«Brundtland», står det saklig på ringeklokka i det moderne leilighetskomplekset på Bygdøy.
Dagsavisens journalist og fotograf kjenner begge pulsen stige der på trappa. Avtalen ble gjort for flere uker siden, men er det helt sikkert at hun er hjemme? Er vi egentlig godt nok forberedt til et sjeldent intervju med selveste Landsmoderen, statsministeren vi vokste opp med?
For sikkerhets skyld har vi tatt en ekstra koronatest på morgenen. (Heldigvis negativ.) Vi vil rett og slett ikke ha på oss at vi har smittet Gro Harlem Brundtland med omikron. Det er vel ikke helt som da utenriksminister Anniken Huitfeldt fryktet at hun hadde smittet Kongen, men det er ikke langt unna. Så trekker vi pusten dypt og ringer på.
Nyhetsmorgener
Ekteparet Gro (82) og Arne Olav Brundtland (85) tar sammen imot oss, smiler høflig og virker faktisk bitte litt spente, de også. De har bodd her siden 2013. Før det bodde de i en villa et lite stykke unna, som sønnen Ivar har overtatt.
– Før vi kom hit, hadde vi bodd ulike steder, også i USA. Så det første langvarige bostedet ble her. Så er det min egen barndom i Camilla Colletts vei, der bodde jeg fram til vi giftet oss i 1960.
– Jeg hørte et intervju med deg på radio, der du fortalte at du starter hver dag med masse aviser og TV-nyheter?
– Ja, jeg gjør jo det. Jeg følger godt med, ja! Ofte står jeg ikke opp før halv åtte. Men jeg har en slik opptaker på fjernsynet, som tar opp «Nyhetsmorgen». Så uansett når jeg står opp, så kan jeg se på «Nyhetsmorgen», forklarer Gro.
– Hvis jeg skulle være for sen ned til kvart på åtte og «Politisk kvarter», så bare spoler jeg tilbake til den som er tatt opp, ikke sant? Så dermed kan jeg lage meg kaffe og vite at jeg kan se «Nyhetsmorgen» og «Politisk kvarter» hver dag. Slik starter dagen: Kaffe og «Nyhetsmorgen»! sier Gro entusiastisk.
[ Vårt Land på lederplass: Et verdispørsmål å gi mer våpen til Ukraina ]
Veien til makten
Vi ser TV-kroken hennes borte i hjørnet. Neste år kan kanskje Gro sitte her og se seg selv bli portrettert i den nye TV-serien Makta. Alt NRK vil bekrefte nå, er at innspillingen starter denne våren og at serien får premiere «mot slutten av 2023».
Gjennom tolv episoder skal serien fortelle historien om maktkampen i Arbeiderpartiet i perioden 1974-1981 og om unge Gros vei til å bli Norges første kvinnelige statsminister.
Serien skal være inspirert av The Crown. Så snart kan kanskje Gro sitte her som en annen dronning Elizabeth og more – eller eventuelt ergre – seg over den fiktive framstillingen av henne selv. Andre sentrale skikkelser må nødvendigvis bli Trygve Bratteli, Reiulf Steen og Odvar Nordli.
– Hvem tror du skal spille deg, da?
– Aner ikke!
Men det er en liten, advarende latter i stemmen når hun sier:
– Hvis de tuller det til, eller gjør noe som er feil, så kommer jeg nok til å si fra etter hvert, hvis jeg lever! Alt dette er det jo skrevet mange bøker om. Se, der borte ligger de jeg leser nå, sier Gro og peker på et par bøker på spisebordet, som viser seg å være Hege Ulsteins bok om Martin Kolberg og Thorbjørn Jaglands siste bok.
Hvis de tuller det til, eller gjør noe som er feil, så kommer jeg nok til å si fra etter hvert, hvis jeg lever!
— Gro Harlem Brundtland
Begge er fulle av rosa post it-lapper. Gro har samarbeidet tett med både Kolberg og Jagland i mange år, og det var en Gro-historie som ble det lattermilde høydepunktet da Kolberg og Arne Strand fikk sitt store «Nytt på nytt»-moment i 2007 (de fortalte om da Gro ble syk og alt de fikk tak i, var en dyrlege).
Jagland var partisekretær i perioden hun var Ap-leder og ble hennes etterfølger både som partileder og senere statsminister da hun gikk av i 1996.
– Men hvorfor har du dytta små, rosa lapper inn i disse bøkene?
