– Barns naturopplevelse avhenger av hva voksne legger i kurven, pleier jeg å si. Slik var det ikke før.
Det er en endret barndom Margrete Skår beskriver. Over påske legger seniorforskeren ved Norsk institutt for naturforskning (NINA) fram tallene fra en større spørreundersøkelse blant foreldre, som del av det treårige forskningsprosjektet Barn og natur.
– Barna er mindre ute i naturen. Vi fant dessuten at barn mellom seks og ni år har mer naturkontakt enn ti til tolvåringer. Det er foreldrene som drar barna med ut for å aktivisere dem, sier Skår.
LES OGSÅ: Idretten svikter barna, mener eksperter
Einerbærbusk = klubbhus. For å undersøke hva dette innebærer har forskerne gjort feltarbeid med blant annet Barnas Turlag og barnehager.
– Når voksne turledere eller foreldre er med, ser vi at det kan hemme det sosiale samspillet barn imellom, og mellom barn og natur, forteller Skår.
Hun illustrerer poenget med en historie.
– Jeg var på et arrangement der de voksne hadde gjort et stort forarbeid for å legge opp til ulike aktiviteter: Spikking, matlaging på bål, bygging av klatrestativ, aktivt samarbeid mellom foreldre og barn – you name it. Et stykke ut sier en syvåring: «Mamma, kan jeg vær så snill å få gå og leke nå?» Hun hadde sett seg ut noen einebærbusker som hun mente passet som klubbhus, smiler Skår.
– Det er litt der vi er i dag. Veldig velment, men vi legger lokk på det genuint barnslige.
Underskudd. Det finnes en merkelapp for alt. Manglende naturkontakt i en gjennomorganisert, gjøremålspreget hverdag fikk sin i 2005. Da ga journalist og forfatter Richard Louv ut Last Child in the Woods: Saving our Children from Nature-Deficit Disorder. Boka og begrepet «naturunderskuddsforstyrrelse» traff en nerve. En hel bevegelse vokste fram under banneret «no child left inside».
– Jeg var i utgangspunktet skeptisk til begrepet, men markedsførerne overtalte meg, humrer Louv.
– Folk visste at dette var et problem, men behøvde noe å kalle det. Plutselig kunne foreldre, lærere, barneleger, ja sågar eiendomsutviklere, snakke om dette.
Konsekvenser. Begrepet satte fingeren på en uuttalt sammenheng. Mellom fravær av fri lek i naturomgivelser på den ene siden, og mental helse og utviklingspsykologi på den andre. Ifølge Louv er det fortsatt et stort forskningsetterslep på dette fraværets betydning for utviklingen av for eksempel selvstendighet, kreativitet, oppmerksomhet, stedssans og stressymptomer. Forfatteren peker på at dette har utviklet seg i negativ retning parallelt med barns minskende naturkontakt. I USA har nå 15 prosent av skolebarna ADHD.
Virtuell husarrest. – Amerikanske unger er i det som kalles virtuell husarrest, forteller Tonje Hessen Schei.
90 prosent av tiden tilbringes inne, ifølge den prisvinnende dokumentarfilmskaperen, som selv har bodd 17 år i statene. Syv timer bak skjermen om dagen, mot fire minutter lek ute. Barna er alltid under oppsyn.
I 2010 slapp hun filmen Play again (Med livet på spill). Der følger den norske regissøren en gruppe vanlige amerikanske ungdommer. Først i deres vante virtuelle univers, så tas de med ut i villmarken.
Som en film. – De ble så stresset. Å være i kroppen, sitte på bakken og ikke i en sofa, løse problemer ansikt til ansikt med folk de ikke kjenner i nye sosiale situasjoner... De var så vant til å ha kontroll, løse ting bak skjermen.
For mange er nett og spill en viktig møteplass og en kilde til mestringsfølelse, mener Hessen Schei.
– Jo mer de går inn i den virtuelle verdenen der, dess vanskeligere kan det bli å få den mestringsfølelsen i det virkelige liv. De falt mer og mer utenfor det sosiale livet på skolen og i fritiden.
Å se femtenåringer bade i en elv og grave i jorda for første gang var spesielt.
– «Wow, dette er akkurat som å være i en film», var en kommentar jeg hørte ofte. Det var referansen deres. Samtidig kjenner de naturen gjennom naturprogrammer. Så når de faktisk skulle ut, så ventet de liksom å se en løve jakte en hjort.
Lekeinstruktører. I fjor sommer besøkte Aftenposten Hudøya feriekoloni. Finn Edvin Brøndal, som hadde jobbet der i 22 år, sa da at han ikke trodde barna evnet å leke lenger. Det samme rapporterte ekspertene Tonje Hessen Schei intervjuet til filmen.
– Mange skoler har kuttet ned på friminuttene. Barna kjeder seg, det blir flere konflikter og mer mobbing. Da filmen ble sluppet i 2010, hadde myndighetene satt i gang et program med såkalte friminuttledere. Vi snakker 18.000 voksne som skal lære ungene å leke igjen.
