Sorg er komplisert. Den kan komme snikende eller plutselig hogge til og ta et jafs av ditt innerste. Den kan være usynlig, skamfull og uutholdelig. Dette var livet mitt: Jeg var gift, eide bil og leilighet. Plutselig måtte jeg flytte inn i et kollektiv, til en enkeltseng og jeg lagde middag til én person. Det var ingen som ventet på meg hjemme lenger. Dette utløste et skred inni meg, og jeg ble fylt av et mørke.
Aldri før hadde jeg opplevd sorg. Men da den rammet meg, bestemte jeg meg for å møte den skikkelig. For det finnes nemlig bare én måte å komme seg gjennom sorg på; og det er å sørge, på sin måte.
Redd for å sørge feil
Min sorg var ikke pen. Jeg drakk meg full, sigga som en svamp og brant ting på bålet. Jeg brølte, skrek, bannet og gråt meg tom. Jeg solgte smarttelefonen og slutta å gå i kirka. Jeg lastet ned Tinder og dro på tre dates på én uke. Jeg mistet venner.
Jeg var så redd for å gro feil, å sørge feil. Jeg var redd for å ende opp med å bli et menneske jeg ikke kjente igjen. Jeg vandret rundt på kloden uten et ordentlig feste, jeg var hudløs og porøs.
Jeg skammet meg. 29 år og skilt. For en fiasko! Sorgen hadde nærmest skapt et krater i brystet som jeg trodde var synlig for alle. Jeg opplevde å måtte beskytte andre fra min smerte. Min eksistens minnet jo andre på at kriser kan ramme hvem som helst, når som helst. Det var og er ufattelig ensomt.
Sorgen blir kanskje lettere og mindre ettersom tiden går, men den leger ingen sår. Det er hva jeg gjorde, mens tiden gikk, som gradvis gjorde meg mer hel. Og for at jeg skulle klare å reise meg, måtte jeg reise.
Idéen som ikke slapp taket
Først ut i verden. Alene til Vietnam, uten en eneste plan. Og der, mens jeg var på en firedagers motorsykkel-tur i fjellene med en lokal sjåfør, slo det en idé ned i meg som et lyn. Er det mulig å haike Norge på langs, uten å bruke penger, og uten smarttelefon? Nei, tenkte jeg. Jeg vil ikke. Jeg orker ikke. Hvor idéen kom fra, det vet jeg ikke. Men at den var god, det det visste jeg så altfor godt, for den slapp ikke da jeg dro tilbake til Norge fra Vietnam.
Da jeg fortalte om den til venner og familie, ble jeg møtt med store øyne. Fatterns første reaksjon var: Da må du ha med deg elektrosjokkvåpen! De pepret løs om alt som kunne gå galt. Å haike med fremmede! Det er farlig! Å dra uten smarttelefon? Det er farlig! Og uansett hvem jeg snakket om ekspedisjonen til, fikk jeg det samme spørsmålet: Hvorfor vil du dette?
Eventyrlyst, svarte jeg, og det var sant, fordi jeg elsker å være i det ukjente og uforutsigbare. Men sannheten rommet også noe mer. Noe jeg ikke hadde språk for da, men som jeg klarer å sette ord på nå.
Jeg ønsket å komme hjem til meg selv. For sorgen hadde gitt meg en opplevelse av å være hjemløs, at jeg ikke hørte til noe sted.
En glitrende lasaron
Så jeg pakket sekken og dro til Nordkapp. Da jeg stod der, på en klippe nesten ytterst i verden, fisket jeg opp en Nokia 3310 fra lomma og ringte venninna mi. «Jeg står her nå», sa jeg og ga henne høytidelig ordre om å tømme bankkontoen min. Jeg skulle jo klare meg uten penger.
På snekkerbuksa hadde jeg sydd på paljetter. For ingen vil vel angripe en glitrende lasaron? I sekken lå telt, sovepose og liggeunderlag. Jeg hadde pakket litt mat, ull og en sammenleggbar øks.
Så begynte jeg å gå.
Reisen tok sytti dager. Da jeg ankom Lindesnes fyr, var jeg forandret. Og jeg var offisielt skilt.
Men siden jeg ikke hadde smarttelefon, signerte jeg papirene en lørdags morgen på et bibliotek i Hammerfest. Deretter forsøkte jeg å selge gifteringen. Hva kan jeg få for denne? spurte jeg en servitør, mens jeg holdt ringen opp som om jeg var Gandalf fra Ringenes herre.
For slik er livet. Når noe dør, vil noe annet vokse opp
Jeg fortalte han om reisen, og om dagen.« Men dærsken! sa han. Gratulerer!» og tok meg i hånden. «Men behold ringen! Ka om du finn dæ ett anna mainnfolk på tur!»
«Selvfølgelig skal du få bo her!»
Han inviterte meg inn i restauranten likevel. Jeg fikk servert hvalbiff med fries og peppersaus. Den kvelden ble glasset mitt aldri tomt. På kveldinga var det duket for latinokveld, og han fikset inngangsbillett til meg. Jeg svingte svansen hele natten i Goretex-joggesko, og det ble en kveld jeg aldri vil glemme.
Slike opplevelser ble det mange av. Noen uker senere hadde jeg fått haik med en hurtigbåt over fjorden til Sandnessjøen. Det var blitt mørkt, sekken var tung og jeg var sliten. Det fantes ikke noe sted å sette opp teltet, så jeg gikk inn på det første hotellet jeg så.
Øynene til mannen i resepsjonen strålte. Han lo og klappet i hendene da jeg fortalte om turen, og før jeg rakk å spørre om det var rom i herberget, utbrøt han: «Selvfølgelig skal du få bo her!» Så sendte han meg opp i restauranten, knipset på en servitør og la en hånd på skulderen min: «Denne damen skal få spise og drikke akkurat det hun vil.»
Blakk, men rik
Mange vil tro at det mest krevende med å loffe landet på langs var å være sulten, sliten og stressa. Men det vanskeligste var nettopp dette: Å få. For hvorfor fortjener jeg dette? Jeg ramlet inn i fremmedes hjem og hverdag. «Bli så lenge du vil», sa de og redde opp en seng. «Spis hva du vil», sa de. Jeg hadde ingen penger, men aldri før hadde jeg følt meg så rik.
Jeg sov flere netter på hotell enn i telt. Jeg spiste biff av alle slag, klippet meg, var på kino og surfet i flere dager. Jeg fant flaxlodd på bakken og vant! En dag gikk jeg inn på en dyr klesbutikk og dro derfra med klær for over 11.000 kroner. Jeg haiket med småfly, tog, båt, lastebiler og Hurtigruta. Jeg sov på hytter, kroer, i gapahuker og tilbrakte ei natt på gulvet på Shell i Leikanger. Overalt hvor jeg var, møtte jeg mennesker som tinte noe i meg. Sorgen forandret liksom farge.
Ikke kjemp mot uroen
Vi går snart inn i et nytt år. Til deg som sørger, til deg som mistet noe eller som aldri fikk det du ønsket deg: Du er tapper. Vær god mot deg selv. Vær nysgjerrig! Gjennomlev dagene, ikke kjemp mot uroen. Aksepter og gi deg hen til det som er akkurat nå. Ikke vent på at smerten skal gå over, men lev midt i den, for kanskje dukker det opp noe nytt?
For slik er livet. Når noe dør, vil noe annet vokse opp. Alt er i forandring og ingenting er forgjeves. Men da må vi våge å ta imot med et åpent hjerte.