– Jo, det er fordi historikeren Olav Njølstad holder på å skrive mine historiske memoarer. Han ba meg om å lese dem og komme med mine kommentarer. For mye er jeg jo enig i, andre ting ikke. Jeg noterer ned på disse lappene: «Helt riktig» eller «sier du det, spørsmålstegn», forteller Gro og tar fram Jaglands bok.
– Her har jeg for eksempel skrevet … nei, den trenger jeg ikke ta … Men her har jeg skrevet: «Feigt.» Det Thorbjørn sier akkurat der, er for meg et uttrykk for en form for feighet. Det er Thorbjørns vinkling. Da vil jeg formidle dette til Njølstad. Så er det historikerens jobb å få en objektiv framstilling.
---
Gro Harlem Brundtland
- Født 20. april 1939 i Bærum. Oppvokst i Oslo med foreldre og to søsken. I dag bosatt i leilighet på Bygdøy med ektefellen. Fire barn (der ett ikke lever lenger), ni barnebarn, to oldebarn.
- Utdannet lege ved Universitetet i Oslo (1963) og Master of Public Health ved Harvard-universitetet i USA i 1965.
- Yrkesbakgrunn fra Helsedirektoratet og som assisterende overlege i Oslo Helseråd i perioden 1968-1974.
- Ble i 1974 miljøvernminister i Trygve Brattelis (Ap) regjering. Året etter ble hun nestleder i Arbeiderpartiet.
- I februar 1981 ble hun Norges første kvinnelige statsminister. I april ble hun Aps leder, men tapte valget og gikk av i oktober.
- Statsminister 1986-1989, statsminister igjen fra 1990 til 1996.
- Internasjonalt best kjent som leder for Verdenskommisjonen for miljø og utvikling (1983-1987) og som leder for Verdens helseorganisasjon, WHO (1998-2003).
- I dag er hun med i organisasjonen The Elders, en samling tidligere statsledere som arbeider for fred, miljø og menneskerettigheter i verden.
---
– Hvordan føles det å være et objekt for andres TV-serier og bokskriving?
– Jo, men det der med å være et objekt, det har jeg følt på helt siden jeg ble statsråd for første gang i 1974. Fra da av var jeg per definisjon et objekt. Du blir vurdert, kommentert, sett og løyet om – og alt. Slik har det vært siden 1974, sier Gro og begynner å regne ut hvor lenge hun egentlig har vært et objekt.
– Dette er nå, hva blir det, altså, seksogførr pluss tjueto … Altså, når vi kommer til 2024, har jeg vært et objekt i 50 år!
Når vi kommer til 2024, har jeg vært et objekt i 50 år!
— Gro Harlem Brundtland
Kollektive Gro-minner
I 1974 var Gro en travel mor til fire barn. På vei gjennom gangen til spisestua passerte vi fire fotografier på veggen. Glade, åpne barneansikter fra 70-tallet stirrer ned på oss: Knut, Kaja, Ivar og den yngste, Jørgen, som døde bare 25 år gammel i 1992.
Hans selvmord var hovedårsaken til at Gro samme år brått trakk seg som partileder. Nyheten slo ned som en bombe den gangen. Dette er bare ett av mange kollektive Gro-minner flere generasjoner nordmenn deler.
Et av de første er den unge miljøvernministeren som dukket opp på «Dagsrevyen» etter Bravo-ulykken i Nordsjøen i 1974.
Så står hun på Slottsplassen i 1981 som Norges første kvinnelige statsminister.
I 1986 står hun igjen på Slottsplassen med sin berømte «kvinneregjering», og nå begynner virkelig hennes epoke som landsmoder for alvor.
Det er den ellers så myndige og kontrollerte Gro som skjelver i stemmen når hun holder minnetale etter ofrene for Torghatten-ulykken i 1988.
Gro som selvsikkert og forsøksvis jovialt holder nyttårstale 1. januar 1992: «Det er typisk norsk å være god!»
Så kom et nytt politisk sjokk: Gro som 23. oktober 1996 erklærer i Stortinget at hun trekker seg som statsminister. Kaoset i vandrehallen etterpå, journalister og stortingsrepresentanter som løp rundt som hodeløse høns. Hva skulle nå skje? Hvordan skulle Norge greie seg uten Gro ved roret?
