En kveld i mai i år låser Gro Bergrabb seg inn i Rønvik kirke i Bodø, like i nærheten av der hun bor. Hele sitt voksne liv har hun jobbet som organist, men i tre år har hun knapt rørt et orgel.
Som leder av Nordland Musikkfestuke har jobben hennes handlet om å lede, administrere og legge til rette for utøvelse av musikk. Så, på et tidspunkt i løpet av våren, får hun en indre trang. Den kan formuleres som et hjertens sukk:
«Åh, jeg skulle bare spilt litt Bach!»
I det tomme kirkerommet setter hun seg ved orgelet og spiller etter noen noter fra arkivet sitt.
– Da ble det helt klart for meg at jeg ville ha dette tilbake. Jeg kjente at det er her jeg er hjemme.
Å si fra seg en lederjobb for igjen å bli utøvende musiker, organist i en kirke, kjentes ikke bare rett. Det var også eksistensielt viktig, forteller hun.
Fra elevråd til opera
Vårt Land møter Gro Bergrabb utenfor Operahuset i Oslo. Hun har reist hit fra Bodø for å bli takket av, etter seks år som styremedlem for den store kulturinstitusjonen som holder til her, Den norske opera & ballett.
Helt siden hun satt i elevrådet på videregående skole, har hun vært tiltrukket av styreverv, erkjenner Bergrabb.
– Det er en slags legning, sier hun og ler.
Bak seg har hun også to perioder som medlem av Kirkemøtet i Den norske kirke, og flere verv i Norsk kulturråd, for å nevne noe. Samtidig har hun arbeidet som domkantor i Bodø domkirke før hun for tre år siden ble direktør for Nordland Musikkfestuke.
Den jobben har hun nylig sagt opp. Det neste halvåret skal hun jobbe som vikarierende kantor i Rønvik kirke.
Når hun nå lar seg intervjue under overskriften «Min tro», vil hun avklare noe helt vesentlig:
– Troen min er utrolig sterkt koblet til musikken. Det er nesten umulig å snakke om det skilt fra hverandre.
---
Gro Bergrabb
- Organist
- 44 år gammel
- Gift, tre barn
- Tidligere domkantor i Bodø domkirke
- Gikk nylig av som styremedlem i Den norske opera & ballett, og som direktør for Nordland Musikkfestuke
---
Tidlig interessert i hymnologi
Begeistringen for kirkemusikk ga seg tidlig til kjenne. Gro vokste opp på den historiske prestegården i Gildeskål i Nordland, hvor faren hennes var prest.
I den store hovedbygningen fra 1700-tallet lå det stuer på rekke og rad, forteller hun. Om sommeren, under olsok, ble piano og bordtennisbord ryddet ut av den innerste stuen og erstattet med et stort langbord, for å gi plass til salmekurs med den kjente salmedikteren Svein Ellingsen.
– Jeg var et merkelig barn. Som 11-åring satt jeg rundt bordet og tok notater under kurs i hymnologi, altså salmehistorie, forteller hun.
Det er mange utfordringer ved å være kirkemusiker. Men det må også være lov å tenke stort om oppgaven
— Gro Bergrabb
Da hun var 14 år, flyttet familien til Bodø. Her begynte Gro i kor i domkirken. Samtidig øvde hun iherdig på piano. En dag satt hun i kirken og spilte, da komponist og organist Bjørn Andor Drage hørte henne. Han skal ha sagt: «Nå er det på tide at du begynner å spille orgel. Du kan møte opp på tirsdag. Så lenge du øver, er alt gratis».
– Kirkemusikkmiljøet i domkirken har vært enormt viktig for meg. Jeg tror nok jeg kjente det helt fra starten av, at meningen var at jeg skulle tilbake dit som organist.
Hadde en dragning
Stillingen som domkantor i Bodø ble ledig da hun var 27 år gammel. Bergrabb hadde utdannet seg som kirkemusiker ved Norges musikkhøgskole, giftet seg med en trommeslager og de hadde fått barn sammen.
– Det var tidlig i livet å flytte hjem. Men jeg tror mannen min forstod hvor stor dragning jeg hadde til domkirken og kirkemusikkmiljøet der.
