05.30
Solen er på vei opp ved Renk transittleir nummer to, helt Nord i Sør-Sudan. I sanda mellom husene har flyktningene bredt ut matter og tepper som de sover på. Det er for varmt inne i skurene som er satt opp av en håndfull internasjonale organisasjoner.
09.30
Nura Bashir Mohammed fra Khartoum er en del av det som for tiden er verdens største flyktningkrise. Siden april i fjor har 9,3 millioner forlatt hjemmene sine i Sudan, som følge av kamphandlinger. I overkant av sju millioner befinner seg fortsatt i Sudan, men et økende antall tar seg ut av landet, og aller flest, til Sør-Sudan. Mohammed har vært på flukt ett år men er fortsatt ikke så langt hjemmefra, fra Nilens østbredde ved Renk kan man se over til Sudan, og det er rundt 40 mil nordover til kampenes episenter, Khartoum. For Mohammed har det allikevel vært en lang reise.
– Vi forlot Khartoum 26. april i fjor, og søkte tilflukt sør for byen. Etter hvert dro vi lenger og lenger sørover. Vi har vært i transittleiren i fire måneder nå, sier Mohammed.
Mat, medisiner og andre nødvendigheter er stadig vanskeligere å oppdrive på den sudanske siden av grensa, blant annet fordi heller ikke nødhjelpskonvoier unngår angrep inne i Sudan.
– Vi var i Kosti, men livet var ikke bra, datteren min er syk, og der var det ingen medisin, så hun hadde smerter, hun lider veldig, så vi har reist hit for å se om vi kan få hjelp, sier Mohammed
Det er jakten på mat og medisin som driver alt flere av Sudans internflyktninger over grensa. Ifølge tall fra FNs høykommissær for flyktninger har 150.000 sudanere kommet hit i løpet av de siste tolv månedene. Men i tillegg kommer sørsudanere som av ulike grunner oppholdt seg i Sudan, landet Sør-Sudan ble uavhengig fra for 13 år siden. I slutten av juni var det registrert 560.000 returnerte sørsudanere. En av dem er Fatima Abdullah, som har dobbelt statsborgerskap.
– Vi dro hjemmefra den morgen klokka åtte, for vi hadde en avtale hos doktoren. Det var i nærheten av militærbrakkene i Khartoum. Da kampene startet ble vi fanget der, vi satt der i ro dager, uten mat og med lite vann, det var forferdelig, bare forferdelig.
Fatima Abdullah har vokst opp i Khartoum, men fordi faren er fra Sør-Sudan, kan hun jobbe her. I juli i fjor ble hun en av de første ansatte for den norske flyktninghjelpen i Renk, da transittleirene her ble opprettet. Abdullahs jobb er å identifisere de som trenger litt ekstra støtte fra Flyktninghjelpen og deres partnere, det kan være enslige mødre, familier med kronisk syke eller kvinner som har opplevd overgrep på veien. Det er mange i alle disse kategoriene, en undersøkelse den internasjonale organisasjonen for migrasjon (IOM) har gjort i Renks transitt-leire viser at 80 prosent av de som kommer hit er kvinner og barn under 18 år.
– Det er fryktelig mange historier, dette har skjedd i deres eget hjem, eller på veien. En fortalte at hun var blitt voldtatt, ikke av militsen RSF, men av hæren, som trodde hun støttet militsen. Så de misbrukte henne, foran barna, og de laget til og med en video av det, forteller Abdullah.
Selv er hun takknemlig for at hun får lov å hjelpe.
– Jeg er så glad for at jeg kan jobbe her med flyktningene og de returnerende her i transittleiren. Gjennom denne jobben har jeg møtt så mange, vi følger dem opp så godt vi kan. Noe som er veldig krevende arbeid, men som gir meg så mye. Jeg takker Gud for at jeg kan få gjøre dette.
