– Jeg måtte bli 75 år før jeg kunne skrive denne teksten, sier Benny Borg.
En av norsk populærmusikks virkelige «grand old men» står på en liten scene på Kampen bistro, øst i Oslo. For en gangs skyld er det satt ut stoler i lokalet. De er fylt opp av et godt voksent publikum, noen i klær og øredobber man sjelden ser øst for klesbutikken Ferner Jacobsen.
– Det var da jeg satt på hytta og så Maud Angelica Behn holde tale i faren sin begravelse, at jeg tenkte at jeg måtte prøve, forteller han.
– Hun var jo bare 16 år. Og der satt jeg, og hadde båret på dette hele mitt voksne liv, uten å få til å sette ord på det.
Det er en liten konsert, en slags kombinasjon av platelansering og generalprøve før turnéen han snart skal ut på. Helt på tampen av 2023 lanserte nemlig Benny Borg albumet Sirkelen er sluttet, det tredje siden han i 2014 innledet et samarbeid med musikerne og produsentene Rune Berg og Åge Reite, og gjorde et comeback som plateartist. Noen har sammenlignet det med musikkprodusenten Rick Rubins revitaliserende samarbeid med Johnny Cash.
Hun var jo bare 16 år. Og der satt jeg, og hadde båret på dette hele mitt voksne liv, uten å få til å sette ord på det
— Benny Borg, om Maud Angelica Behns tale i farens begravelse
---
Benny Borg
- Født 13. november 1945 i Göteborg
- Artist og låtskriver, har bodd i Norge siden 1969.
- Er aktuell med albumet Sirkelen er sluttet, som han skal turnere med i februar og mars.
---
«Pappa» er den første sangen på det nye albumet. I løpet av 55 år som artist har han skrevet rundt 500 sanger, men denne har latt vente på seg. Det var lenge for vanskelig å skrive om at faren hadde tatt sitt eget liv.
Men da han 3. januar 2020 fulgte overføringen av Ari Behns bisettelse, kjente han Maud Angelica Behns tale som et dytt i ryggen. Det ble til sangen som begynner slik: «Pappa, i dag skjønner jeg hvordan du hadde det da».
– Nå er jeg så gammel, så nå klarer jeg bedre å fokusere på det som skjedde, og å sette meg inn i hans situasjon.
Ingen er skyldig, ingen går fri
To dager før lanseringskonserten har Benny Borg tatt imot Vårt Land i hjemmet sitt, på 150 herskapelige kvadratmeter på det noen kaller beste vestkant.
– Det var en skam at pappa hadde tatt livet sitt. Jeg var jo 25 år gammel, og jeg visste ikke så mye om hvordan disse tingene fungerer. Vi tenkte en del på hva naboene kunne tenke, på hva de ville si på skolen eller på jobben. Jeg hadde ikke levd lenge nok til å skjønne at det noen ganger kan bli så mørkt, så mørkt, så mørkt. Og at når noen har det slik, så hjelper det ikke å fortelle dem at de må skjerpe seg.
---
Trenger du noen å snakke med?
- Mental Helse: 116 123
- Kirkens SOS: 22 40 00 40
- Alarmtelefonen for barn og unge: 116 111
---
I årene siden har han ofte hørt folk si det ene og det andre om selvmord, forteller han. Folk har sagt at det er en egoistisk handling, at de som gjør det bare tenker på seg selv.
– En gang avbryt jeg noen med å si «Faren min tok livet sitt». Da ble det stille. Jeg ville oppfordre dem til å tenke seg litt mer om, før de snakker om dette.
– Du synger at du nå ser mer av hvordan han må ha hatt det. Hva er det du ser?
– Jeg ser fortvilelsen han må ha følt. Han ble syk. Han hadde store alkoholproblemer. Han ble førtidspensjonert som 54-åring. Barna hadde flyttet ut. Det var han og min mor som bodde i en liten leilighet. Jeg snakket med min mor da det skjedde, og fløy rett ned til Gøteborg. Så lærte jeg at han hadde prøvd et par ganger, to år tidligere. Men i hvert fall så klarte han det den tredje gangen.
Jeg hadde ikke levd lenge nok til å skjønne at det noen ganger kan bli så mørkt, så mørkt, så mørkt. Og at når noen har det slik, så hjelper det ikke å fortelle dem at de må skjerpe seg
Faren etterlot seg fem barn i tjueårene. Benny hadde flyttet til Norge. Han følte på skyld. Skulle han besøkt foreldrene mer? Fått med faren ut på ting? Hva skulle han gjort annerledes?
