Konflikten mellom rockepresten og den kjente lovsangslederen er ikke av ny dato. Men den illustrerer den åndelige reisen som Søetorp har gjort. Veteranen bruker nå sin kompetanse til å hjelpe andre som har brutt ut av religiøse miljøer.
– I ettertid har jeg sett så tydelig hvordan den pinsekarismatiske kulturen er basert på bifall: Det er amen og halleluja etter hver setning. Det er så tydelig et ekkokammer, påpeker han.
Ulven Bjørn
Det skal vi komme tilbake til. Men først: Under tittelen «Ulv i fåreklær» svingte Søetorp pisken over Eidsvåg i “Si det-spalten” i VG for 43 år siden. Han følte at han måtte advare, siden det religiøse establishment besto av religiøse pingler som forholdt seg tause.
Et par uker senere fikk Søetorp et håndskrevet brev på seks sider fra Eidsvåg. Sistnevnte hadde lest avisinnlegget og fra sin post som sykehusprest på Lier tok han en sjelesørgerisk tilnærming med innsiktsfulle kommentarer om hvorfor Søetorp var så sint.
– 25 år senere måtte jeg be Bjørn om tilgivelse. Hans tekster om tro og tvil var da blitt blant mine store favoritter. I dag kan jeg ikke få fullrost hans teaterforestilling Etterlyst Jesus og hans forbilledlige ærlighet og refleksjoner rundt livets store spørsmål. Jeg er stor fan av ham som artist og menneske, fastslår Søetorp.
---
Per Søetorp
- Alder: 66
- Familie: Gift, to barn, 6 barnebarn
- Bosted: Spikkestad
- Yrke: Karriereveileder innen arbeidsrettet rehabilitering
- Hobbyer: Spiller trompet i storband, løper, svømmer og sykler. Men familien er pri nummer en.
- Bok: Kommer ikke far mer? Finnes også som lydbok, der Søetorps musikk krydrer lesingen hans.
---
Livskrise
Den tidligere lovsangslederen i Oslo Kristne Senter – Norges største frikirkelige menighet – tar imot oss i sitt hjem i Spikkestad. Han er solbrun og lett i steget når han viser oss rundt. Trompeten settes til munnen og lengden på siste tone røper at kondisjonen må være langt bedre enn fysisk alder, som det pleier å hete i tilbakemeldingene fra sportsklokkene stadig flere nordmenn går med.
Jazz står det med dansende bokstaver på den kortermede T-skjorta han har på seg. Den går akkurat ned til tatoveringen på armen der to kinesiske tegn står side om side.
– Tegnene betyr fare og mulighet. Sammen utgjør de ordet krise. Jeg tok den tatoveringen midt i min største krise. Jeg er glad for mulighetene jeg har fått etter at korthuset mitt klappet sammen.
Den religiøse rusen
Sist Vårt Land skrev om Søetorp hadde han gitt ut boka Kommer ikke far mer? Der forteller han om sin troskrise. Grunnmuren han hadde basert hele sin voksne tilværelse på, hadde rast sammen.
– I tiden etter boka har jeg fordøyd mitt eget vendepunkt. Boka endte jo med at jeg ønsket å ha en åpen dør til Gud. Jeg ønsket å ansvarliggjøre Gud, ettersom han gikk så høyt ut fra hoppet med sine løfter. Jeg hadde bedt, fastet, vitnet, sunget og ofret alt for Jesus. Kallet mitt var absolutt. Helt til jeg gikk på en smell det har vært vanskelig å reise seg fra.
I starten kjente Søetorp på en abstinens. Han savnet rusen av bønn, tilbedelse og gudsnærvær fra kristne møter.
– Sånn er det ikke lenger. Heldigvis. For et par uker siden var jeg i Filadelfia i Drammen på møte, invitert av min gode venn Lewi Bergrud. Da møtte jeg mange som sa at de ba for meg og at de håpet at jeg kom tilbake. Likevel kjente jeg ikke antydninger til rykninger. Jeg har det bra nå.
– Abstinens skyldes som regel avhengighet?
– Det ordet har jeg ikke brukt. For meg handlet det om identitet. Min tjeneste i det pinsekarismatiske miljøet var hele livet mitt. Jeg hadde levd i den religiøse rusen i mange år, jeg var rusa på lovsang og tilbedelse. I det pinsekarismatiske miljøet skal man være fylt av ånden, være litt gæren. Opplevelsen av Guds nærvær, den er i sitt vesen veldig ruslignende. Man kan falle under kraften, og man kan snakke uten å vite hva man sier. Så ja, det er relevant å bruke ordet abstinens.
