– Det finnes unge prestespirer som sier at de ikke tør å la seg ordinere i Den norske kirke, fordi de frykter å bli den neste som blir ekskludert, sier Joachim Grün.
Han er forstander i Peterstiftelsen retreatsenter og nestleder i Johanneskretsen, et brødrefellesskap for prester, teologer og studenter tilknytta Den norske kirke (DNK). Ifølge kretsens egne nettsider mener organisasjonen at DNK har gått vekk fra den apostoliske tro, altså at kirkas lære ikke lenger er i overensstemmelse med troa slik den ble uttrykt av apostlene.
Organisasjonen har derfor tatt på seg et tilsynsansvar for sine medlemmer, for å «avhjelpe opplevelsen av å stå aleine i tjenesten». Selv om Johanneskretsen, ifølge Grün, ikke har et felles standpunkt om kvinnelig prestetjeneste er det flere av de 23 medlemmene som ikke ønsker å samarbeide med kvinner.
Grün frykter at det ikke lenger vil være plass for kvinneprestmotstandere, etter at Bispemøtet i 2020 vedtok at ingen kan «berope seg en rettighet til å avstå fra samarbeid med andre prestekolleger».
Ingen samvittighetsfrihet
Ett av medlemmene i brødrefellesskapet er sokneprest Benjamin Anda på Møre, som nylig havna søkelyset etter at han gjorde det kjent at han er imot kvinnelig prestetjeneste.
I etterkant har Anda, blant annet, møtt motstand fra kolleger i bispedømmet, og biskop Ingeborg Midttømme har varsla at utspillet vil bli gjenstand for en oppfølgingssamtale. Joachim Grün hevder reaksjonene Anda har blitt møtt med viser at det «ikke lengre finnes samvittighetsfrihet» i DNK.
– Prester som Benjamin har blitt ansatt under en betingelse om at de kan bevare sin teologiske overbevisning i praksis, men så kommer det ei arbeidsrettslig ordning som sier at de må fortrenge dette. Er ikke det ei tvangshandling mot den enkeltes teologiske samvittighet?
Slik Grün ser det, innebærer Bispemøtets vedtak at prester som er imot kvinnelige prester kan beholde sin «mening», men deres «teologiske samvittighet» kan ikke uttrykkes i ord og handling. Han betegner dagens praksis som «nattverdstvang».
– Deres samvittighet går tapt når den må skjules for å sikre arbeidsmiljøet. Samvittighetsfriheten er del av menneskerettighetens religions- og ytringsfrihet og bør vernes – ikke minst i Den norske kirke, mener Grün.
---
Bispemøtets vedtak 2020
- I 2020 pågikk det en debatt om mannlige prester kan reservere seg mot tjenestefellesskap med kvinnelige prester av teologiske hensyn.
- Det førte til at Bispemøtet i oktober 2020 fastholdt at både kvinner og menn har sin rettmessige plass som prester i Den norske kirke.
- Bispemøtet har som oppgave å fastslå Den norske kirkes lære, og vurderer hvordan ordningene i Den norske kirke samsvarer med dette.
- I vedtaket står det: «En prest kan ikke berope seg en rettighet til å avstå fra samarbeid med andre prestekolleger. Det eksisterer ikke noen slik reservasjonsrett i vår kirkes ordninger. Det er ikke teologisk meningstvang, men ulike meninger kan ikke komme til uttrykk i en praksis som vanskeliggjør andre kollegers prestetjeneste».
Kilde: Den norske kirke
---
Det fremste uttrykket for enhet
I praksis innebærer Bispemøtets vedtak at kvinneprestmotstandere ikke kan avstå fra å forrette nattverd sammen med kvinnelige kolleger. Dette oppleves som svært vanskelig for de som på teologisk grunnlag motsetter seg kvinnelige prester, da nattverden er ett av kirkas to sakramenter – et begrep som brukes om de aller viktigste ritualene i ei kirke.
[ Samordna opptak: Markant nedgang i antall prestestudenter på MF ]
Å dele nattverdsbord regnes ofte som ei forutsetning for å kunne kalle seg éi kirke. Grün fremhever også nattverdsfellesskapets betydning: Nattverden er det fremste uttrykket for kirkas enhet, sier han, og kan derfor ikke være en «usann enhet».
– I kirkas historie har det alltid blitt synlig ved nattverden når troas enhet ikke lenger deles, sier han.
– Kan mannlige prester ta imot nattverd fra en kvinnelig prest, eller innstifte nattverd sammen med henne?
– Noen sier ja til det, andre kan ikke. Som fellesskap sier vi bare nei til nattverdstvang. Hvis man ikke har nattverdsfrihet, vil det være åndelig dårskap.
