neste eller Gud på et litt dypere plan. Noen forlot, smått traumatiserte av trange åndsvilkår og moraliserende holdninger, erfaringer av en teologi som ikke holdt i praksis, eller et gudsbilde som skapte fremmedfrykt i stedet for gudsfrykt. Noen av disse havnet på yogamatta i Vennesla kirke, der jeg driver kristussentrert yoga.
Min pinsebakgrunn ga meg heldigvis ingen slike traumer. Tvert imot. Jeg har opplevd meg møtt og båret av Gud på mangt et karismatisk møte. Men livet skjer, og behovet for stillhet meldte seg. Den kristne tradisjonen er full av mennesker som insisterer, både i liv og lære, på at stillhet er nødvendig for modning og fordypning av det kristne livet. Det slår meg at man kan bli mer fylt av seg selv enn av Ånden, om man ikke lærer å holde litt kjeft.
En god treningsform
I østlig ortodoks tradisjon ble stillheten utviklet som en egen åndelig retning (rundt 1300-tallet) kalt hesychasmen. Sentralt i denne retningen er Jesus-bønnen. Denne praktiseres med fokus på kroppslig holdning, og integrerer pusten når man ber på innpust: «Herre Jesus Kristus du Guds sønn», og på utpust «miskunn deg over meg, en synder».
At mennesker har vonde erfaringer i møte med yoga er like sikkert som at mennesker har vonde erfaringer med karismatisk kristendom
Den gangen jeg selv lette etter en god treningsform for min kropp, fant jeg yoga. Sekulær i så måte, på yogastudio, med fokus på strekk, styrke og pust. Men all yoga skal inkludere meditasjon. Som kristen tror jeg at jeg kan hengi meg til det jeg vil hengi meg til. Det er ikke sjeldent jeg har sittet gjennom meditasjoner som ikke ga noe som helst mening for meg, og i stedet bedt Jesus-bønnen, vel vitende om at flere i rommet også var kristne og troende til å gjøre det samme.
Yoga som fenomen kan forstås og utarte seg på et utall av forskjellige måter. Det kommer an på tid, sted, religion, kultur, økonomi, kjønn og så videre. At mennesker har vonde erfaringer i møte med yoga er like sikkert som at mennesker har vonde erfaringer med karismatisk kristendom. Jeg har stor respekt for alle disse opplevelsene, og mener de skal tas fullt ut på alvor. Men. Når noen sier «yoga er østlig religiøsitet», og bruker det, ene og alene, som argument mot yoga har man ikke innholdsbestemt fenomenet før man konkluderer. Og dessuten: Er alt fra østen demonisk? Hvis man oppriktig mener det, må man kanskje gå litt inn i den arrogansen og se på hva dét kommer av.
Det slår meg at man kan bli mer fylt av seg selv enn av Ånden, om man ikke lærer å holde litt kjeft
Ordet yoga betyr å sammenføye, og bare det i seg selv tenker jeg er et argument for å bruke yoga i kristen sammenheng. Det betyr altså stikk motsatt av diabolos, som kan oversettes til å splitte eller skape splid.
Tøye- og bøyeøvelser
Har noen tatt religiøs patent på kneling? På sidestrekken, på ryggtvisten, på å sitte med beina i kors? På å rette ut ryggen, og ta dype åndedrag? Det må være Gud i så fall, som har skapt kroppen og gitt oss pusten. Nei, det kan ikke være det som gjør folk så redde for yoga. Hva er det da som er så skummelt? Fra de tilbakemeldingene jeg har mottatt av kritikere ser det ut som at det er det ukjente som skremmer. Og at dypt dedikerte kristne mennesker fra bedehusnorge, misjonsforeningene og pinsetradisjonen ser på dette som en trussel mot at mennesker skal komme til tro på Jesus Kristus.
Den eneste telefonen jeg har fått fra en yogakritiker er fra en eldre Kristiansands-dame. Jeg rakk ikke å si så mye mer enn «jeg forstår din frykt for at jeg skal lede mennesker bort fra Kristus» før hun la på røret. Velsigne henne. Frykten gjør det med folk. Vi løper og gjemmer oss.
Hva er det du egentlig er redd for? Er det språket sanskrit, den britiske gymnastikken eller de kommersielle interessene som spredte yogaen i vesten? Eller er du så redd for demoner at du har glemt at i Kristus er det frihet, ikke frykt?
Som kristen tror jeg at jeg kan hengi meg til det jeg vil hengi meg til
Åndens ledelse og Guds kall
For oss i Vennesla kirke er yogapraksisen en hvile fra støyen. Gjenopprettelse av en helhetlig forståelse om at ånd, sjel og kropp hører sammen. Tilbedelse av Jesus Kristus, for dem som vil det. For det finnes deltakere hos meg som ikke overhode er kirkefolk. De deltar, de også, på det ignatianske tilbakeblikket, der de øver seg på å takke for det gode som har skjedd dem den dagen. Og de inviteres i et raust kirkerom, fritt for krav og travelhet, prestasjoner, «rett tro» og kroppspress.
Misjon forstått som proselyttisme, der man skal overbevise den andre om å bytte mening, vil jeg ha meg frabedt. Men misjonsforståelsen som går ut på at Gud gjør sitt virke, og at kirken er med på det Gud gjør – der er jeg all in. Jeg opplevde det som Åndens ledelse og et Guds kall å drive kristussentrert yoga. Hva Gud gjør med det og hva fruktene blir, er opp til Ham.
Kritikerne vil kanskje si at jeg er blitt forledet av en ond ånd, og ja ja, hvem vet? Jeg kan bare gjøre en ting med den saken, forledet eller ei. Jeg lukker øynene, retter meg opp i ryggen, tar noen dype pust og sier «Herre Jesus Kristus, du Guds Sønn. Miskunn deg over meg, en synder.»
