Fra tid til annen oppstår debatter om hva som faller innenfor antisemittisme. En lengre føljetong i Klassekampen i februar avklarte at professor i religion og samfunn ved MF vitenskapelig høyskole, Torkel Brekke, ikke ønsker å «innføre» (Brekkes begrep) IHRA (International Holocaust Remembrance Alliance) sin definisjon med eksempelliste ved norske universiteter.
Vi har sett IHRA-tilslutning (med eksempellisten) særlig ved tyske og engelske universiteter. Tyske akademikere deler sine erfaringer med FNs spesialrapportør om retten til utdanning, som i sin 2024-rapport tematiserer akademisk frihet.
---
International Holocaust Remembrance Alliance
- Internasjonal organisasjon med 35 medlemsland, inkludert Norge.
- Opererer med en definisjon av antisemittisme som blant annet stadfester at kritikk av Israel kan være antisemittisk dersom den går over til fiendtlighet mot jøder generelt.
- Definisjonen har blitt kritisert for å potensielt undertrykke legitim kritikk av Israel ved å blande politisk motstand mot Israel med antisemittisme.
- Definisjonen har blitt akseptert av det amerikanske utenriksdepartementet og flere europeiske regjeringer, inkludert Storbritannia og Tyskland.
Kilde: IHRA og The Guardian
---
Påstanden mangler kontekst
Jeg er glad for Brekkes avklaring. Andre av Brekkes argumenter, framført i flere innlegg – også tilgjengelige på civita.no – er jeg mer skeptisk til; Jeg har lest alle de kildene Brekke anbefaler.
Rett før IHRAs eksempelliste – med 11 eksempler – presiseres at disse eksemplene handler om hva som «could, taking into account the overall context…» utgjøre antisemittisme. Imidlertid får verken «kan» eller «kontekst» plass hos Brekke når han enkelt fastslår at visse ytringer «faller inn under» (8. februar) eller «vil falle inn under IHRAs definisjon av antisemittisme» (25. februar). Hans opprinnelige anklage var rettet mot LO, som understreker at kritikken mot Israels handlinger er forankret i folkeretten.
Eksempelvis er det ikke antisemittisme å argumentere saklig og med basis i folkerettslige kilder for hvordan Israels politikk oppfyller kravene for å kunne omtales som apartheid. Dette bekrefter både tidligere forstander i Det Mosaiske Trossamfund, Erwin Kohn (VG, 19. februar 2021), og et 12-personers utvalg som leverte rapporten Den norske kirke i møte med jødedom og jøder 5. april 2024 (jeg var medlem). Utvalget er delt i spørsmålet om det er lurt å bruke begrepet, og «flere i utvalget er klare motstandere av å bruke begrepet «apartheid» på israelsk politikk.» Merk at apartheid ikke er eksplisitt omtalt i IHRAs eksempelliste. Punkt 7 om å betegne «State of Israel is a racist endeavor» må leses til å romme apartheid.
Intellektuell latskap
En annen innvending mot Brekke handler om hans svar til en meningsmotstander, nemlig KIFO-forsker Sindre Bangstads tilsvar i Klassekampen 12. februar. Bangstad uttrykker en saklig bekymring for IHRA-definisjonen med eksempelliste. Brekkes svar – «ligner på en konspirasjonsteori» (14. februar) – utgjør intellektuell latskap.
Én forståelsesramme
Brekkes tendens til å male med bred pensel viser seg også i mitt tredje argument mot Brekke, nemlig at han aksepterer som sannhet forståelsen til miljøet rundt britiske Fathom om at store deler av venstresiden fra 2000-tallet gjorde et valg om å forstå verden utelukkende i imperialisme/kolonialisme/rasisme-termer. Denne forståelsen er fremmet av britiske Alan Johnson, og den kommer til utrykk i Brekkes kronikker og i hans bok fra 2024, Ingen er uskyldig. Jeg er ikke i tvil om at denne forståelsesrammen finnes. Brekkes verbale angrep mot LO og Bangstad ser ut til å primært lene seg på denne forståelsen. Han bruker altså én forståelsesramme, framfor å vurdere og imøtegå argumentene til sine mot-debattanter. Som vi så over, understreker LO folkeretten som ledetråd.
Politisk plassering
For det fjerde reagerer jeg mot å tilskrive egenskaper til «venstresiden» og «høyresiden» slik Brekke gjør (25. februar). Jeg vet at kronikker må spisses, og Brekke bruker ordene «tankeeksperiment» og «tendens», noe som nyanserer. Det mest positive er avslutningen: «Arbeid mot rasisme er viktig, enten den rammer jøder, muslimer, svarte eller samer. Både venstre- og høyresidens tendenser til å lage hierarkier av offergrupper er uheldig.»
Dersom Brekke hadde brukt data fra de to store holdningsundersøkelsene til HL-senteret (2023: s. 84; 2017: s. 99-100) ville han ha funnet at antisemittismen er høyest hos Frp sine velgere, og at de som foretrekker Høyre, Sp og Ap alle har høyere antisemittisme-skår enn mer venstreorienterte velgere. Dette betyr ikke at det ikke er viktig at ledelsen til alle partier og alle organisasjoner kan ta lett på klart uheldige holdninger hos egne medlemmer eller sympatisører; tallene fra HL-senterets 2024-undersøkelse viser dette.
Antirasisme og antisemittisme må motarbeides og slagordpreget antisionisme kan formuleres på måter som blir antisemittiske
«Gode forskere»
Brekke har valgt å alliere seg med «gode forskere» (Brekkes begrep) som tidligere nevnte Alan Johnson. Tittelen på Johnsons nyeste bok Mapping the New Left Antisemitism. The Fathom Essays er illustrerende. Som forklart i David Hirsch sitt forord er det koplinger mellom Fathom og pro-Israel-organisasjoner.
Selv var jeg leder av Sabeels venner i Norge 2007-2021 – som nå heter Sabeel Kairos Norge. Jeg vil ikke plassere denne organisasjonen verken til høyre eller venstre, men sentralt plassert i Bibelens sentrale budskap om særlig omsorg for de fattige og undertrykte, å holde dem med makt til ansvar for sin bruk av makt, og å ikke bruke Bibelen til å legitimere urett.
Antirasisme og antisemittisme må motarbeides og slagordpreget antisionisme kan formuleres på måter som blir antisemittiske. Utvalget jeg var med i løftet både fram våre «blindsoner» og betydningen av rolle- og kontekstbevissthet. Ikke alle ytringer som er forståelige når de ytres i én kontekst bør brukes på identiske måter i en annen kontekst. For folkerettslige regler er motsatt: Disse har universell gyldighet, og bør uansett kontekst danne grunnlaget for vurdering av staters politikk.