Som far til en 26 år gammel sønn med funksjonsnedsettelse, har jeg sett hvor mye det betyr for ham å kunne delta i gudstjenester og ta aktivt del i menigheten. Søndagen er ukens høydepunkt. Da møter han et fellesskap som kjenner ham, ønsker ham velkommen og gir ham meningsfulle oppgaver. Her blir han sett som den han er – et helt menneske. Å oppleve hvor viktig både gudstjenesten og menigheten er for ham, er rørende og inspirerende.
Nødvendig oppmerksomhet
Men dessverre har vi også kjent på utenforskapet. I noen menigheter har deltakelsen vært begrenset – særlig i uformelle fellesskap som kirkekaffe, samtaler og aktiviteter.
Dette handler sjelden om vond vilje, men ofte om manglende forberedelse på å møte behovene til personer med funksjonsnedsettelse. Forberedelse kan være fra hvordan staben organiserer gudstjenesten, til hvordan menigheten legger til rette for deltakelse og fellesskap. Det trenger ikke å være komplisert eller vanskelig, men mer om å gi nødvendig oppmerksomhet.
Det handler om å være bevisst på at inkluderende fellesskap ikke skjer av seg selv, men må planlegges og prioriteres.
Hvordan kan vi bli bedre?
Jeg forstår godt at mange menigheter er presset på ressurser og strekker seg langt for å møte medlemmenes behov. Likevel er det verdt å spørre: Hvordan kan vi som kirke bli bedre på å inkludere mennesker med funksjonsnedsettelse og andre marginaliserte grupper på en ekte og meningsfull måte?
Hva innebærer egentlig inkludering?
- Å gi oppmerksomhet og tid til alle.
- Å tilrettelegge både for fysisk utforming og kommunikasjon.
- Å ha et klart og tilgjengelig gudstjenesteopplegg, inkludert det sosiale.
Noen vil kanskje mene at tiltak som HEL-gudstjenester dekker dette behovet. Men slike arrangementer, selv om de er velmente, skaper ikke nødvendigvis ekte fellesskap. Inkludering handler ikke om å skape egne arenaer, men om å åpne de eksisterende.
Erfaringer fra skolen viser at klasser som inkluderer elever med funksjonsnedsettelse får et bedre miljø, økt trivsel og dypere empati
Når vi aktivt inkluderer mennesker som ofte står utenfor, setter vi ord til handling. Vi lever ut evangeliets kjerne: nestekjærlighet og omsorg. Dette kan også gi menighetslivet ny kraft. Mange ønsker å engasjere seg frivillig, men vet kanskje ikke hvordan. Inkludering kan være nøkkelen som åpner døren for flere til å finne mening og fellesskap gjennom menigheten.
Sett, verdsatt og elsket
Erfaringer fra skolen viser at klasser som inkluderer elever med funksjonsnedsettelse får et bedre miljø, økt trivsel og dypere empati. Dette kan overføres til menighetslivet. Når vi normaliserer annerledeshet og ser mennesket bak funksjonsnedsettelsen, berikes fellesskapet. Det gir rom for humor, sårbarhet og undring – kvaliteter som styrker ethvert fellesskap.
- Hvordan kan vi gjøre dette i praksis?
- Integrere inkludering i teologiutdanningen, slik at fremtidens prester er bedre forberedt.
- Forankre inkludering i menighetsledelsen og gjøre det til et naturlig satsingsområde.
- Tilby praktisk opplæring og ressurser til menigheter og prester for å skape varige endringer.
Tenk om våre menigheter kunne være de stedene hvor alle – uansett forutsetninger – føler seg sett, verdsatt og elsket. Det er ikke bare de med funksjonsnedsettelse som vinner på det. Hele fellesskapet vokser. Dette er en mulighet for kirken til å være et forbilde i samfunnet, og virkeliggjøre budskapet om kjærlighet og fellesskap.
La oss ikke vente. La oss handle – sammen.