Blant de Fatima Abdullah har tatt seg spesielt av er en gruppe flyktninger fra Darfur vest i Sudan. Ved siden av hovedstadsområdet Khartoum er det Darfur vest i Sudan som har vært hardest rammet av krigshandlingene i Sudan. Militsen Rapid Support Forces (RSF) som slås mot den sudanske hæren, har selv sitt opphav i Darfur, og beskyldes av menneskerettighetsgrupper og andre observatører for å stå bak etnisk motiverte massakrer der. Magdi Mohamed Abubaker hadde alt tatt med familien sin fra byen El-Geneina i Darfur, til Khartoum, da kampene brøt ut der.
– Denne konflikten mellom RSF og hæren, den kom etter en konflikt vi hadde i Darfur i mange år. Før kampene kom til Khartoum var det mye uro i El-Geneina, så vi dro derfra. Når konflikten kom til Khartoum, var vi avskåret fra å reise vestover mot Darfur, så vi dro sørover. Vi var i tre forskjellige leire i Sudan, før vi kom hit, forteller Abubaker.
I Renk har de ingenting sier han, det er få tjenester for flyktningene her, meningen er jo at de skal videre. Men Abubaker vet ikke hvor videre er akkurat nå.
– Vi ble sendt til et sted som heter Maban, men der var det enda mindre, så vi kom tilbake hit. Det er i alle fall bedre enn Darfur, men om situasjonen der hadde vært stabil hadde vi reist med en gang.
11.30
Det er i ferd med å bli veldig varmt i en åpen hall nede ved Nilen. Hver mandag, onsdag og torsdag busses sørsudanere på flukt fra Sudan hit, for videretransport med lekter på Nilen. Sørsudanere som av en eller annen grunn har oppholdt seg i Sudan utgjør de fleste av flyktningene som kommer sørover. De er flyktninger fra Sør-Sudans interne kriger, som har pågått siden 2013, noen er også flyktninger fra kamper mellom opprørsgrupper og regimet i Khartoum i det som den gang var det søndre Sudan på 1980- og 1990-tallet.
Floden ligger grå og stille, og er båndet som binder Sudan og Sør-Sudan sammen, som binder Khartoum der mange av flyktningene har reist fra, til Sør-Sudans hovedstad Juba, dit mange skal. Men transport på floden er også farlig, nede i lekterne kommer temperaturen opp et godt stykke over førti på lune dager, på en dag som denne, hvor det er over førti i skyggen, kan den nå over femti nede i lekterskroget. På nettene plages de reisende, som da tas på land, av mygg, og de sykdommene som følger med. Derfor går bare deler av transporten ned Nilen. Etter et par-tre dager venter videre flytransport fra byen Malakal. Den kommende båtreisen ser ikke ut til å plage 21-årige Margaret Paul, og hennes halvårsgamle sønn Evan Saef, de er på vei til slektninger i Juba.
– Jeg håper jeg får fortsette på skole, mannen min er igjen i Sudan, men vi hørte at militsen RSF var på vei, så det er ikke trygt for oss. Jeg vil at sønnen min skal være trygg, sier Paul.
Venninnen Gesima Sheik var bare sju da familien flyktet fra borgerkrigen i Sør-Sudan til Khartoum. Nå er hun atten, men skal på ingen måte tilbake til det stedet familien flyktet fra, som ikke ligger så langt fra Renk. Der er det fortsatt ikke trygt, og ingen mulighet for Sheik til å avslutte skolegangen.
– Jeg må bli ferdig, derfor reiser jeg til Juba. Det er ingen skole der vi kom fra, sier Sheik før hun, Paul og lille Evan går det siste stykket ned til floden og lekteren.
12.30
Flyktninger blir hjulpet ned i store lektere som skal ta dem nedover Nilen. Reisa til Malakal kan ta to til fire dager, derfra transporteres de videre med fly og lastebiler.