En frafallen
Søetorp kom seg gjennom den vanskelige tiden ved hjelp av fysisk trening, sjelesorg, samvær med familien og ved å finne seg en jobb utenfor det kristne miljøet. Han fikk behandling på Modum Bad og han studerte selv psykiatri. Dette har han senere brukt for å hjelpe andre, blant annet mennesker som tar kontakt med Hjelpekilden – en organisasjon som bistår utbrytere fra lukkede religiøse miljøer.
– Å bruke min erfaringskompetanse til å hjelpe andre har gitt meg masse mening. De som kommer til meg og har det vanskelig, merker ganske fort at jeg har vært i underetasjen selv. Jeg vet litt om den møysommelige veien opp. Den menneskelige psyken er skjør, men den psykiske muskulaturen er trenbar.
– Har du indre ro nå?
– Ja, det har jeg. Virkelig. Det er så deilig å kunne svare ærlig på det. Jeg opplever at jeg er i balanse, i likevekt. Jeg har fast grunn under føttene igjen. Jeg vet at mange forventer det motsatte. Jeg er jo en frafallen i deres øyne. Dermed skal jeg gå rundt med lengselen etter det som var. Det gjør jeg ikke. Tvert imot: Jeg lengter snarere etter noe som ligger foran. Hvem vet, kanskje Gud melder seg igjen og har bruk for meg?, sier Søetorp med et smil.
Da han jobbet i akuttpsykiatrien opplevde Søetorp flere ganger at det ramlet inn folk fra de pinsekarismatiske miljøene han kjente. Det var psykoser, vrangforestillinger, angst og depresjoner.
– Det ga meg et speil der jeg også så meg selv. Hadde dette vært for femten år siden, ville jeg garantert prøvd å vitne for dere og spurt om jeg kunne be for dere, selv om dere kom for et intervju. Skylappene mine var så sterke. Jeg er veldig takknemlig for at jeg våknet opp av denne religiøse psykosen.
Røde flagg
Gjennom jobben sin som rådgiver for folk som sliter føler Søetorp at han daglig lærer nye ting. Og han blir mer ydmyk.
– Før hadde jeg svarene og fasiten. Det har jeg ikke lenger. Nå får jeg innblikk i andres livshistorier og skjebner, og ser at min egen bare er en av mange. Verden slik jeg ser den, er faktisk bare verden slik jeg ser den. Den ser annerledes ut for andre. De har andre erfaringer og filtre med seg. Det er spennende, og det åpner opp en rik verden for meg.
– Hva tror du på nå?
– Skal jeg gi meg selv en merkelapp må det være deist, eller kristen agnostiker. Jeg tror at Gud har skapt verden, men jeg kan ikke med min beste vilje se tegn til at han er aktiv lenger. Lenge lette jeg etter gullskrinet ved enden av regnbuen, men i ettertid tror jeg det var en bekreftelsesfelle. Jeg lette etter informasjon som bekreftet det jeg gjerne ønsket å tro.
Verden slik jeg ser den, er faktisk bare verden slik jeg ser den. Den ser annerledes ut for andre.
— Per Søetorp
– Og nå er du en skeptiker?
– Skepsis er bra. Det blir viktigere og viktigere i en verden av manipulasjon, løgn og bedrag. Men den skepsisen, tvilen og de spørsmålene jeg har, er dypest sett en tillit til Gud. Hvis han er den han gir seg ut for å være, tåler han det godt. Faller han av tronen på grunn av min tvil, er han i så fall ikke mye til Gud.
– Hvilke røde flagg skal man se etter for å unngå å krasje slik du har gjort?
– Kom deg ut av miljøer der det er farlig å stille spørsmål. Unngå sammenhenger der din kritiske sans ikke er velkommen. Hvis det å uttrykke skepsis blir likestilt med at du er et redskap for den andre åndsmakten, er du på feil sted. Dette tankegodset, fullt av fiendebilder, kan fort danne grobunn for konspirasjonsteorier og personlighetsforstyrrelser.
– Hvordan oppdager man at man er i fare for å miste sin egen dømmekraft?
– Jeg syns det er vanskelig selv. Jeg er intet orakel på området. Det finnes alltid andre tolkningsmuligheter. Hvis vi tvinges inn i en sammenheng der det bare er rom for en tolkning, da er det fare på ferde.
