– Å dele asken er særlig aktuelt i tilfeller der den avdøde har familie både i Norge og utlandet, og hvor partene har behov for en grav å gå til på i hvert sitt land, sier Ola Asp, daglig leder i Vestfold krematorium IKS i Sandefjord.
Barne- og familiedepartementet har nylig avsluttet sin høringsrunde om forslag til endringer i gravplassloven og gravplassforskriften. Der har krematoriets styre kommet med et innspill som ikke nevnes i de foreslåtte lovendringene: Loven burde åpne for å dele asken fra avdøde mellom flere.
I dag er dette ikke tillatt, ifølge gravplassloven. Ved kremasjon skal asken enten oppbevares i en urne som nedsettes på en gravplass, eller man kan få asken spredt med vinden «på land eller hav». I begge tilfeller skal asken ikke deles, men nedsettes eller spres samlet ett sted.
[ Frykter lik skal utsettes for eksplosjon i kremasjonsovner ]
Flere graver til én person
Det er imidlertid behov for flere alternativer for håndtering av aske, er Asps inntrykk. For eksempel har krematoriet fått henvendelser fra enkelte som ønsker noen å samle asken etter to personer i én urne. Andre vil altså dele asken etter en person mellom flere pårørende og gravsteder.
– Jeg mener også det bør drøftes hvorvidt én person kan ha to graver i Norge, sier Asp.
En slik lovendring mener han kan være til hjelp, for eksempel for foreldre som er i konflikt om hvor deres avdøde barn skal gravlegges.
– Å dele asken mellom partene, slik at de kan gravlegge asken på hvert sitt sted, vil for noen kunne bidra til at de håndterer sorgen bedre, mener han.
Selv om askedeling i dag ikke er lov, er det enkelte som trosser loven, går det fram av høringssvaret til krematoriet.
«Vi vet at dette allerede gjøres i dag, enten ved at (deler av) aske/urne tas hjem fra utlandet, eller at dette foregår uregistrert her i landet», skriver de.
[ Begravelsesbyrå gjør døde om til diamanter – hevder krematorier nekter å utlevere urner til dem ]
Mener spørsmålet bør drøftes
Ifølge Asp åpnes det for askedeling i både Sverige og Danmark, men da i spesielle tilfeller. Dersom den avdøde har familie i et annet land utenfor Europa, kan de pårørende søke om deling av asken slik at de kan sende den ene halvparten til utlandet.
«En slik praksis møter etterlattes behov på en god måte. En slik mulighet ville også imøtekommet etterlattes behov der det er vanskelig å enes om urnegravsted. Dette kunne bli administrert på en verdig og respektfull måte, ved at det bl.a. etableres gode søknadsprosedyrer», skriver krematoriet i høringssvaret.
Også Bergen kirkelige fellesråd nevner deling av aske i sitt høringssvar, og skriver helt kort at spørsmålet bør drøftes.
– Fra tid til annen kommer problemstillingen opp hos oss. Vi mener derfor det bør drøftes om dette er behov vi bør ha mulighet til å imøtekomme , sier gravplassjef Inghild Hareide Hansen.
Begrenset med areal
Fagsjef hos statsforvalteren i Vestfold og Telemark, Åse Skrøvset, mener at lovverket burde åpne opp for askedeling i spesielle tilfeller, men at ordningen må være søknadspliktig.
– Behovet er nok kanskje størst for de som har tilknytning til to land, sier hun.
Å åpne opp for flere graver i Norge til én avdød, er hun mer skeptisk til. Hun påpeker at gravplassene har begrenset med areal.
– Hvis du tenker at alle skal ha to gravminner for en avdød person, så vil det kunne ta mye plass.
Juridisk vil det også kunne bli komplisert, tror hun.
– Slik regelverket vårt er rigget i dag, så har du én person som sørger for gravferden, én person som er ansvarlig for grav og én som er fester. Med en gang du skal åpne opp for en ordning med flere graver for samme avdød i Norge, vil offentlige myndigheter måtte forholde seg til flere personer.
Det er heller ikke er gitt at familier klarer å enes om deling av aske og flere graver, mener Skrøvset.
– Den som er ansvarlig for en grav eller fester vil kunne være uenig i at en annen skal få sette opp et tilsvarende gravminne med den avdødes navn på en annen grav, sier hun.
Har ikke ønske om endring
Halvor Nordhaug, biskop i Bjørgvin bispedømme i Den norske kirke, har forståelse for at nærstående pårørende kan ønske en løsning der avdødes aske deles opp og blir gravlagt ulike steder.
– Så kan det innvendes at en slik ordning vil krenke den avdødes integritet ved at de fysiske restene av personen deles opp. Historisk sett har da også det å dele opp kroppen til en forbryter eller en fiende etter døden, vært sett på som en ytterligere straff og ydmykelse, sier Nordhaug.
På den annen side, påpeker biskopen, har levningene etter avdøde helgener blitt spredt og oppbevart i ulike kirker verden over.
– I sum kan jeg ikke se tvingende teologiske grunner til å konkludere med et ja eller et nei til denne ordningen, men jeg har ikke noe ønske om at den blir innført, sier Nordhaug.
[ Nytt lovforslag: Åpner for bruk av ny teknologi for håndtering av døde ]
