– Ingen er bare det du ser. Det må vi forsøke å holde frem alltid, og det er særlig viktig for oss som forkynner og snakker om andre mennesker offentlig. Når det råder en fortelling om at noen er hel ved, gjør vi det vanskeligere å komme frem med andre erfaringer med vedkommende. Det er en lærdom å ta av disse fortellingene.
Det sier biskop i Borg bispedømme, Kari Mangrud Alvsvåg. Hun er biskopenes representant i Samarbeidsrådet for overgrepsproblematikk i Den norske kirke.
Forrige måned fikk hun for første gang vite om at det fantes fortellinger om at den kjente sjelesørgeren og forkynneren Einar Lundby (1894-1978) hadde oppført seg grenseoverskridende i møte med unge menn i sjelesorg.
Det var den pensjonerte presten Gunnar Farsund som først fortalte sin overgrepsfortelling i møte med Lundby til Vårt Land. Den hadde han allerede fortalt en gang tidligere, i boka Jeg slipper deg ikke før du velsigner meg, utgitt i forbindelse med Åpen kirkegruppes 40-årsjubileum i 2016.
– Jeg hadde ikke lest boka og var ikke kjent med Farsunds fortelling. Den mottok jeg med tristhet og med tillit til han som forteller. Slik utgangspunktet alltid bør være når man hører om krenkelser og overgrep, sier Borg-biskopen.
---
Dette er saken
- I januar 2024 fortalte Vårt Land den pensjonerte presten Gunnar Farsund sin overgrepsfortelling med den kjente sjelesørgeren og forkynneren Einar Lundby (1894-1978)
- Lundby var en profilert forkynner og sjelesørger
- Han var en drivende kraft ved opprettelsen av Norges Kristelige Legeforening, ledet hvilehjemmet Solborg på Jevnaker i mange år og var en aktiv pådriver til opprettelsen av Modum bad og Institutt for sjelesorg
- Etter at Vårt Land omtalte Gunnar Farsunds opplevelse med Lundby har avisa blitt kontaktet av fem nye menn med fortellinger om grenseoverskridende atferd i møte med Lundby
---
– Ga meg en veldig årvåkenhet
Også biskopen i Nord-Hålogaland, Olav Øygard, reagerte med tristhet da han fikk høre Gunnar Farsunds fortelling. Det var allerede tilbake i 2016, da biskop emerita Solveig Fiske informerte det daværende Bispemøtet om Farsunds erfaring med Lundby.
– Jeg kan aldri huske å ha møtt Lundby selv, men han betydde mye for mange. Min far var lege og møtte ham flere ganger. Han var veldig fascinert av ham og hans utstråling. Jeg husker jeg reagerte med veldig skuffelse da jeg hørte om historien til Farsund, sier Øygard.
Samtidig fortalte det biskopen noe han allerede visste:
– Overgrep skjer i de beste sammenhenger, fra folk vi ikke hadde drømt om skulle gjøre det. Det visste jeg fra før. Historien til Farsund var en veldig trist bekreftelse.
– Hva gjorde du opp mot ditt bispedømme i den forbindelse?
– Jeg orienterte ikke prostene. Det det ga meg, var en veldig årvåkenhet. Dukket det opp noe som hadde med dette å gjøre, skulle vi reagere, erindrer Øygard.
Når en håndfull mennesker tar kontakt med Vårt Land og forteller liknende historier, er dette en sannhet som må få leve
— Olav Øygard, biskop i Nord-Hålogaland
Overrasker ikke at det er flere
Siden publiseringen av artikkelen om Gunnar Farsund har Vårt Land mottatt fem nye henvendelser fra eldre menn som mener de er blitt utsatt for grenseoverskridende atferd fra Einar Lundby.
– Det overrasker meg ikke at det er flere. De som har gjort sånne ting, har gjerne gjort det flere ganger. Det viser all forskning, sier biskopen i Nord-Hålogaland.
– Hvor skadelige er slike fortellinger om anklager om overgrep for kirka?
– Det må kirka tåle. Men de er livsfarlige for dem som blir utsatt for dem.
Han sier at han i 2016 tenkte at det var så lenge siden Lundby levde, at de som hadde opplevd noe og trengte hjelp, nok hadde fått hjelp allerede.
– Derfor var jeg usikker på hvor mye mer vi kunne gjøre. Det sto i en bok som allerede var utgitt. Jeg tror både jeg og mine kolleger tenkte at det ikke var så mye mer vi kunne gjøre.
– Ikke alltid man har full oversikt
Professor emeritus ved VID vitenskapelige høyskole, Tormod Kleiven, har tidligere kommentert i Vårt Land at han synes det som kommer frem om Hamar bispedømmes håndtering av Farsunds fortelling er bra, men ikke nok til å svare på om kirka faktisk gjorde nok.
Vårt Land har vært i kontakt med alle som var biskoper i 2016, da Fiske informerte Bispemøtet om Farsunds fortelling.
