Kirkens historie er full av besynderligheter. En av dem er at en voldelig vikingekonge ble helgen og fortsatt markeres 1000 år etter sin død. En annen må være at prekenteksten på helgendagen handler om å ta sitt kors opp og følge Jesus.
Det er ikke så lett å gjøre en helgen ut av Olav Haraldsson. Hans livshistorie preges ikke særlig av en fromhet og ydmykhet som passer til en helgen. Han gikk så voldelig fram at en av biskopene ga kongen refs, slik at han måtte gjøre bot. Historisk er det grunn til å sette en rekke kritiske spørsmål rundt selve helgenkåringen. Vi kjenner flere slike helgenfortellinger som er laget over samme lest. Mange har forsøkt – med godt hell – å plukke helgenfortellingen fra hverandre slik at vi står igjen med en ærgjerrig, voldelig konge av sin tid.
Likevel feirer vi fortsatt slaget på Stiklestad og Olav den hellige.
Vendepunkt
Det er to grunner til å gjøre det: For det første markerer slaget på Stiklestad et viktig vendepunkt både i nasjonsbyggingen og i kristningen av Norge. Det er et før og etter i vårt lands historie.
Etter Olav Haraldssons død ebber vikingetoktene ut. Det blir slutt på å sette ut barn. Statsdannelsen blir fastere med kristenretten på Moster fra cirka 1024 som juridisk grunnlag. Samarbeidet mellom konge og kirke var avgjørende for byggingen av nasjonen Norge og helgengjøringen av Olav spilte en viktig rolle i dette utover 1000-tallet.
Vant i tap
Den andre grunnen til å feire olsok, viser seg i det paradoksale valget av tekster for olsokfeiringen. Olav Haraldsons visjon var åpenbart å bygge et Norge med kristenretten som grunnlag. Det er likevel ikke kongens makt eller hans viktige seire som ligger til grunn for feiringen, men at han ble drept og tapte slaget. Olav ble kongen som vant ved å tape. Olavs storhet ses først ved at han var kongen som ble drept.
Virkelig storhet er ikke å finne først og fremst i makt og prakt – men i det liv som ydmykhet bøyer seg og følger Jesus.
Det er fortsatt verdt en preken.
Paul Erik Wirgenes er prest og avdelings- direktør