Millioner av kenyanere gikk til valgurnene tirsdag for å velge ny president, i en jevn kamp mellom to maktskikkelser, Raila Odinga og William Ruto.
– Årets valg, i forhold til tidligere, er mer saksorientert enn dominert av etnisitet. De fokuserer med på kandidaten og hva de vil, sier Hilde Frafjord Johnson.
Hun er knyttet til European Institute for Peace, jobber med fredsprosesser i Afrika og var utviklingsminister under Kjell Magne Bondeviks første og andre regjering.
En annen Kenya-ekspert, som også mener omdreiningen er verdt å merke seg, er Bjarte Tørå, seniorrådgiver ved Oslosenteret. Han har jobbet med politiske institusjoner og prosesser i Kenya siden 2001.
– Valget handler i stor grad om økonomi og de økonomiske skillelinjene. Dette vil jeg si er første gang i Kenya, og noe som virkelig har kommet tydelig fram i valgkampen. Klasseskillene har kommet inn som en sterk politisk faktor, sier han.
Har mobilisert med etnisitet
Kenya har en historie med blodige sammenstøt og tilløp til opptøyer i gatene i forbindelse med valg og maktovertagelser. Johnson forteller at etnisitet ofte har vært grunnen til slik mobilisering. Under årets valg ser det ut til at dette ikke gjelder i like stor grad.
– De fokuserer mer på saker som ofte er gjenkjennelige for oss i vesten, og som er kritiske for en vanlig kenyaner, som økonomi, helse, utdanning, sosial rettferdighet og velferd, korrupsjon, arbeidsrettigheter og jobb, sier hun.
Hva de vil gjøre og hvordan de skal få det til, er spørsmål som har fått mer fokus, ser hun. Det kaller hun et godt tegn.
Johnson utelukker likevel ikke at det også denne gangen kan komme uroligheter.
Ikke en tradisjonell høyre-venstre-akse
Noe som er viktig å forstå ved kenyansk politikk, hevder Johnson, er at saker ikke skiller seg langs den klassiske høyre-venstre ideologiske aksen. Det handler mindre om ideologi og mer om ulike løsninger for å håndtere problemene. Her har begge to kandidatene lagt frem store programmer.
Johnson går nærmere på hva som skiller Odinga og Ruto.
Når kvinner og unge gjør sin inntreden i politikken, er det ikke bare enkeltsaker som løftes høyere på agendaen, men den politiske agendaen blir også bredere og mer inkluderende.
— Bjarte Tørå
– Odinga har tradisjonelt vært i opposisjon til eliten, en slags sentrum-venstre kandidat, selv om han kommer fra en politisk familie. I tillegg er han betydelig eldre, 77 år gammel, sier hun, og sammenligner med motkandidaten:
– Ruto er yngre, og har bygget sin kampanje rundt rettighetene til «hustlere», en som identifiserer seg med gateselgere og de fattige. Han prøver å lage en identitet hvor han er de fattiges forkjemper, sier hun.
Men det stemmer lite med fakta, forteller hun. For han er faktisk visepresident og en «meget rik mann» som hører til eliten i landet.
Bjarte Tørå ser også hvordan det appellerer særlige til grupper med mennesker som ikke har jobb eller kun har korttidsjobber.
– Han profilerer seg som kandidaten for de unge og for de arbeidsledige, og til de som ikke alltid får endene til å møtes, sier han.
Et reformert Kenya hviler på troverdigheten
Johnson presiser: Det viktige under det kenyanske valget er om den ene eller andre kandidaten kommer til å reformere landet. Det er det store spørsmålet.
– Har de troverdighet og integritet til å reformere Kenya? Det vil avgjøre om de setter handling etter ord og gjennomfører det de lover. Vil de sørge for at det blir en mer rettferdig fordeling av godene? Det er det springende punktet, mer enn de ideologiske skillelinjene.
Odingas visepresident kandidat, Martha Karua, er allment kjent for å være «ren», ved at hun er den eneste som har meldt inn sin økonomi og vist fram alle kortene. Det mener Johnson er viktig.
[ Hun har reist fra Kenya til Trondheim for å delta på festival ]
– Karua er en kjent menneskerettsaktivist, hun har sittet i parlamentet og i flere ministerposter i ulike regjeringer. Hun er en erfaren politiker. Blir hun valgt og får en tung rolle i kampen mot korrupsjon, vil man se en betydelig mulighet for reform, forklarer Johnson.
Lav valgoppslutning
22,1 millioner mennesker er registrert som velgere. Det er under halvparten av landets befolkning på rundt 50 millioner mennesker. Johnson mener det er en tendens at flere utviklingsland har lavere valgoppslutning enn for eksempel Norge.
Det gjelder ikke minst for ungdom.
– Det er en form for «fatigue¯, en tretthet, når politikere lover masse, men så skjer det ikke noen bedring i hverdagen. Mange unge føler at det ikke nytter å stemme, også i Kenya. De trenger å se forandring, grunnleggende reformer slik at det nytter å stemme, sier Johnson.
Flere unge og flere kvinner
Noe som er løfterikt, ifølge Johnson og Tørå, er hvordan hvordan flere unge og flere kvinner har inntatt politikken.
– De går nå for prominente posisjoner i politikken. Dette er det første valget gvir vi har flere kvinnelige visepresidentkandidater, sier Tørå.
Her mener han det nedlagt et iherdig arbeid for å få kvinner og unge inn i ulike institusjoner, strukturer og politiske prosesser.
– Hva slags effekt har kvinner og ungdom sin inntreden i politikken, når det gjelder saker og tematikk?
– Det er ikke bare enkeltsaker som løftes høyere på agendaen, men den politiske agendaen blir også bredere og mer inkluderende. Dette skaper muligheter for å finne mer helhetlige løsninger på politiske utfordringer, sier han og fortsetter:
– Det er en positiv endring på gang, selv om trettheten gjør seg gjeldende. Det er nødvendig med en fornyelse for at valgdeltagelsen skal gå opp. Det kan kvinner og yngre bidra til, selv om mer må til.
[ Kenyanerne til valgurnene med håp om fredelig maktoverdragelse ]