Bergrabb fikk jobben. I tillegg til det å spille orgel i gudstjenester, bryllup og begravelser, har «hjertesaken» hennes i alle disse årene vært arbeidet med ungdomskoret, forteller hun.
– Når man snakker om ungdomsarbeid i kirken, er kanskje ikke kor det som kommer tydeligst fram. Men det er så utrolig meningsfullt å skape et trygt sted med musikalske opplevelser for ungdom, å få oppleve at en stor gjeng kommer inn i kirken og får liturgi og salmesang som referanser i livet, sier hun.
Parallelt med arbeidet som domkantor, ballet det på seg med styreverv i store kulturinstitusjoner som Den norske opera og ballett, og i Norsk kulturråd.
Da pandemien uansett satte en stopper for mye av kirkens aktivitet, tenkte hun det var greit å teste ut noe annet. Etter 14 år som domkantor takket hun ja til jobb som direktør i Nordland musikkfestuke, hvor hun tidligere hadde vært styremedlem.
– I teorien kunne jeg hatt jobben i domkirken resten av livet. Men jeg har alltid vært interessert i mange ting, i litteratur, musikk og samfunn. Jeg var oppriktig nysgjerrig på hvordan det ville være å jobbe på fulltid med dette andre, som kulturleder.
Når verden blir litt større
Bergrabb har aldri syntes det har vært lett å snakke om tro. At Gud eksisterer har alltid vært en selvfølge for henne, og det er vanskelig å forestille seg noe annet, sier hun.
– Hva er så dette «Gud» som du tror at eksisterer?
– Jeg aner ikke.
Hun ler, og er raskt til å utdype:
– Jeg har så få ord for om det er akkurat slik eller sånn. Men det jeg er helt sikker på er at den kraften som bærer oss gjennom livet, og som gir en grunnleggende opplevelse av trygghet og tilhørighet, at det er Gud.
Hun forstår lite av hva folk snakker om når de sier at de er «personlig kristne». For Bergrabb er kristendom noe hun praktiserer og tar del i, gjennom liturgiene og salmene i gudstjenesten.
– Det som skjer her treffer meg veldig dypt. Jeg opplever det som eksistensielt viktig, sier hun.
– Hva gjør Gud og musikk så uløselig knyttet sammen?
– Det tror jeg handler om hvordan jeg opplever kunst. Det er absolutt mye som snakker til hodet mitt i kunsten, men det er også en åndelig erfaring av en form for innsikt, der verden blir litt større.
[ Jordi Savall åpnet kirkemusikkfestivalen sammen med musikere som har måttet flykte ]
Eksistensielle øyeblikk
De dypeste opplevelsene av at kunsten kan gjøre verden større, er for Bergrabb knyttet til kirkemusikk og salmer.
– Når jeg får være i rollen som formidler, som organist, der jeg prøver å åpne opp det rommet for andre, da er jeg i mine mest eksistensielle øyeblikk.
– Har du noen eksempler hvor det har skjedd?
– Det er det som er så fint, at det skjer nesten hele tida. Det kan være under siste vers av «O bli hos meg» i en begravelse. Her kan jeg kjenne at ordene og musikken, de kommer sammen og bare «holder».
Noen ganger, forteller Bergrabb, kan hun også merke på forsamlingen at musikken treffer.
– Hva skjer i de øyeblikkene?
– Det er nesten umulig å sette ord på, og er kanskje bare en følelse. Men for meg så handler det om å kjenne at jeg har kontakt, både emosjonelt og fysisk, med noe som er større enn øyeblikket her og nå. Og at musikken er et språk for å komme dit.
At hennes egen opplevelse av Gud og språket for tro og åndelighet er så knyttet til kirkemusikken, har blitt en viktig innsikt.
– Det satte meg litt ut at dette var noe jeg savnet.
Tenker stort om oppgaven
Da Bergrabb ble festivaldirektør, bestemte hun seg også for å takke nei til frilansoppdrag som musiker. Dermed ble alt av spilling lagt mer eller mindre på hylla.
