I sitt innlegg foreslår Arne Danielsen en forenkling av gudstjenesten slik at den ikke bare blir en aktivitet for den innerste kretsen.
Selv om han mener at kirken ikke må «miste sin sjel», virker det som om han ønsker en liturgifattig kirke. At det som kan sies skal sies, ikke synges, og at man helst «drar i gang» kjent allsang med gitar og piano i et toneleie som passer alle uten å anstrenge seg (!).
Det finnes mye av dette i kristne rekker, også i Den norske kirke. Vi har alle et første møte med en sang, og kirken har alltid lært folk nye sanger.
Karnevalsgudstjeneste
I kirken jeg jobber hadde vi nylig karnevalsgudstjeneste med barnekor, piano, gitar, bass, djembe og orgel. Det er på ingen måte noe spesielt, men nettopp derfor ser jeg behovet for å opplyse Danielsen, og kanskje andre, om normaliteten i det.
Et slikt uttrykk kan kombineres med liturgi, språk og musikk som ivaretar kirkens røtter, tilbedelse og forvaltning av ord og sakrament, og kirkens ansvar for kulturhistoriske aspekter.
Ethvert fellesskap kan bli seg selv nok med stammespråk og praksis som virker pussig. Det finner man både i religiøse og ikke-religiøse sammenhenger.
Å levere kvalitet
Jeg deler Danielsens bekymring for at kirken kan bli noe for en indre krets av spesielt interesserte. Jeg tror ikke svaret er å forenkle og «folkeliggjøre» det kirkelige uttrykket. Det som gjøres må gjøres med kvalitet og i tråd med rommet det gjøres i.
I Den norske kirke er det mengder av dyktige folk med kompetanse til å levere kvalitet i ulike musikalske uttrykksformer, og ikke minst liturgi. Det siste er et særlig varemerke, for å bruke Danielsens eget språk, for Den norske kirke. Med forenklinger av liturgien vil mye av nettopp kirkens «sjel» (jf. Danielsens benevnelse) forsvinne.
Liturgien leder oss til kjernen i troen med sitt høydepunkt i nattverdsfeiringen, via dåpen, når den er til stede, og prekenen.
Et blindspor
Mye av det kulturelle og veldig mye av tilbedelsespraksisen ville omtrent dødd ut i vår del av verden, dersom kirken (Dnk) ikke holder det i hevd.
Kommunikasjonsutfordringen vi står overfor tror jeg handler mer om å formidle hvorfor vi gjør som vi gjør
I en tid hvor alt folkeliggjøres og forenkles, men hvor kvalitetsbevisstheten ser ut til å øke, er det et absolutt blindspor om vi i Den norske kirke skulle lagt oss på en linje som forenkler kjernen i virksomheten vår, og lar musikk som ofte ikke egner seg spesielt godt i mange kirkerom, få dominere uttrykket.
Kjappe svar og løsninger
Kommunikasjonsutfordringen vi står overfor tror jeg handler mer om å formidle hvorfor vi gjør som vi gjør. Den tette koblingen det er mellom praksis og teologi går ofte tapt for «folk» nettopp fordi vi er utsatt for forenklinger og kjappe svar og løsninger omtrent overalt.
At ny trosopplæringsplan tar høyde for å innlemme hele livsløpet er et steg i riktig retning, for utfordringen er nettopp pedagogisk. Kirken må, og skal, drive barne- ungdoms- og voksenopplæring. Ved å forstå mer av liturgien vil man også lære mer om hva som skjer i gudstjenesten – i troen.
Blir det ikke en omvei om man først må forstå liturgien for å forstå gudstjenesten, vil sikkert noen innvende. Gudstjenesten er, som Danielsen skriver helt riktig, fra en annen tid. En tid og tradisjon vi er en del av. En synliggjøring av dette er en del av kirkens identitet.
Kirken strekker seg fra apostlene til i dag, men også utover tidsbegrepets begrensning når liturgien og sakramentsfeiringen når sitt høydepunkt.