Kirkemøtet vedtok i 2024 en endring i tilskuddsforvaltning for kirkelig undervisning, diakoni og kirkemusikk. Endringen var en ordning bygger på en aktivitetsmodell der aktivitetene planlegges, rapporteres på, og stillinger kan vurderes deretter.
Nå er retningslinjene for tilskuddsforvaltning basert på den vedtatte aktivitetsmodellen ute på høring. Vi i profesjonsforbundet Spir vil i første omgang peke på to anliggender som vi mener må ivaretas for at tilskuddsordningen kan bli en god modell for hele vår landsdekkende folkekirke.
Spir mener Kirkerådet må legge tydeligere til rette for nasjonale kriterier for tildeling av tilskudd og for måling av aktivitet. I tillegg må en sikre at insentivene for å satse på kirkefaglig kompetanse i stillingene faktisk tas i bruk.
Hvilke kriterier gjelder?
Retningslinjene mangler tilsynelatende en viktig presisering, nemlig hvilke kriterier som skal ligge til grunn for tildelinger gjennom aktivitetsmodellen. Hvordan måles en aktivitet, og i hvilken grad utløser den midler?
Slik retningslinjene til tilskuddsforvaltningen er lagt fram, kan vi ikke se at det tatt hensyn til f.eks. størrelse på stab, antall frivillige, demografiske forhold eller hvilke samarbeidspartnere den enkelte menighet har i form av for eksempel kommune og organisasjoner.
Den som har mye, får mer
Vi spør derfor: Vil menigheter som har gode vilkår i form av samarbeidspartnere, antall frivillige og andre variabler som gir stor aktivitet, ende opp med en større andel av potten?
Vi frykter at den nye tilskuddsforvaltningen legger opp til at de som allerede får til mye, får mer, mens de som jobber i motvind får mindre. En slik tilskuddsforvaltning synes vi ikke en landsdekkende folkekirke kan stå inne for.
Det er uheldig at ordningen kan forstås som begrensende
Nettopp derfor sier vi at tilskuddsordningen trenger tydelige kriterier for tildeling, og kriterier som også tar hensyn til de ulike forutsetningene for aktivitet.
Det er skapt en uro
Retningslinjene sier at det i oppstarten ikke skal kuttes i stillinger. Samtidig hører vi fra våre medlemmer i lokalkirken at det allerede nå er en bekymring for hva som vil skje med deres stillinger og med satsingen på kirkefaglig kompetanse.
Det er dermed skapt en uro for hva endringer i tilskudd på sikt vil føre til for den enkelte ansatte, og Den norske kirke oppleves som en usikker arbeidsplass. Flere stiller nå spørsmål ved om det er verdt å satse på en kirkelig utdanning.
Det er uheldig at ordningen kan forstås som begrensende eller til hinder for at kirken kan omprioritere planer, være innovativ og til stede i lokalsamfunnet i store og små hendelser.
Kirkefaglig kompetanse må sikres
På den positive siden er vi er glad for elementer i høringsnotatet som peker på at kompetanse er viktig for å kunne utføre kirkefaglig arbeid lokalt i menighetene. Vi mener likevel at den foreslåtte ordningen for tilskuddsforvaltning gjør det for tilfeldig om kompetanse vil bli vektlagt og verdsatt ved utlysninger. Slik vi forstår tilskuddsordningen, overlates rekruttering, kompetansespørsmål, avlønning og stillingstype til fellesrådene.
Det er viktig at midlene til kompetanseheving og lønnstilskudd brukes på en slik måte at det å være vigslet kateket eller diakon ikke blir et unntak, men normalen.