– For det første tenker jeg nå at det er viktig å ta faresignaler på alvor. Men så er det slike som faren min, som kan kan ha sendt ut noen signaler som ikke kom frem. Vi skjønte det ikke. Nei, det der overlater jeg til psykiatere og prester. Jeg kan ikke si noe om det, for jeg vet ikke.
Ingen er skyldig, men ingen går fri, synger Benny Borg i sangen han nå har skrevet til faren. Det valget faren hans tok den gangen, er noe han har hatt dårlig samvittighet for hele sitt liv siden.
– Det var første gangen jeg som voksen ble konfrontert med døden, og hvor ugjenkallelig livet er. Det er et bånd som er klippet, noe som aldri kommer tilbake. Jeg husker mor sa at kanskje vi skulle dra til sykehuset, kanskje han hadde våknet opp igjen. Hun hadde et håp om at hun kanskje hadde tatt feil.
Han blir stille et øyeblikk.
– Men med Liv så var det helt annerledes.
Hvert arr forteller en historie
I den største stua er veggene dekket av snirklete bokhyller, som ser ut som om de har stått der siden bygget var nytt. Det var biblioteket som gjorde at kona hans Liv og han begge falt for akkurat denne leiligheten, som de flyttet inn i den på 90-tallet.
Fem gitarer står spredt rundt i rommet. En av dem har han fra faren sin. Den er fra 40-tallet, og dukket opp på et lager Benny Borg ikke hadde visst om. I hjørnet står en TV på 65 tommer. Mer om den om litt.
Helsa er god, men kroppen bærer preg av levd liv. En av de nye sangene han har skrevet, handler om arrene han har fått. De forteller sine egne historier: om et ublidt møte med en bil, om et mislykket forsøk på å forsere et piggtrådgjerde. Og så er det et arr som er usynlig, synger han. Det er fra da kona hans Liv døde i 2013.
Det siste hun sa til ham, var at han måtte ringe etter en ambulanse. Hun hadde mistet følelsen i høyrearmen, og gikk og satt seg på kanten av badekaret. Så ble hun rar og svart i blikket, forteller han, og sank sammen som en geléklump på gulvet.
Det var en onsdag. På lørdagen døde hun.
– Vi satt på Rikshospitalet, på barneavdelingen, av alle steder. Så fikk vi beskjed om at nå kunne det skje når som helst. Så sitter jeg der, med ansiktet mot et vindu. Og da hun pustet ut, imot meg, så kom det et så sterkt sollys imot meg at jeg ble helt blendet.
Himmelen var nærmest skyfri, men sola hadde likevel gjemt seg bak noe. Et bygg eller en skorstein, kanskje. Nå tittet den fram.
– Er det tilfeldig? Jeg vet ikke. Men da kjente jeg en slags stor takknemlighet. Jeg finner ikke helt ord for det, men det var en slags tillits-greie, at et langt liv hadde blitt levd, og at jeg fikk være der da min kjæreste, min kone og livsledsager pustet ut. Jeg kjente en takknemlighet for at jeg fikk lov å være med på det.
---
Fire raske
- Gud er: Det er det ingen som vet!
- Boka alle må lese: Jordiske makter av Anthony Burgess
- På min gravstein skal det stå: Jeg skal ikke ha noen grav eller gravstein
- Jeg klarer meg ikke uten: Luft!
---
Et stykke pophistorie
Benny Borg kom til Norge med det svenske dansebandet Streaplers i 1968, og bosatte seg her året etter. Noen år var han gift med sin musikalske samarbeidspartner Kirsti Sparboe, og sammen hadde de i 1972 en stor hit med «Balladen om Morgan Kane». Senere kom flere hits, utallige opptredener som Elvis Presley, med revygruppa Dizzie Tunes, og med forestillinger om Cornelis Vreeswijk og Erik Bye.
Så – i 2016 – kom han med sangen «God morgen min kjære», som gjengir en slags samtale med den han har mistet, gjennom en dag. Fortsatt har han slike samtaler med Liv, forteller han.
– Det skjer stadig vekk. Den svære TV-en som står inne på biblioteket der, den hadde ikke vært der om Liv hadde levd i dag. Hun så ikke på TV, så jeg hadde så dårlig samvittighet, for det biblioteket er jo et fantastisk rom. Det var som om Liv satt på skulderen min og spurte: Skal du ha en TV inn der?