Det var i alle fall ingen grunn til å bekymre seg for Gro. Et par år etter at hun gikk av som statsminister, ble hun mektig generaldirektør i Verdens helseorganisasjon (WHO), de første årene flankert av sin daværende stabssjef, Jonas Gahr Støre. Senere ble Støre hentet inn som stabssjef for den ferske statsministeren Jens Stoltenberg, en mann som Gro i sin tid var sjef for i regjering.
Styrer fotograferingen
Sånn sett er jo ikke Gro bare en helt vanlig dame som sitter og ser på morgennyhetene. Nyhetene handler jo gjerne om folk hun kjenner eller har jobbet med i årevis.
– Men du har altså vært sjefen til statsministeren og sjefen til generalsekretæren i NATO …?
– Ja, jo – men du: Fotograferingen, sier Gro til fotografen og kommer med noen raske instrukser: Bildene kan tas etterpå, ikke under intervjuet. Hun kan nemlig ikke «snakke med to personer samtidig». Fotografen skal bare gå rundt i huset, men ikke ta bilder av hva som helst. Hun vil ha sitt privatliv.
– Men et eller annet sted kan vi finne for å ta de bildene. Bare gå rundt, men da vet du hva jeg tenker om det. Poenget mitt er: Nå må jeg konsentrere meg om henne! Ja.
Gro kommer med en liten, humrende latter etterpå, som for å ta brodden av den litt bestemte tonen.
Trygg med Jens i Nato
– Jeg var i ferd med å spørre deg om hvordan du syns Jens og Jonas klarer seg her i verden?
– Jeg har i mange år tenkt, ja, nå tar jeg Jens først, da, at da Jens ble generalsekretær i NATO, tenkte jeg: «Hjelpe meg, så bra. Da kan jeg føle meg trygg. Håndteringen av NATO blir som den bør være.» Det er tryggheten jeg har i at jeg kjenner Jens, jeg vet hva han står for, hvilken bakgrunn og kunnskap han har. Jeg har svart det til folk som spør: «Heldigvis har vi en meget bra generalsekretær i NATO.» Det har vi jo sett nå de siste ukene, når denne krisen i Ukraina har eskalert, sier Gro.
– Så er det da Jonas, som jeg har jobbet med i mange år. Jens mente at han var den naturlige etterfølgeren. Så har det vært tunge tider og valg som ikke har gått så bra, men Jonas har stått støtt på beina sine i vinden. Nå tror jeg folk blir minnet om hvorfor det var så stor tillit til Jonas da han var utenriksminister. Han kom i turbulent terreng som partileder, men de siste ukene tror jeg folk har sett igjen det i Jonas som gjorde at han hadde så stor tillit. Fordi, nå er det krise. Han inngir trygghet som statsminister.
Jeg er ikke i tvil om at Jens var den beste kandidaten.
— Gro Harlem Brundtland
Møte med Putin
De siste ukene har Gro sittet og sett på de hjerteskjærende TV-bildene av ukrainske flyktninger som har strømmet til nabolandene. Fortvilte barn og voksne med barnevogner og trillekofferter, på vei mot en ukjent framtid, etter at Ukraina ble invadert av Russland 24. februar.
– Jeg blir helt redd, jeg, for det Putin kan finne på, sier fotografen.
– Jeg blir også redd, for jeg tror ikke mannen er helt ved sine fulle fem, jeg, nå, sier Gro.
Jeg blir også redd, for jeg tror ikke mannen er helt ved sine fulle fem, jeg
— Gro Harlem Brundtland om Putin
– Jeg tror han er blitt så preget av stormannsgalskap på vegne av Russland, nærmest, han identifiserer seg selv med Russland, med et Stor-Russland, slik «det burde vært», ikke sant. Jeg er urolig for hans dømmekraft. At han går så langt, sier Gro, som selv har møtt Putin.
– Jeg er jo med i dette rådet som heter The Elders, i sin tid startet av Nelson Mandela. I 2015 var seks av oss i Moskva og møtte Putin. Vi snakket med ham i to og en halv time. Da redegjorde han for hvordan de så på Ukraina. Men det var ikke fullt så usaklig som det han sier nå. Nå går han mye lenger, men det var litt av den samme fortellingen i 2015 også. «Dette er jo en del av Russland», sa han. Nei, dette er ikke bra, sier Gro og tenker på de mange ukrainske flyktningene.
– Det er jo helt skrekkelig. Min familie var jo også en flyktningfamilie fra Norge i Sverige under krigen. Det har jeg innimellom tenkt litt på nå. Vi har ikke hatt sånne forhold i Europa på så lang tid, sier Gro, som er født 20. april 1939, ett år før Norge ble invadert av Tyskland. Også det overfallet kom brått og sjokkerte Europa.