De første årene tenkte hun ikke på det i det hele tatt, og var egentlig sjokkert over hvor fint det gikk, forteller hun. Så, en gang i vår, takket hun ja til å være vikar en søndag eller to i Rønvik kirke, fikk en nøkkel og begynte å øve.
Trangen til å spille kom tilbake. Med den fulgte også en erkjennelse av at mye av kompetansen hennes handler om å være kirkemusiker. Og at kirken har bruk for henne.
– Jeg kjente at det er her jeg er hjemme. Og det var utrolig fint å komme til en så tydelig erkjennelse.
Kanskje trengte hun å være borte fra det en periode, for å se verdien av det utenfra, sier hun. Hele prosessen har gjort henne mer bevisst på hvor tett hun som organist kommer mennesker i overgangsfaser, når hun spiller i bryllup, konfirmasjoner og begravelser.
– Det er mange utfordringer ved å være kirkemusiker. Men det må også være lov å tenke stort om oppgaven. I kirkemusikken møter mennesker kunsten på en veldig konkret måte. Hva kan musikken bety for mennesker, og hva kan det være av glede og sorg? Jeg har nok savnet å jobbe med det, sier hun.
Når er det nok?
I skrivende stund har Bergrabb nylig lagt bak seg sin siste musikkfestuke, i alle fall som direktør. Nå avslutter hun arbeidsforholdet mens hun venter på å tiltre som organist-vikar i nettopp Rønvik kirke.
Bergrabb tror hun tenker annerledes enn før rundt hva som gir verdi og hva som er et godt liv.
– Og på mange måter er det en lettelse. Det er topp å spille store konserter. Men det er også meningsfullt og viktig å spille i en fin begravelse.
Med klimakrise, krig og store samfunnsutfordringer i bakhodet, tror Bergrabb flere og flere tenker i de samme banene som henne.
– For hva er det egentlig som betyr noe? Skal man alltid videre, og når er det nok?
Samtidig er det noe motstrøms med valget hennes. Som hun selv sier: Det går ikke akkurat en strøm av utdannede kirkemusikere tilbake til kirken, når de først har fått lederroller i kulturbransjen.
– Men for min egen del har det handlet om at jeg ikke kjenner behovet for å klatre videre.
En annen målestokk
At hun har kirken som sin sammenheng, gjør noe med hvordan hun tenker om karriere, tror Bergrabb.
– Samtidig tenker jeg at også kirken med fordel kan våge å være mer motstrøms i møte med en del nådeløse trekk i kulturen. Istedenfor å alltid skulle nå flest mulig, kan man løfte fram det store i det lille og tro at det er andre regler som gjelder.
Med et kristent livssyn blir målestokken for hva som er verdifullt og viktig annerledes, påpeker hun.
– Når man har en høyere himmel over tjenesten sin, forandrer det noe. Innenfor rammen av kirkelig arbeid blir det rom for å legge vekt på andre ting enn statistikk, vekst og prestisje.
– Kan meningen i det kirken gjør forstyrres av mål for gudstjenestedeltakelse, tall og statistikk?
– Det er klart at det må være en viss oppslutning for at det skal være legitimt med et så stort tilbud. Og det er viktig med god kvalitet på tjenestene kirken leverer.
Samtidig tror hun det er viktig å ikke få panikk når tallene går nedover. Om det er mange eller få, om oppslutningen går opp og ned, så er kirken forvalter av noen verdier, sier hun.
– Så tror jeg vi i kirken må være troverdige formidlere av det kristne budskapet, og for min del også den kirkemusikalske arven. Jeg ser ikke noen annen måte å møte dette på enn å prøve å være til stede og gjøre en god jobb der jeg er.
---
4 raske
- Gud er: Kjærlighet
- Jeg klarer meg ikke uten: Familien min. Jeg er sjanseløs uten den fine gjengen jeg bor sammen med.
- På gravsteinen min skal det stå: Det tenker jeg mine pårørende og de som lever på det tidspunktet kan få bestemme
- Boka alle må lese: Vanskelig spørsmål! Jeg leser hele tiden og lar meg lett begeistre. Leste Kristin Lavransdatter på nytt i sommer og hadde stor glede av det. Så det kan jeg gjerne anbefale!
---