Jeg fikk være der da min kjæreste, min kone og livsledsager pustet ut. Jeg kjente en takknemlighet for at jeg fikk lov å være med på det
Også når han vurderer å flytte på en stol eller en sofa, melder spørsmålet seg: Hva ville Liv tenkt?
– Så har jeg også tenkt at hun ville sagt: «Ærlig talt, Benny. Nå er det du som bestemmer». Men fortsatt er det som om hun ikke er helt borte.
Tilbake på hesten
Svært mange opplever å bli enslig. Benny Borg håndterte det slik: Han dro til huset sitt i Frankrike, lå i fosterstilling og gråt i fjorten dager, og avlyste én konsert. Så kom han hjem til bisettelsen, og til en lenge planlagt konsertrekke på Chat Noir. Det var viktig for ham å komme i gang igjen.
– Hvis du blir kastet av en hest, så må du raskt opp igjen, ikke sant? Du bør ikke ta med ditt eget liv i fallet. Jeg er jo en gammel sirkushest, og da tar du på deg klovnedrakten, går inn, og setter i gang. Det beste med det, er at du glemmer deg selv for en stund.
– Å komme seg opp på hesten igjen var en mestringsstrategi?
– Jaja, helt klart. Folk spurte om jeg ikke skulle gå til psykolog. Men jeg er min egen psykolog og har har mine metoder. Det er ikke lett, men du må gjennom det.
– Vil du dele en metode?
– Metoden er egentlig bare å stå løpet ut. Du kan ikke endre fortiden. Da må du bruke erfaringen og ta den med deg inn i fremtiden. Så enkelt ser jeg det.
Han kjenner ikke lenger det voldsomt smertefulle savnet, forteller han. Da det omsider slapp taket, opplevde han at livet faktisk hadde blitt riktig godt:
– Jeg kan sitte her en søndag ettermiddag og gå inn på Norwegian for å se om der er noen greie billetter. Og så kan jeg sette meg på flyet på mandag og være i huset mitt i Frankrike klokken to, og være en uke i solskinn og vakre omgivelser. Jeg føler meg liksom litt heldig da. Eller kanskje jeg har vært flink.
Brått slår vintersola inn gjennom persiennene og fyller kjøkkenet med et blendende lys, som framhever små støvpartikler i lufta. Om vinteren er det én time at sola over Bygdøy allé treffer kjøkkenvinduet hans mellom bygårdene.
– Har du hatt håp om at det kan være noe mer, og at du vil møte igjen de du har mistet?
Det går to sekunder, før han svarer resolutt:
– Nei, jeg tror ikke på det. Jeg gjør faktisk ikke det.
Et religiøst univers
Likevel skriver Benny Borg nå sanger med religiøs klangbunn. Som den nye sangen «Min Far, jeg skjenker deg min hånd», som formidler hengivenhet til en himmelsk far. Sangen, eller salmen, ble til på veien fra Gøteborg til søskenene hans som bor tre mil lenger sør. En biltur som vanligvis tar 20 minutter tok én time. Det ble et stopp på hver busslomme, for å skrive ned en ny strofe som hadde kommet til ham siden forrige stopp.
Jeg er som en liten kvist som har havnet i en liten bekk, og så følger jeg den bekken
Så er det en annen ny sang som også lener seg på et religiøst rammeverk: «Ta meg hjem» handler om å kjenne at man har fått oppleve nok, og lengte til et annet sted hvor noen står og venter på deg.
– Altså, jeg er ikke der selv... Men jeg er veldig begeistret for uttrykket «mett av dage». Det ligger en sannhet der. En erkjennelse av at det på et tidspunkt ikke er noe særlig mer å hente. At man har kommet dit at man ikke er interessert i å drikke rødvin lenger. At nå som jeg har råd til å spise og drikke akkurat det jeg vil, er det så urettferdig at jeg ikke lenger har lyst til det.
– Du sier at du ikke et religiøst menneske. Har du noe annet som du har styrt livet ditt etter, har strukket deg etter, eller noe som har dultet deg hit og dit?
– Vet du hva jeg pleier å si? Jeg er som en liten kvist som har havnet i en liten bekk, og så følger jeg den bekken, og så plutselig er det en liten gren som står ut, som tar tak i den kvisten. Og så er jeg der en stund. Og så kommer det en ny bølge som skyller meg videre nedover. Sånn har mitt liv vært.