Etterlyser veiviser for et godt arbeidsmiljø
– Hvordan skal et godt arbeidsmiljø ivaretas, samtidig som noen ikke ønsker å samarbeide med kollegene sine?
– Jeg kan ikke snakke for alle prester, men jeg tror jeg kan si at vi i Johanneskretsen er innstilt på å bidra til et trivelig arbeidsmiljø i samvirke med biskopenes gode intensjoner.
Johanneskretsen har derfor etterlyst ei felles ordning fra kirkeledelsen for å bygge samarbeidskompetanse, særlig der hvor teologi og samvittighet skaper en skillevegg, sier Grün.
– Man må skape en god felles veiviser. En som forebygger disse lokale konfliktene og skaper fellesordninger som avlaster menighetsrådet, biskopen, og ikke minst de lokale prestene som er i konflikt. Vi håper kirka rydder opp, og ikke overlater dette til lokale institusjoner.
– Vi har savna dialogvilje fra kirkeledelsen, men vi har frimodig strekt ut ei hånd og invitert oss på besøk. Uten dialog mister vi håpet om sameksistens.
– Hva tenker du er løsninga?
– Hvis man tenker ut fra arbeidsrettslige gode forhold burde man komme til en veileder som differensierer og skaper løsningsorienterte modeller, i stedet for å statuere et prinsipp som bare presser dem sammen og dermed kommer i konflikt med nattverdsfriheten.
– Går ikke det på bekostning av arbeidsmiljøet for kvinnelige ansatte?
– Hvis alle parter gir frihet til hverandre, og har vilje til dialog, vil også en vei vise seg.
Hvis man ikke har nattverdfrihet, vil det være åndelig dårskap
— Joachim Grün
Jobber opp mot teologistudenter
Grün forteller at Johanneskretsen også jobber tett opp mot dagens teologistudenter.
– Sammen med Frimodig kirke samler vi studenter til retreat og formidler hjelp til bønn, meditasjon, ei avklaring av kallet, og undervisning om ei apostolisk tro som forener.
Nestlederen forteller at det for tida er vanskelig å oppmuntre teologistudentene til å la seg ordinere. Sammen med studentene avventer derfor Johanneskretsen situasjonen, i håp om at kirkeledelsen vil gi dem «et trygt rom».
– Ellers ville vi kunne forlede dem. De risikerer å utsettes for samvittighetstvang, og å miste sin prestelønn og pensjon – med de familiære konsekvenser det innebærer – hvis arbeidsrettslige ordninger innføres i konflikt med teologien.
En sentral plass i kirka
– Jeg tror at jeg og Johanneskretsen er enige om én ting: De har et veldig stort problem, sier Merete Thomassen.
Hun er førsteamanuensis i liturgikk ved Det teologiske fakultet på Universitetet i Oslo. Hun forklarer hvor sentral plass nattverdsfellesskapet har i kristen tenkning.
– I kirker med en sakramental nattverdsforståelse har nattverdsfellesskapet en helt umistelig plass. Det er en konstituerende del av det å være kirke. Man kan godt sette det på spissen: Uten nattverdsfellesskap, ingen kirke.
– Er det i det hele tatt mulig å kalle seg éi kirke, dersom man ikke anerkjenner nattverden som gis av så mange av kirkas prester?
– Kirka lever jo med uenighet i mange spørsmål. Men du kan si det sånn: Idet man ikke lengre deler samme nattverdsbord begynner det virkelig å knake i sammenføyningene.
Provoserende
Hun framhever at man i Den norske kirke har akseptert kvinnelige prester i mer enn 60 år, og sier at Bispemøtets vedtak ikke burde komme som et sjokk. Hun mener det er svært problematisk å gå imot kvinnelige prester, og dermed ikke anerkjenne nattverden de innstifter, og likevel insistere på å være under samme tak.
– For én gangs skyld har Bispemøtet satt ned satt ned foten: Her går det ikke an å velge seg bort.
Thomassen lar seg provosere av at Johanneskretsen svarer med å trekke det hun kaller «minioritetskortet», og stiller spørsmål ved om Johanneskretsens medlemmer heller burde «trekke konsekvensene» av vedtaket.
Videre sier førsteamanuensisen at hun lar seg provosere over det hun karakteriserer som manglende åpenhet om hva Johanneskretsen er, hvem de er, og hvordan de arbeider. At brødrefellesskapet tar på seg et tilsynsansvar overfor teologistudenter har hun også lite til overs for.
Hun forteller at dette skaper usikkerhet på studiestedet Thomassen arbeider, og synes det er ubehagelig at det bygges opp parallelle struktur i kirka, som ifølge henne oppfattes å arbeide i det skjulte.
– Det er uredelig. Og det kan du veldig gjerne sitere meg på, sier hun.
