Det første ordentlige snøfallet for sesongen har lammet store deler av biltrafikken, men inne i Jessheim kirke er det full aktivitet. Folk kommer i en jevn strøm for å ta seg et glass saft, kaffe eller bolle som er satt frem i menighetssalen før den inkluderende kveldsmessen skal begynne.
De inkluderende messene er et samarbeid mellom kirkene i Øvre Romerike prosti, og er spesielt rettet mot personer med utviklingshemming, slik at de kan delta på en annen måte enn ved en vanlig gudstjeneste.
Elisabeth Kristiansen er inkluderingsprest og medansvarlig for messene. Hun har en spesialprestestilling i Borg bispedømme, og er med på å utarbeide messene sammen med en gruppe som består av ansatte og en frivillig i prostiet.
– I dag, for eksempel, er det flere av deltakerne som ikke kommer fordi de har ikke byttet til vinterdekk på bilene i bofellesskapet. Da kan de ikke si «okei, da ringer jeg den og den eller tar bussen i stedet», de er helt avhengige av at noen andre planlegger og ordner det. Det er en stor forskjell fra å være prest i en menighet.
Jobber for å skape tillit
Hun er tydelig på at ansettelsen som spesialprest er viktig for å knytte kontakter. Både med andre menigheter, men også med helse- og omsorgssektoren slik at hun kan bygge opp en fortrolighet i de ulike bofellesskapene.
– De som jobber der må ha tillit til at jeg kan prate med dem som bor på stedet på en meningsfull måte. Man må få tillit innen helse- og omsorgssektoren, og det er mye arbeid!
Hun forteller at det tar lang tid, både i det mer strukturelle arbeidet og i relasjonsbyggingen. Det kan være nok at noen plutselig bytter jobb, og da er det som å begynne på nytt igjen. Arbeidet med å opprettholde kontakt med ansatte i bofellesskapet, i prostiene og i kommunene tar aldri slutt.
En del av Kristiansens arbeid, handler om å komme inn for å besøke bofellesskapene og presentere seg.
– Hvis ikke de ansatte tror at det er verdt besværet, så kommer de ikke.
Enkle tilpasninger
Det merkes tydelig at Kristiansen er et kjent ansikt for flere. Mange hilser og kommer bort for å slå av en prat før gudstjenesten, både foreldre, deltakere og ansatte.
Denne kvelden er også koret Syng med oss til stede, som hun leder. De reiser rundt og deltar blant annet på de ulike inkluderende messene og ordinære gudstjenester i ulike kirker. Målet er at alle skal få være med på en gudstjeneste i sin hjemmekirke. Hun er tydelig på at å være inkluderende overfor denne gruppen mennesker ikke trenger å være vanskelig.
Man må skape tillit og trygghet, og så må man bli kjent med hvordan hver enkelt kommuniserer.
— Elisabeth Kristiansen, inkluderingsprest
Sang og musikk er viktige innslag i messene. Av og til synger en person først før alle gjentar det, noe som er «en god, gammel kristen tradisjon». De bruker også tegn-til-tale bevisst i bønner og sanger, som er en enklere form for kommunikasjon med tegn for hørende.
Det viktigste, mener hun, er å bli kjent med folk. Man må bruke mer tid med hver enkelt person.
– Man må skape tillit og trygghet, og så må man bli kjent med hvordan hver enkelt kommuniserer.
Øystein Buer, Rikshospitalet
Prestekontoret på Rikshospitalet likner de andre kontorene på utsiden. Inne er det lyse gardiner som henger foran de store vinduene ut mot korridoren. Ikoner er plassert innimellom bøker og lysestaker på hyllene.
Øystein Buer er sykehusprest på Rikshospitalet. Han sier at god kontakt med institusjonen er viktig for arbeidet. En betydelig del av den kontakten tror han ville gått tapt ved å være ansatt i en menighet og bare være ved sykehuset av og til.
Som sykehusprest er han ansatt av helseforetaket Helse Sør-Øst, og lokalisert ved Oslo universitetssykehus. Totalt er det ti prester fordelt på fem sykehus, samt psykiatriske avdelinger. På avdelingen hans jobber det også en imam.
Teologi på bortebane
De anses som gode samtalepartnere av sykehuset og brukes ofte som det. Mye av det daglige arbeidet styres av hva pasientene eller deres pårørende ønsker, samt den spesielle situasjonen de er i når de er på sykehuset.