De fleste av dem vi har snakket med husker fortellingen godt, mens enkelte ikke husker den og er usikre på om de var til stede under det aktuelle bispemøtet. Kun én, tidligere Nidaros-biskop Tor Singsaas, husker å ha informert videre om Farsunds fortelling. Han orienterte ledergruppa si.
Når det gjelder håndtering av saker med grenseoverskridende atferd er Solveig Fiske opptatt av at enhver leder i kirka, om det er biskoper eller andre i Den norske kirke, eller ledere i andre kristelige organisasjoner, må spørre seg: Har vi håndtert dette godt nok?
– Og det har man ikke alltid full oversikt over. Det innbefatter også meg selv, sier Fiske.
Hun presiserer at det ligger mye å lære for kirkeledere og andre i denne typen saker.
– Jeg lærte tidlig som biskop hva som kan ligge av lærestoff i enhver slik alvorlig sak. I refleksjonen etterpå ligger det mye, og det tenker jeg er nyttig. Det er viktig med de gode rutinene for håndtering som vår kirke har, og at disse blir fulgt.
Har full tillit til Gunnar Farsunds fortelling
Både Fiske og bispekollegene i Borg og Nord-Hålogaland er opptatt av hvordan man som kirke møter de som forteller om overgrepserfaringer, også fra langt tilbake i tid.
– Dersom en skulle møte fortellinger om grenseoverskridende atferd med å tåkelegge dette og i stedet påpeke alt det positive en person betyr, så ville en være tilbake til tida før en erkjente at overgrep også skjer i kirkelig sammenheng. Det er avgjørende å ta den utsatte sitt ståsted, sier Fiske.
Hun får støtte fra Øygard.
– Når en håndfull mennesker tar kontakt med Vårt Land og forteller liknende historier, er dette en sannhet som må få leve, sier han.
Han sier også at han har forståelse for at noen har behov for å beholde bildet de har hatt av Einar Lundby.
– Men at folk har gjort gode ting, kan ikke være noe hinder for at man skal fortelle en sannhet jeg ikke finner noen grunn til å tvile på. Jeg har full tillit til det Gunnar Farsund forteller.
Det er helsebot i å få fortelle – også anonymt
— Kari Mangrud Alvsvåg, biskop i Borg
– Åpenhet gir mer åpenhet
Kari Mangrud Alvsvåg var ikke biskop i 2016 og mener det er vanskelig å si om det er noe Den norske kirke kunne gjort annerledes i møte med fortellingene om Einar Lundby. Hun understreker at det krever stort mot å være den som sier ifra.
– De nye historiene i Vårt Land viser oss at åpenhet gir mer åpenhet. Og at det er, selv etter veldig lang tid, helsebot i å få fortelle – også anonymt. Det man har båret på kanskje et helt liv, å få sette ord på det, kan gi reparasjon. Det er viktig, sier Borg-biskopen.
Hun påpeker at det var enda vanskeligere å fortelle om overgrep før, da det ikke var noen anerkjennelse av at slike krenkelser fant sted.
– At det kommer frem i gamle menneskers liv nå, det må vi være veldig lydhøre for. Vi må møte dem med tillit og ta imot fortellingene.
– Hva kan vi lære av disse fortellingene i dag?
– For oss som ledere i kirka blir det vår oppgave å snakke jevnlig med dem som driver med sjelesorg, særlig når det gjelder sjelesorgens rammer og etikk. Det kan ikke bare være noe man hører om en gang på studiet, men vi må hele tiden oppdatere og jobbe med gode rammer for sjelesorgen. Det må være trygt i sjelesorgens rom, og vi må være profesjonelle i dette. Det krever god kompetanse.
Hun mener kirkelederne må være lydhøre og observante, så de oppfatter hint og åpner for at krenkede kan våge å fortelle om det de opplever og være trygge på at de blir trodd.
– Vi må aldri tenke at vi er ferdige med å bekjempe overgrep.
Overgrep skjer i de beste sammenhenger, fra folk vi ikke hadde drømt om skulle gjøre det
— Olav Øygard, biskop i Nord-Hålogaland
Ikke noe Metoo-oppgjør i Den norske kirke
Borg-biskopen tror det særlig er to grunner til at noe Metoo-oppgjør ikke har funnet sted i Den norske kirke. Det ene er at kirka har vært svært oppmerksomme på feltet, blant annet gjennom Vake kirkelig ressurssenter mot seksuelle overgrep, og at det har vært et arbeid gjennom lang tid.
– Det andre kan være at det kan være enda vanskeligere å si ifra om overgrep i kirka. At man rett og slett er redde for å dra noen ned i søla fordi man skal være tilgivende og vise nestekjærlighet.
Alvsvåg tror en sunn skepsis til det hun kaller glorifisering av helter er viktig i denne sammenheng.
– Vi skal være forsiktige med å lage uangripelige fortellinger om mennesker. Et kristent menneskesyn forteller oss at vi alle har brudd og sår, og gjør gale ting, sier hun og legger til:
– Det er ikke det at man skal rive ned alt av gamle helter og institusjoner fra pidestaller, men kanskje noe eller noen må flytte seg litt til siden for å åpne opp for andre erfaringer og opplevelser – som også er sanne.
