Mange har for eksempel lagt merke til at de to første kapitlene av Lukasevangeliet beskriver forløpet for Johannes’ og Jesu fødsel ganske likt. Noen bibelforskere har blant annet foreslått at den berømte Magnificat (Marias lovsang) opprinnelig har vært tilknyttet Elisabet, døperen Johannes sin mor. Navnet «Elisabet» finnes da også i stedet for «Maria» i enkelte gamle manuskripter til Luk 1,46.
I to bøker som har kommet ut dette året: Christmaker: A Life of John the Baptist og John of History, Baptist of Faith: The Quest for the Historical Baptizer, har den amerikanske teologen James F. McGrath lansert en besnærende teori: Historien om døperen har delvis blitt «overført» til flere av fortellingene om Jesus.
Enkelte av handlingene Jesus gjorde, og noen av hans utsagn, kan likeså gjerne Johannes ha utført eller sagt, ifølge McGrath. Forfatterne som står bak evangeliene, har altså til dels latt stoff som opprinnelig handlet om døperen, inngå i fortellingen om Jesus.
For de fleste bibellesere vil tenke at Johannes var forløperen som «bare» skulle vitne om Messias
Forslaget har mye for seg, selv om det kan virke provoserende og «rart» ved første blikk. For de fleste bibellesere vil tenke at Johannes var forløperen som «bare» skulle vitne om Messias. Tilhørte ikke Johannes og Jesus så å si to forskjellige epoker i fremveksten av Guds rike? Men ved nærmere ettersyn var det flere likheter mellom de to enn man ofte har tenkt.
Var Jesus Johannes sin elev?
Jesus og Johannes var omtrent like gamle (Johannes seks måneder eldre). De var slektninger, kanskje fettere.
Kildene sier ikke at de vokste opp sammen, men at de i voksen alder møttes ved Jordan-elven, der Jesus ble døpt av Johannes. Men var det ikke noe mer kontakt i forkant av denne hendelsen, og etterpå? Jo, i stor grad ifølge McGrath.
Jesus var med i Johannes sin døperbevegelse. Her viser McGrath blant annet til Johannesevangeliet, som forteller at Jesu disipler selv døpte. McGrath mener at kontakten mellom Johannes og Jesus var mye tettere og langvarig enn man hittil har antatt. Johannes blir både profet, lærer og Christmaker slik den amerikanske forskeren tolker ham.
McGrath peker dessuten på at Johannes ikke gikk i farens fotspor og ble prest. I stedet for å ofre i tempelet kunne folk nå få syndstilgivelse gjennom dåpen. Dermed ble døperen en «konkurrent» til sin egen far!
Hvordan skal en egentlig forstå denne og andre mandeiske tekster som ligner på de bibelske?
I tillegg til bibelske tekster er det særlig én tradisjon McGrath viser til når han tegner opp bildet av Johannes: Mandeismen.
Mandeerne
Mandeerne er den eneste gnostiske retningen som har overlevd fra oldtiden. De fleste har tradisjonelt holdt til i området sør i dagens Irak samt hovedstaden Bagdad, men mange tusen har siden Saddam Husseins fall i 2003 og IS sin terror etterpå flyktet til USA, Australia og Europa.
Mandeernes omfattende religiøse litteratur ligner på deler av Det gamle testamente, men mandeismen tar avstand fra både jødedom, kristendom og islam. Likevel har mandeernes litteratur og ritualer mange jødiske trekk. Ikke minst æres døperen Johannes, mens Jesus betraktes som en falsk profet.
Blant de hellige mandeiske tekstene er det en hel bok som har døperen som hovedperson, den såkalte Johannes-boken. Selve teksten er trolig fra 700-tallet, men noe av stoffet kan gå tilbake til det første århundre. I denne boken kan man lese at Elisabet i en drøm så en stjerne over Jerusalem.
Stjernen kan tolkes som et tegn på at døperens familie hadde tilknytning til tempelet i Jerusalem der faren var prest. Men først og fremst er stjernen her et symbol på at Johannes kom fra lyset, eller, som den mandeiske teksten uttrykker det: «Et barn ble plantet (på jorden) fra det høye». McGrath gjør oppmerksom på en interessant parallell mellom dette uttrykket og Sakarjas lovsang i Lukas-evangeliet, hvor vi leser om lyset fra det høye som skulle gjeste oss som en soloppgang.
Nye opplysninger
Men hvordan skal en egentlig forstå denne og andre mandeiske tekster som ligner på de bibelske? Elisabets drøm om stjernen minner om fortellingen om de vise menn i Bibelen. Da de mandeiske tekstene begynte å bli oversatt og kjent for bibelforskere på slutten av 1800-tallet og de første tiårene av 1900-tallet, var begeistringen stor. Mange mente rett og slett at dette var kilden til flere tekster i Det nye testamentet. Senere svingte pendelen ettersom det ble klart at de mandeiske tekstene var mye yngre enn Bibelen. Den såkalte «mandeiske feber» gikk dermed over til adskillig lavere temperatur.
De fleste forskere innen feltet i dag antar at de eldste delene av mandeisk tradisjon stammer fra døperbevegelser i Palestina/Israel i det første århundre. Dette har blant andre K. Rudolph, J. Jacobsen Buckley og M. Franzmann argumentert for. Men det finnes òg enkelte som mener at mandeerne ikke kom vestfra, men har sin opprinnelse fra området rundt Eufrat og Tigris, i dagens Irak.
Når det gjelder Johannes døperen, blir spørsmålet om mandeismen bidrar med opplysninger som er troverdige eller ikke. McGrath mener å kunne «triangulere» (hans favorittuttrykk) fra bibelske, mandeiske og andre tekster for dermed å regne seg «bakover» til pålitelige opplysninger om Johannes.
Fra Betlehem?
Et apokryft («skjult») evangelium fra det andre århundre kan tyde på at Johannes ble født i samme by som Jesus. Jakobs protoevangelium inneholder en passasje om at Herodes prøver å drepe Johannes under massakren i Betlehem. Ifølge Lukasevangeliet bodde Johannes’ foreldre i en «by i Juda». Sammenholdt med Jakobs protoevangelium kan dette godt være Betlehem.
Det er i det hele tatt mange paralleller mellom døperen Johannes’ og Jesu liv slik McGrath ser det. Ved å sette sammen fragmenter fra bibelske, mandeiske og apokryfe tekster som Jakobs protoevangelium mener han å få et klarere bilde av døperen Johannes.
Selv om noen av hans lesere vil synes han går vel langt i å tegne et «nytt» bilde av døperen, er kildene han viser til, absolutt interessante.
