En sjeldent viktig snakkis preger kaffepauser og middagsbord: Team Pølsa. Kanskje begynner man med personlighetene. Det fascinerende. Men snart kommer et alvor inn. Ikke nødvendigvis som en dysterhet. Kanskje snarere tvert imot. Det er livsgleden og pågangsmotet som preger teamet. På tross av. Alvoret ligger der i form av en allmennmenneskelig dimensjon. Vi er i livet med noen forutsetninger. Mye er gitt. Mye får vi ikke gjort noe med. I serien ser vi at vi ofte kan gjøre mer for å øke andres handlingsrom enn vi er herre over vår egen frihet.
Motvekt til prestasjonsjag
Ungdommene i teamet byr oss på en motvekt til det individualismedrevne prestasjonsjaget som i så stor grad preger oss. De gjør det ved å fremstå som unike individer og gjennom prestasjoner som går utenpå det de fleste av oss kan drømme om å makte. Motvekten ligger i at prestasjonene tjener et fellesskap og nærheten til spørsmålet om hva som virkelig betyr noe.
Når gjengen erobrer VM-løypene, viser de oss at du ikke trenger genloddet for huskykondis for å utrette noe stort. Klæbos eventuelle 15. eller 16. VM-gull vil hverken bringe verden eller den enkelte av oss videre. Det vil derimot samhold som det ungdommene viser oss kunne gjøre. Men det krever initiativ og mellommenneskelig mot. Noen som går foran.
En gjeng med folk som velger å være «Pølsa» Pettersen for sine medmennesker. For.
Det finnes ikke det samarbeidsfelleskapet der formål eller mennesker tjener på frykt
En inspirerende lagleder
Jeg tror de fleste av oss har minst like mye å lære av ham som av ungdommene. Måten han står i møtene med den enkelte. Motet han viser til å leve seg inn den enkeltes situasjon og ta dem på det dypeste alvor. Energien han investerer i dette. Motet han viser til å stå i de krevende øyeblikkene med fallhøyde. Ikke alltid vite helt hva som er riktig å gjøre, men likevel våge. I kjærlighet. Et stort ord som lett svulmes tomt. Men ikke her. Det er dypt rørende å se hvordan hans tilstedeværelse virker på ungdommene. Hver på sitt vis. Den store, sterke mannen som med hud og hår har fulgt individuelle mål i sin idrett. Brukt friheten hans egne forutsetninger har gitt ham for alt de er verdt. Han går foran og viser at her er det ingen somvet alt eller kan alt. Her er det rom for hele personen. Seiere og glipptak. Her går vi for hele laget.
Lederskap basert på frykt
Vi står midt i en mediestorm som gjør det urovekkende tydelig hva lederskap basert på frykt og maktmisbruk fører med seg. Den slags gift er ikke reservert for de høyeste makttinder.
Den kan komme tett på hverdagen til oss alle. Det finnes ikke det samarbeidsfelleskapet der formål eller mennesker tjener på frykt. Så mange gode ideer som har gått tapt i frykt for latterliggjøring. Så mange solide faglige vurderinger som blir ignorert der det ikke er rom for brytninger og utvikling. Så mye dårlig lederskap som bunner i mangel på mot til å tvile eller søke råd. Så mange virksomheter som mister faglig nøkkelpersonell fordi valget blir å forvitre profesjonelt og menneskelig, eller komme seg bort. Eller motsatt: Hvordan det kan gløde av fellesskap der hver enkelt kan være til stede med en trygghet som gjør det mulig å by på sitt beste. Der man tåler og blir tålt. Teamleder «Pølsa» viser oss at gjensidig, mellommenneskelig mot kan gi rom for individuelt mot og et klima der det å bli utfordret på egne grenser skaper vekst. For individ og fellesskap.
Det er ikke slik at hva som får felleskap og folk til å blomstre endres med alder eller «funksjonsnivå». Folk er folk og vi har det best der vi kan oppleve og vise mellommenneskelig mot. Bli utfordret. Kjenne mestring. Høre til. Det minner teamleder «Pølsa» Pettersen oss om. Ære være ham for det.