I år feirer kirkene at det er 1700 år siden kirkemøtet i Nikea hvor noen hundre biskoper på keiser Konstantins initiativ kom fram til den trosbekjennelsen som siden er blitt kalt for Den nikenske trosbekjennelsen.
Biskopene kom til Nikea fordi keiseren fant maktpåliggende å innkalle dem, han var selv til stede ved deler forhandlingene. Konstantin hadde som målsetting å sørge for at kirken framsto som én i bekjennelsen av den kristne troen. På keiserens befaling ble ordene om at Jesus Kristus er «av samme vesen som Faderen» tatt inn trosbekjennelsen.
Minoritet til majoritet
Visjonen om at religionen, den framvoksende kristne religionen, skulle være selve limet i keiserriket måtte sikres og forankres gjennom de vedtak som ble gjort i Nikea. Keiseren trengte kirken og kirken trengte keiseren.
Det konstantiske paradigmet ble bestemmende for forholdet mellom kirke og stat i århundrene som fulgte. På 1500-tallet anfektet anabaptistene (gjendøperne) Konstantins visjon. Bekjempelsen av gjendøperne forente katolikker, reformerte og lutheranere. De ble nedkjempet med voldsom intensitet, dogmatiske og konfesjonelle stridigheter måtte for all del ikke tjene til å legitimere et før-konstantinsk syn på forholdet mellom kirke og stat.
Ved kirkemøtet i Nikea 325 var kristendommen kommet til et punkt hvor den skulle bevege seg sakte fra minoritet mot majoritet. Nå er det i ferd med å snu, i Europa er kristendommen i ferd med å bli en minoritetstro, Konstantins visjon er i ferd med å forvitre.
Vil Den norske kirke i forlengelsen av dette våge å tenke annerledes og prinsipielt om sitt forhold til staten
Kirklige strukturer og forventninger
Enkelte teologer og kirkehistorikere omtaler endringene som nå skjer som et farvel med det konstantinske paradigmet. Kristendom og kirke er ikke lenger et religiøst og kulturelt lim som holder samfunnet sammen.
Våre nåværende handlingsmønstre, kirkelige strukturer, talemåter og forventninger sier mye om at vi fortsatt ikke er i nærheten av å ville ta avskjed med Konstantins visjon, få er villige til å oppgi kirkelig makt, status, velstand eller samfunnsmessig betydning. «Å være folkekirke er noe mer enn å være et trossamfunn. Folkekirken strekker seg i sin tjeneste ut mot hele bygda, lokalsamfunnet og storsamfunnet. Den er en samfunnsinstitusjon med et bærende oppdrag», skrev daværende biskop Solveig Fiske i en hilsen til Sevat Lappegard i anledning hans 70-årsdag i 2018.
Tenke annerledes og prinsipielt?
Med hjemmel i grunnloven har Den norske kirke i størst mulig grad prøvd å verge seg mot finansielle og organisatoriske endringer. Men nå synes det som om noe er i ferd med å skje, 2025 ble innledet med at Den norske kirke måtte kutte i 65 stillinger, mangt tyder på at en kan ikke lenger ta forgitt at staten uten videre vil betale det det koster å ha en landsdekkende folkekirke. Vil Den norske kirke i forlengelsen av dette våge å tenke annerledes og prinsipielt om sitt forhold til staten og måten den finansieres på?
Den sør-afrikanske teologen David Bosch beskrev i 1987 utfordringene for kirken i Vesten slik: «Som jeg ser det vil den vanskeligste leksen å lære for en kirke som vil utføre misjonsoppdraget å bli det den opprinnelig var og alltid egentlig skulle ha vært, en kirke uten privilegier, en katakombenes kirke, og ikke en kirke som finnes på steder for de berømte, rike og mektige (…)Siden keiser Konstantins seier over Maxentius ved den milviske bro den 28. oktober 312 har kirken i Vesten alltid kompromisset i møte med makt og privilegium i en eller annen form. Og til denne dag har den ikke blitt frigjort fra den skyld den har pådratt seg i møte med privilegiene».
Et farvel?
Til nå har en nokså kompakt folkekirkelig majoritetstenkning har rådd grunnen, det viktigste har vært å fastholde status quo, ikke sjelden har andre tilnærminger blitt møtt med mistenksomhet og avvisning, i overveiende grad har de hverken vært ønsket eller etterspurt.
I år feirer kirkene at det er 1700 år siden kirkemøtet i Nikea. Det kan være gode grunner til å spørre seg om den visjonen som keiser Konstantin hadde for forholdet mellom stat og kirke fortsatt skal være retningsgivende, eller om er det tid for oppbrudd og et farvel med kirkelig status quo.