Min familie var jo også en flyktningfamilie fra Norge i Sverige under krigen
— Gro Harlem Brundtland
Full panikk
9. april 1940 hersket det full panikk i Oslo. Folk flyktet av redsel for bombeangrep, og ett år gamle Gro ble tatt med til Sjusjøen ved Lillehammer. Moren hennes, opprinnelig svenske Inga Harlem, var da høygravid med Gros lillebror, Erik. De var der noen dager før de dro ned til Oslo igjen. Gros far, legen og den senere Gerhardsen-statsråden Gudmund «Gubbe» Harlem, flyktet sammen med Nygaardsvold-regjeringen til Tromsø. Han var på nippet til å bli med til London, men fikk beskjed om å bli igjen i Norge og kjempe mot okkupasjonen. Før det plasserte Inga Harlem datteren hos sin mor, Margareta, i Stockholm og dro etter mannen sin.
– Mamma ville være der han var. Da hun kom tilbake etter et par uker, så kunne hun jo ikke gå fra meg en meter. Jeg skrek og skrek i det øyeblikket hun forlot min synsvidde. Det viser hvordan barn reagerer på så tidlig atskillelse, sier Gro.
Senere skulle det bli mer atskillelse. Begge foreldrene jobbet aktivt i motstandsbevegelsen, og mormor Margareta kom til Oslo og hentet Harlem-barna til tryggheten i Sverige. Men som skilt og enslig måtte hun jobbe, hun var jurist, så Gro og Erik ble plassert på barnehjem i nærmere et halvt år.
– Jeg husker ikke barnehjemmet. Jeg husker bare at jeg holdt Erik i hånden og at vi var som erteris. Jeg husker at mormor kom hver søndag og at hun hadde med jordbær, forteller Gro.
I 1943 måtte foreldrene hennes flykte til Sverige, og de ble gjenforent med barna sine. «Erik løp mot dem med et strålende smil, jeg ble stående som fastfrosset, dypt skeptisk etter å ha blitt ‘forlatt’ for andre gang. Mamma kan aldri glemme det», skrev Gro i sin bok Mitt liv fra 1997. I mai 1945 kom familien hjem til Norge. Da seks år gamle Gro møtte igjen sin unge tante Grete, som tidligere hadde bodd hjemme hos dem i Camilla Colletts vei, sa hun alvorlig og litt skeptisk: «Jag känner dig inte.»
Savnet etter sønnen
I 30 år har Gro levd med savnet av sin yngste sønn, Jørgen. I sin bok Dramatiske år fra 1998 forteller hun om selvbebreidelsene over at familien ikke greide å hjelpe ham de årene han var psykisk syk. Den dagen Jørgen ble funnet død, var statsminister Gro på et møte i Brussel sammen med sin daværende utenrikspolitiske rådgiver, Jonas Gahr Støre.
Sveriges statsminister, Ingvar Carlsson, var også der, og de to statsministrene skulle begge ha et møte med Jacques Delors i Europakommisjonen. Da Gro kom tilbake fra møtet, fortalte Støre henne at «noe forferdelig hadde skjedd i Norge».
– Jeg har sett du har sagt at det er først de siste årene du har greid å tenke på Jørgen med glede?
– Ja. For de første årene tenker du bare på tapet, det du savner. Alt var negativt og grått og svart, ikke sant. Når han er borte, så klarer du ikke å fokusere på de fantastiske minnene som er positive, for alt kaster svarte skygger. Så først etter ti år kunne jeg begynne å tenke på Jørgen med glede. Før det var det alltid et grått eller svart slør over det hele. For en mor å miste et barn: Det er antakelig noe av det verste her i verden.
Sender meldinger til Jens Stoltenberg
På vei ut gjennom stua ser vi Gros TV-krok, der hun altså sitter hver morgen og skaffer seg full oversikt. Hun må da noen ganger klø etter å blande seg inn og ordne opp?
– Hender det at du tenker: «Nei, vet du hva, nå sender jeg en tekstmelding til Jens eller en av de andre!»
Gro smiler bredt.
– Det hender! Men ikke ofte, for jeg vil ikke mase. Det er spesielt når jeg vil rose dem, da. «Dette var kjempebra!» skriver jeg. Bare en kort sms!