At prester også har en teologisk bakgrunn, og at alle er bevisste på det, er også noe som er viktig. Det er i situasjoner der åndelige og religiøse betraktninger blir aktivert, at prestene skiller seg ut som faggruppe, forteller han.
– Åpenhet og å tillate seg å gå i dialog med helseinstitusjonen er nødvendig i utformingen av hvordan prestetjenesten skal se ut og hvor mye teologien skal prege vårt arbeid, forteller Buer.
I tillegg til det direkte arbeidet med pasientene, har de livssynsåpne minnestunder for ansatte og samlinger med sorgbearbeiding for helsepersonell som arbeider med barn som har gått bort i forbindelse med sykdom.
I jobben inngår også det å tilrettelegge for pasienters åndelighet, også hvis de har et annet livssyn enn kristendommen.
I noen deler av arbeidet er ikke teologien inne i det hele tatt. I andre deler er det tydelig til stede.
– Presten må ha en teologisk forankring, ellers endres identiteten til prestetjenesten helt. Og da kan de like gjerne ha enda en psykolog eller terapeut.
De møter et bredt spekter av pasienter. Noen har en tydelig tro, og ber for eksempel om forbønn eller nattverd, mens en annen gruppe aktiverer en form for tro i møte med en krise.
Noen samtaler handler om sorgen over å forlate livet selv, eller risikoen for å miste noen nærstående. Andre om undring rundt det kristne håpet i møte med døden. Det kan også være behov for omsorg og barmhjertighet uten ord, forteller han.
– Når du møter risikoen for død i eget eller andres liv, spør du deg selv «hvilke verktøy har jeg nå for å takle dette». Da er det mange som ser på sykehuspresten som en ressurs i det. Mange tar imot den muligheten i møte med den krisen det er å være alvorlig syk eller pårørende.
Presten må ha en teologisk forankring, ellers endres identiteten til prestetjenesten helt
— Øystein Buer, sykehusprest
Sigrun Hermansdottir, Ila fengsel
Fra utsiden er det vanskelig å forstå at det skjuler seg et kapell bak den tunge døren. Vi går fra en korridor med låste dører i alle retninger, og ned en trapp som mest ser ut til å lede til en kjeller. Bak den lilla døren skjuler det seg et stort kapell med sitteplasser og en balkong over. Det er store, malte glassvinduer langs den ene langveggen, og i betongen har en innsatt, russiske Alexey Zaitzow, laget all kunsten – med en potetskreller. Alle veggene er dekket med mønstre.
For den ledende fengselspresten på Ila fengsel, Sigrun Hermansdottir, utgjør samtalene med de innsatte den absolutt største delen av arbeidet. De kan handle om hva som helst.
En spesiell hendelse har satt seg.
– Det var en som sa til meg at «med betjentene snakker jeg om rettigheter og slikt, med psykologen snakker jeg om dommen, med psykiateren snakker jeg om medisiner, men med presten snakker jeg om alt uten filter». Og det er litt sånn betegnende.
Miljøet inne på prestekontoret er en stor kontrast til de trange cellene. Der er det en sofa, og de kan tenne lys og få en god kopp kaffe i stedet for bare pulverkaffe. Og så kan de komme med hva de vil. Noen vil snakke om hvordan de skal overleve inne på avdelingen, noen vil gå tilbake i historien og prøve å forstå hvordan de har havnet der. Den innsatte bestemmer hva samtalen skal handle om. Ofte er det eksistensielle samtaler om livssyn, filosofi, tro og tvil.
– Jeg prøver å få tak i de ressursene de har, og lete etter potensialet. Det er utrolig hvor sterk overlevelsesmekanismen er i mennesker selv om de er i en forferdelig vanskelig situasjon.
– Å sitte i fengsel er å være i krise. Du er i kriseberedskap hele tiden. Noen kommer inn på kontoret bare for å komme seg litt ut av avdelingen, og bare snakke om den siste serien de har sett på eller dagligdagse ting.
Krevende å jobbe alene
Hun tror at det ville vært mulig å ha en 50 prosent stilling i en menighet i nærheten og være i fengselet 50 prosent, men at det ville vært veldig vanskelig rent tidsmessig.
– Jeg kunne vært her hele døgnet. Behovet for samtaler er konstant. Det er mer slik at man må sette grenser.
