Det var ikke ventet flengende kritikk når Høyres svært så forsiktige tidligere leder og utenriksminister Jan Petersen i går la fram evalueringsrapporten om norsk deltakelse i Libya-operasjonen i 2011.
Hovedkonklusjonen er da også at vedtaket om Norges deltakelse i Libya-krigen er innenfor folkeretten. Både FNs sikkerhetsråd, Nato og våre nærmeste allierte mente militær maktbruk var nødvendig for å hindre store sivile tap.
Utvalget gir dermed godkjent-stempel på den rødgrønne regjeringens håndtering da den satte inn norske bombefly under Natos kommando. Det skulle utløse en skarp militæroperasjon uten sidestykke i norsk historie, men der Norge hadde liten innflytelse på selve operasjonen.
LES MER: Hastet å handle i Libya
Arabisk opprørsvår
Bakteppet denne dramatiske våren var folkelige opprør i en rekke arabiske land, fra Tunisia til Egypt, Jemen, Jordan og Syria.
I Libya førte opprøret til akutt fare for at tusenvis av sivile i Libyas nest største by, Benghazi, kunne bli slaktet ned, når regjeringsstyrker startet en motoffensiv for å ta tilbake makten fra tungt bevæpnede opprørere.
Slik ble i alle fall meldingene fra den libyske kystbyen fortolket av stort sett hele verdenssamfunnet. Diktatoren Muammar al-Gaddafi hadde styrt Libya med hard hånd siden 1969, og det hersket liten tvil om at han ville slå opprøret hardt ned med sine bakke- og luftstyrker.
LES MER: Vennene ble drept
Rwanda og Srebrenica
Faren for forbrytelser mot menneskeheten ble oppfattet som reell, og verdenssamfunnet ønsket ikke å være passive vitner til et nytt Rwanda eller Srebrenica. Dermed fravek man prinsippet i FN-pakten om ikke-innblanding i staters indre anliggender, til fordel for det relativt ferske prinsippet om Responsibility to Protect, ansvar for å beskytte.
I Sikkerhetsrådet stemte ingen medlemmer mot en resolusjon med mandat til å anvende alle nødvendige tiltak, inklusive militærmakt, for å beskytte Libyas sivilbefolkning.
I ettertid har det vist seg at også i denne krigen var sannheten det første offer, blant annet med vilt overdrevne historier om overgrep i stor skala, inklusive massevoldtekter av kvinner, utført av Gaddafi-styrkene.
LES MER: Lider i Libya-leire
Avviste forhandlinger
Despoten Gaddafi dempet ikke frykten med voldsomme utsagn om å «renske Libya hus for hus», og han avviste alle forhandlingsframstøt, inklusive fra britenes tidligere statsminister Tony Blair.
Det hersket altså en forståelse av at verdenssamfunnet kunne risikere et nytt Srebrenica. Særlig Frankrikes president Nicolas Sarkozy ivret for militær intervensjon, muligens med sideblikk til egne og franske økonomiske interesser, tett sekundert av den britiske regjeringen.
Obama tvilte seg fram
I USA var det ulike syn i Det hvite hus og Pentagon, men president Barack Obama lot seg overbevise om at det eneste etisk forsvarlige var å bruke militærmakt for å hindre den potensielle nedslaktingen av sivile.
Det skjedde i et USA der noe av det siste både Obama og folk flest ønsket seg, var et nytt Irak eller Afghanistan, med voldsomme økonomiske og menneskelige kostnader for USA etter inngripen i konflikter som gikk fra vondt til verre.
Til krig via telefon
I Norge tok regjeringen under ledelse av statsminister Jens Stoltenberg i løpet av svært kort tid i mars 2011 beslutningen om å delta i militæroperasjonen i Libya, med en etterspurt F-16-jagerflystyrke som skulle komme til å slippe nærmere 600 bomber i Libya det neste halvåret.
Mye av kritikken har siden handlet om at vedtaket ble forankret i Stortinget på ytterst ukonvensjonelt vis, delvis basert på telefonsamtaler med flere partiledere, uten en bred og kunnskapsbasert debatt. Utvalget sier like fullt at prosessene i regjeringen som ledet fram til beslutningen om å delta, oppfylte grunnleggende konstitusjonelle krav.
Når dette kunne gå så raskt, med tilslutning fra samtlige partier på Stortinget, henger det også sammen med at Norge er et lite flankeland i Nato og nabo til Russland. Vår sikkerhet henger nøye sammen med Natos vilje til å stille opp for Norge i en trusselsituasjon for eksempel fra vår store nabo i øst.
Også etiske hensyn
Det er likevel ingen grunn til å tvile på at norske politikere også la humanitære hensyn til grunn for å delta i militæroperasjonen. Som Obama i Det hvite hus, ble det oppfattet som en moralsk forpliktelse å bidra til å hindre krigsforbrytelser mot libyske sivile.
Det handlet slik sett både om egeninteresse og altruisme, men det sitter igjen et inntrykk av at Norge i litt for stor grad ble med på ferden uten selv å ha tatt grundige nok diskusjoner og undersøkelser.
Utvalget sier at regjeringen ikke hadde noen klar exitstrategi. Det påpeker samtidig at det var åpenbart at andre allierte hadde regimeendring som mål, og at norske myndigheter kjente til dette. Det gikk altså fort i svingene, og man undervurderte både kostnader og risikoen for det statssammenbrudd og langvarige blodige kaos som skulle følge i Libya.
