Denne uken vedtok Stortinget en historisk endring i abortloven. Regjeringen feiret med kake – vi med skuffelse.
Abortspørsmålet er både krevende og følelsesladet. Det gjør debatten enda vanskeligere å ta. Likevel vil vi gjøre et forsøk på å forklare vårt syn på debatten og den nye loven, som unge norske kvinner.
Livsfarlige metoder
Før abortloven ble vedtatt på Stortinget i 1975, var det livsfarlige metoder som strikkepinner som ble brukt for å ende et svangerskap. Flere land i verden forbyr i praksis abort, og syv land tillater ikke abort under noen omstendigheter. Også land vi liker å sammenligne oss med, og som vi ser på som våre nærmeste allierte, har blitt mer restriktive i abortspørsmålet. Selv om vi kan ha forståelse for en del av argumentene som brukes, mener vi at det ikke er veien å gå.
Likevel må det være legitimt å mene at det å liberalisere abortloven heller ikke er ønskelig, og faktisk kan ha alvorlige konsekvenser.
En misforstått frihet
I en verden der teknologien blir stadig kraftigere og spiller en stadig større rolle, og der tanken om å være «perfekt» stadig brer om seg, representerer den liberaliseringen som nå er i ferd med å bli gjennomført, i praksis et steg tilbake hva angår beskyttelsen av menneskeverdet. Den frihet vi da får utvidet, er vi redd i mange tilfeller vil være en misforstått frihet. For der de aller fleste ufrivillige gravide tar abort før uke 12, er det flere frivillig gravide som føler seg presset til å ta abort etter uke 12 når de finner ut for eksempel at fosteret har kromosomfeil og kan måtte leve med funksjonsnedsettelser. Det presset vil nå kunne bli mye større.
Selv om et stort flertall i Norge er enige om at retten til abort skal ivaretas, oss selv inkludert, må ikke fosteret og dets verdi glemmes
Og da må vi spørre: Er ikke disse «annerledes» livene verdt å leve? Er ikke deres menneskeverd likestilt med våre andres – og hva slags signal gir egentlig vi som samfunn til de menneskene som i dag lever med slike funksjonsnedsettelser? Det vi indirekte sier, frykter vi, er at vi ikke har plass til dem i fremtidige samfunn. Det er en utvikling vi vil advare sterkt mot, men som vil bli stadig mer reell idet fosterdiagnostikken blir stadig med avansert og lettere tilgjengelig.
På tross av dette er det tegnet et bilde av at det er den liberale siden som står opp for menneskerettighetene, menneskeverdet og likestillingen, og at vi som er mer konservative, ikke tar kvinnens frihet og selvbestemmelse på alvor.
Signalet samfunnet sender
Selv om et stort flertall i Norge er enige om at retten til abort skal ivaretas, oss selv inkludert, må ikke fosteret og dets verdi glemmes. Det er tross alt et nytt liv det er snakk om. Det skal vi ikke ta lett på – og i hvert fall skal vi ikke glemme hvilket signal samfunnet sender dersom man i praksis øker presset for å velge bort fostre med visse kvaliteter eller kjennetegn. Vi vet det er snakk om vanskelige valg og en sårbar tematikk, men det gjør det bare enda viktigere at vi som samfunn gjennomtenker hvilke signaler vi sender.
For én ting må stå fast: Hvert liv er like mye verdt, og hvert menneskes verdighet må beskyttes. Vi er redd den nye loven kan svekke den grunnleggende tanken.