Fordelen med å ha det slik, mener hun, er at hun ikke trenger å dele seg, men at det gir ro å arbeide her på ett og samme sted. De ansatte blir kolleger og hun kan være inne i denne boblen, med tydelige rammer rundt arbeidsmetoden.
Iblant opplever hun det likevel som en ensom stilling. Derfor, mener hun, er det viktig å gå til veiledning når man er fengselsprest og å bruke andre fengselsprestkollegaer når det lar seg gjøre, for å ikke stå alene med et stort ansvar.
– Som prest inne i et fengsel er man både gjest og vert. Man er både fremmed og hjemme.
I tillegg til samtaler består prestetjenesten også av gudstjenester på søndager, og de holder minnestunder hvis for eksempel familiemedlemmer har gått bort.
Jeg kunne vært her hele døgnet. Behovet for samtaler er konstant.
— Sigrun Hermansdottir, fengselsprest
En del av jobben hennes handler også om å tilrettelegge for de ulike åndelige behovene som kan være til stede i et fengsel. For eksempel organiserer hun feiringen av Eid på slutten av ramadan for muslimene og formidler kontakt med andre religiøse aktører ved behov.
Hun forteller at det også kommer ikke-troende innsatte og muslimer på gudstjenestene, men at de ikke nødvendigvis går til nattverd. Å tenne lys er noe de innsatte ofte opplever som meningsfullt. Arbeidsrollen som prest er på denne måten en utvidelse av alt som har med åndelig liv å gjøre i et fengsel.
Eli Vatn, fjellprest Beitostølen
Lyskapellet på Beitostølen ligger gjemt i en furulund rett overfor helsesportsenteret. Det ble innviet på høsten 2000 og er selve hjertet i fjellpresttjenesten der Eli Vatn har jobbet i 18 år. I begynnelsen var hun ansatt av Beitostølen resort, men nå jobber hun både som fjellprest og sokneprest i Øystre Slidre som ligger lenger ned i dalen. Det er snart tid for den Gyldne timen, den ukentlige kveldsmessen som har eksistert siden starten.
Kapellet er femkantet, de store vinduene er dekket av malt glass i hovedsak i blått og gull, og er det første man ser når man går gjennom den tunge tredøren. Det er ikke vanskelig å forstå hvorfor det er et populært sted å gifte seg og døpe barn. Fugler, blomster og trær er gjennomgående elementer i kunsten i trekapellet.
Kapellet i seg selv når flere enn det jeg når
— Eli Vatn, fjellprest Beitostølen
Eli Vatn spiller mye på dette. Hun verdsetter friheten fjellpresttjenesten gir henne. Å ikke være bundet av søndagens tekster på samme måte som i jobben som sokneprest gir henne muligheten til å sette sitt egen preg på det.
– Hele liturgien for den Gyldne timen er tråd med rommet, med det naturtemaet som finnes her. Et år hadde jeg for eksempel fugler som tema med en ny fugl hver uke, og da samarbeidet jeg med en biolog om det.
Hensikten med å bygge det spesielle kapellet var å være et åpent rom. Det er alltid åpent og godt besøkt, noe den overfylte, svarte gjesteboken i inngangen vitner om. Til tross for at ideen bak kapellet og motivene er dypt kristne, er de samtidig lette å forstå, og det tror hun åpner for folk.
– Ofte kan det jo være ordene som er i veien for folk, som oppleves som begrensende. Så det er en slik rikdom at det er her, og at folk kommer til kapellet. Og kapellet i seg selv når jo flere enn det jeg når.
Hun tenker at hun når litt andre personer enn det hun gjør som sokneprest. Befolkningen på Beitostølen øker med mange prosent i høysesongen. Rent geografisk kan det altså være stor spredning mellom de som kommer. Det kommer også fastboende og brukere fra helsesportsenteret, som er nærmeste nabo til kapellet. Hver torsdag året rundt møtes de tre gruppene her.
– Det har vært en veldig viktig ting med den Gyldne time er at vi alltid har den. Folk skal vite at den er der. Og det tror jeg også er det som gjør at vi fortsatt lever.
Til dagens messe har et tyvetalls personer kommet. De tar av seg mørkeblå dunjakker, refleksvester og strikkede votter. Kirkeverten Anne Britt Skåthun Hansen-Sørum ringer i en klokke. Temaet for kvelden er lys, midt i den mørkeste tiden på året.
– Det er alltid en spenning i forholdene rent politisk når det gjelder utbygging av hytter og lokalsamfunnet, og i den spenningen lever jeg.