I samtidens krisemangfold - knyttet til klimaendringer, kjeden av miljøforringelse, politisk og økonomisk konfrontasjon mellom autokratiske og demokratiske systemer - er det vesentlig med en etisk besinnelse. Den bør i første rekke forholde seg til vår aktuelle livsverden med et hovedsikte på de holdninger og verdier som danner grunnlaget for en fortsatt sivilisatorisk utvikling: Den ultimate utfordring er å fremme en rasjonell orientering mot en større pågående balanse og likeverd mellom verdens folk og nasjoner. Nettopp i misforholdet mellom rikdommen i de vestlige landene og armoden som ellers er utbredt i mange landområder, er en mer transnasjonal tankegang mer påkrevet enn noensinne.
Retrospektivt er det gunstig for oss europerere å ha in mente den kulturarv vi skylder det antikke Hellas. Det er i den sammenheng betegnelsen barbar ble brukt om de folk som ikke talte gresk og var fremmed for den levende kulturutfoldelse som utviklet seg innenfor de greske bystatene. Det greske dannelseideal, paideia, båret frem av troen på fri, fordomsfri tenkning og borgernes aktive medvirkning i demokratiske beslutninger, opplevelsen av teater og kjærligheten til diktning og den litterære tradisjonen – alt dette var bærende elementer som historisk etterhånden ble antatt og formidlet videre av romerne.
Folk som stod utenfor
Å være eller bli romersk borger ble bekreftet politisk-juridisk og tilkjent et menneskeverd ut fra en spesifikk kognitiv erkjennelse av mennesket som et fornuftsvesen. Det latinske humanitas står da i opposisjon til barbaricum, folk som sto utenfor den romerske rettsorden. Idet romerriket ble offer for omfattende ødeleggelser i de første århundrene e.v.tr. (folkevandringstiden), ble barbarbetegnelsen mer og mer assossiert med destruksjon og motstykke til skapende kulturell forståelse og virksomhet.
På basis av den påpekte dialektikken mellom helt polariserende størrelser er det for meg høyest relevant å betrakte dagens situasjon i et lignende forhold. Det springer direkte ut fra den betraktning at de ledende land på vår planet ikke tar tilstrekkelig hensyn til ansvarlighet og rettferdighet, nemlig etikkens grunnkrav slik de speiler seg i folkerettslige konvensjoner og i de dokumenter som ligger til grunn for FNpakten.
Enorme tap
I det menneskets verdighet og liv ansees som grunnleggende og ukrenkelige størrelser – altså i tråd med en normativ gitt forståelseshorisont – er det direkte iøynefallende hvorledes vi er i ferd med å fjerne oss fra en regelstyrt siviliserende verdensorden. Etter den 2. verdenskrig hadde man bak seg enorme tap av mennesker og ødeleggelser av bygningsmasser og infrastruktur. Fredssluttningen ga håp om en ny og mer gjennomgripende solidaritet til en mindre konfliktfyllt og mer humanistisk orientert fremtid for jordens folk og land.
Et universelt uttrykk for den videre utvikling i verdenssammenheng har dog vært en uhørt materiell vekst og en ledsagende materialisme; disse særtrekk har spesielt karakterisert de industrialiserte og de oljeproduserende landene.
Gjennom en årrekke har man enten ved egenerfaring, men også bekreftet av FNs tilsyn for klimautviklingen globalt kunnet konstatere følgene i en åpenbar negativ trend; høyere lufttemperaturer, stigende forurensing og vannstand i havene, omfattende skogbranner, voksende naturødeleggelser og sterkere orkaner er med og innvarsler en mørkere fremtid for oss jordboere.
Djerve tiltak
På denne bakgrunnen bør det bli en økende tilslutning til politisk lederskap som med djerve tiltak vil handle utfra en klar økologisk og humanistisk erkjennelse. Fra vår nyere historie vet vi at selv land på et høyt kulturelt nivå i seg selv ikke er noen garanti mot krenkelse av det man anser som grunnleggende menneskerettigheter.
Det som skjedde i Tyskland i perioden 1933 til 1945 er en sentral påminnelse. Unnfallenhet og indifferens til den moralske fordring som er sterkt aktualisert i vår egen tidsepoke, vil påskynde en øket svekkelse av det den amerikansk forfatterinnen Pearl Buck en gang kalte Den gode jord. Med andre ord: Å unndra seg det moralske aspektet vil i mitt perspektiv bety en stillingtagen som kun kan fortjene betegnelsen barbarisk.
I kantiansk ånd er vi stillt overfor et krevende imperativ om å handle opplyst i samsvar med vår samvittighet. Altfor lenge har vi i Vesten valgt å leve etter devisen til Peer Gynt, nemlig å være seg seg selv nok. Hensynet til naturen, vårt skaperverk, og vår evne til medmenneskelighet må restaureres for at vi ikke blir rubrisert historisk som barbarer.
Tenke, handle og respektere
Det gjelder nå å ivareta ikke bare et «jeg» og et «du», men solidarisere seg med et «vi» som ikke primært vil fetischere økonomi og eget selvbilde, men under kategorien «vi» tenke, handle og respektere alteriteten, det være seg relasjonen til nesten eller til helheten vi livsbevarende er avhengig av.
Fra et kommersialisert verdensbilde og dets skadelige virkninger på naturen og livet i dets mangfold er vi gitt muligheten til kollektivt å velge en metamorphose: ikke den egenmektige og selvtilstrekkelige humanismen, men den som peker ut over individet til de andre og alt liv som naturen bærer i sin fylde.