Den lange køen utenfor domkirka allerede før kl.10, vitnet om at mange hadde en positiv forventning til predikanten allerede før hun klatrer opp trappene til prekestolen i Oslo domkirke (innledende etos), og de får se den nye biskopen ta bolig i prekestolen med sin kropp, sitt blikk og sin stemme. Hun virker komfortabel. Uttaler prekenens første spørsmål med stor tyngde og kraft i stemmen. Som gudstjenestedeltaker får jeg umiddelbart følelsen av at hun vil meg noe.
Å forstå og sette ord på tilhørernes livsfølelse
Innledningsvis gir Gylver tilhørerne en fornemmelse av at hun ser og forstår deres livsfølelse eller deres stemningsleie. Hun åpner med å si: «Kjære alle sammen! Nåde være med dere. Midt i alt som er. Nå er det MYE: For noen blant oss er det alltid det, men mange kjenner ekstra på det nå» (min utheving). Dette er for øvrig ett av den nye biskopens særpreg som predikant.
Hennes modelltilhører (forestilte tilhører) inkluderer alltid også den som ikke gleder seg til jul eller som har opplevd måltider med dårlig stemning i påsken. Hun tar ikke for gitt at alle i kirka har det bra og setter konkret ord på det med gjenkjennelige eksempler som treffer tilhørerne i følelsene (patos). På den måten oppleves hun som en troverdig predikant som vil menigheten vel og som ser den enkelte med et pastoralt og sjelesørgerisk blikk (etos).
Å flytte ord fra vår samtid inn i prekenteksten
Hvordan flettes bibelteksten og våre egne samtidige erfaringer sammen? I begynnelsen av denne prekenen anvender Gylver minst fire virkemidler som søker å gjøre nettopp det:
1) Hun stiller et direkte spørsmål til gudstjenestedeltakerne som adresserer noe av det absurde i situasjonen: «Så hvordan er det mulig?!»
2) Hun anvender ord fra vår samtid når bibelteksten gjenfortelles og fortolkes. Dette er et annet av Gylvers homiletiske særpreg både i denne og andre prekener. Her er disiplene på «topptur», de har godt «sovehjerte», de «bråvåkner», de hører «Guds kjærlighetserklæring» og gjenkjenner «superhelter» fra Det Gamle Testamente. Dette retoriske grepet gjør at hun drar med seg den samtidige forsamlingen inn i teksten.
3) Hun peker også på likhetstrekk mellom det bibelske persongalleri og mennesker i vår tid som eksempelvis utsagnet om at disiplene ikke fremstod som «særskilt fromme eller utholdende», noe Gylver selvironisk kobler til det å «aksle et kirkelig og åndelig lederskap» - til stor humring fra domkirkemenigheten.
4) Dette leder oss til det fjerde grepet, nemlig bevisst bruk av humor (patos). Også metaforen sovehjerte bærer med seg et tydelig humoristisk aspekt fordi den her ikke nødvendigvis signaliserer noe positivt, men snarere beskriver disipler som sovner midt i to helt ekstremt fortettede situasjoner.
Synoptisk lesning av prekenteksten
Gylver anvender sin eksegetiske kunnskap ved å konsultere paralleltekstene til dagens prekentekst i de andre synoptiske evangeliene (Matteus og Markus) og er tydelig på at det er evangelisten Lukas’ ord vi hører i dag. Hun går derimot ikke inn på noen eksegetisk diskusjon om hvorfor Lukas har utelatt at de ikke skulle fortelle noen om sine opplevelser eller utdyper greske ord. I stedet knytter hun an til en tilsvarende tematikk i vår tid ved å igjen stille spørsmål.
Predikanten som vitne mellom tydelighet og åpenhet
Den nye biskopen fremstår også som et vitne som deler av egne gudserfaringer. Det er likevel en diskrepans mellom tekstens «ekstraordinære» møte med Jesus og hennes egne mer hverdagslige gudsopplevelser, men hun gir verdi nettopp til disse mer jordnære sporene av Gud.
Samtidig anerkjenner hun at andre, også blant hennes nærmeste, vil tolke dette på andre måter. Dermed kombinerer hun tydelighet med åpenhet i motsetning til å absoluttere egne fortolkninger og erfaringer. I boka The Sermon Without an End er nettopp dette en holdning forfatterne fremhever som nødvendig for at prekenen skal leve videre.
Det blir en slags programerklæring
Ordpar som «overtro» og «undertro»
Gylver retter i prekenen fokuset mot mysteriet og undringen. Her introduserer hun også et nyord som fungerer som en metafor: «undertro». Predikanten viser til ulike forståelser av «overtro», men mener at «undertro» er minst like utbredt. Med dette begrepet tar hun et oppgjør med et livssyn som ikke rommer mer enn det vitenskapen kan bevise.
Gylver skjelner også mellom forklaring og forklarelse og peker på hvordan forklarelsen åpner opp for og rommer mysteriet. Bruk av slike ordpar er et annet karakteristisk trekk ved henne som predikant og får også en funksjon som metaforer særlig dersom de overrasker eller oppleves nyskapende.
En korssentrert brobygger
Den nye biskopen tar ofte til orde mot et polarisert ordskifte og er en talsperson for (religions)dialog og for å bygge broer mellom miljøer som vanligvis ikke snakker sammen. Hun er også tydelig på kirkas kall i dette landskapet: For kirka er kalt til å være noe annet enn «taus eller troll».
Er Gylver en politisk predikant? Ja og nei. Det er ikke så lett å plassere henne inn i en typisk frigjøringsteologisk tradisjon selv om hun absolutt har slike trekk. Samtidig er hun svært korssentrert og evangelisk når hun sier: «Jeg henter kraften til min gjerning i korset». Her treffer hun lavkirkeligheten og frikirkeligheten hjemme og betraktes gjerne også som en evangelisk forkynner.
Den nye biskopens programerklæring
Sunniva Gylver har noen favorittsitater og anliggender som ofte er gjengangere i hennes prekener. Vi trengte ikke å vente lenge på «midt i alt som er», som har blitt hennes signum. I samme gate kommer «La oss snakke sant om livet». Jeg må innrømme at jeg ventet både på Bjørneboes: «Verden er full av både stjerner og ekskrementer» og Piet Heins «Det finnes en ro, som kun beror på / at man er tro mot det man tror på.» Jeg ble ikke skuffet. Metaforen «å bruke utestemme» og verbet «å kirke» er likeens noen av hennes ofte anvendte begrep for å uttrykke noe av det sentrale i kristen tro og å være kirke.
Kanskje er det nettopp derfor hun også på en dag som denne anvender nettopp dem når hun holder sin første preken som Oslo biskop. Det blir en slags programerklæring. Det samme gjelder betydningen av fellesskap og «Vi er fellesskapT» (lånt fra Per Fuggeli). Jeg ble heller ikke overrasket over utsagnet Deus semper major (Gud er alltid større), som kirkefedrene sa. Men så legger Gylver til: «og sikkert kirkemødrene også» og demonstrerer at hun er bevisst på de stemmene som ofte har vært tause.
Jeg vet om få predikanter som er så bevisst på å ta forbehold og til å sette ord på tilhørernes livsfølelse som det Gylver er, og kanskje er det også derfor mange lytter til henne. De opplever at hun gir dem en erfaring av overskridende gjenkjennelse.
Tone Stangeland Kaufman har vært og fungerer delvis fortsatt som veilederen til biskop Sunniva Gylver i relasjon til Gylvers phd-arbeid.