14.00
Men ikke alle kommer seg videre. Eliza Nyanok Puk bor med barna bak et forheng inne i et litt slitent telt i det som er transittleir en i Renk. Denne leiren var den første som ble opprettet i Renk, på tomten til en tidligere høyskole. Meningen er at teltene skal tas ned så for snart folk får videretransport. Puk er fra Ayot i delstaten Jonglei, et sted hun ikke har vært siden 2008 på grunn av vedvarende uro i den delen av landet Hun har dårlige minner derfra, noe hun ble påmint da kampene kom til Khartoum i fjor.
– De ødela alt, vi måtte løpe ut av huset, vi gjemte oss, men det var ingen mat, sier Puk, som også mistet to barn i flukten. De gjenværende fire barna er alle slektningene hun har igjen, på begge sider av grensa.
– Jeg vet ikke om jeg fortsatt har slektninger her, eller hvor de er, sier hun.
Og Nyanok Puk er ikke alene, allerede før krisa i Sudan hadde Sør-Sudan mer enn to millioner internt fordrevne. Enda flere har, som følge av uro, flom og dårlig forvaltning, behov for støtte til å få mat på bordet. Som i nabolandet anslår FN-organisasjonene at en høy andel av befolkningen, rundt sju millioner av tolv, vil trenge assistanse i løpet av året. Den halve millionen med returnerende sørsudanere kommer altså i tillegg til en eksisterende kriserammet befolkning, og Verdens matvareprogram har måttet kutte i rasjoner for å få hjelp til så mange som mulig. Puk lever nå på det hun får av naboer i teltet, men også de har lite å bidra med. Og stadig mindre.
– Jeg vet ikke hva jeg skal gjøre, men om organisasjonen sier at jeg skal dra et sted, så gjør jeg det, sier Puk.
17.00
Solen står noe lavere da lastebilene med dagens ankomster ruller inn på sandsletta foran transittleir to. For hver dag kommer det nye flyktninger fra grenseposten til transittleirene i Renk.
For Fatima Abdullah betyr det at jobben nok ikke er gjort med det første. Men som alle andre med et bein i hvert land er hun ikke sikker på om hun vil bli i Sør-Sudan. Ifølge en skjør fredsavtale fra 2018 skal det senere i år avholdes et valg, og situasjonen er svært spent. Flere har sammenlignet situasjonen nå med den i forkant av krigsutbruddet i 2016, da den forrige fredsavtalen brøt sammen. Forskjellen nå er at det også er krig i Sudan.
– For å være helt ærlig, jeg bor i Sør-Sudan nå, men jeg er redd, for vi vet ikke hva som kan skje etter valget. Så jeg forsøker å være forberedt, og forsøker å fornye begge passene. Om noe skjer, så har jeg en søster i Saudi-Arabia og en i Qatar. Om noe skjer, da vil familien min umiddelbart reise. For en krig i Sør-Sudan, den kan bli enda tøffere enn den i Sudan, mener Abdullah
---
Fakta om krigen i Sudan
- 15. april 2023 brøt det ut kamper i Sudans hovedstad Khartoum mellom regjeringshæren og deres tidligere allierte i RSF-militsen.
- Samme dag brøt det ut kamper i Darfur vest i landet.
- Konflikten står mellom landets to øverste militære ledere, begge medlemmer av militærjuntaen som har ledet landet siden kuppet i 2021: Hærsjef og juntaleder Abdel Fattah al-Burhan og hans nestkommanderende, RSFs leder Mohamed Hamdan Dagalo, som vanligvis omtales som Hemetti.
- Før kampene brøt ut, pågikk det forhandlinger om å innlemme RSF i regjeringshæren.
- RSF ble dannet i 2013 med utgangspunkt i Janjaweed-militsen og har på vegne av regimet i Khartoum kjempet i Darfur-regionen, der de anklages for omfattende krigsforbrytelser.
Kilde: NTB
---
