1998 skulle bli Herrens år. Høsten før hadde mennesker i et nyåndelig miljø i Trondheim begynt å ta imot Jesus, og noen så det som begynnelsen på en endetidsvekkelse som skulle frelse 150.000 for Jesus innen sommeren.
Slik gikk det ikke. Innen året var gått hadde den nyreligiøse innflytelsen splittet store deler av Kristen-Norge. I menigheten Oslo Vineyard var to tredeler av medlemmene borte. Menighetens pastor og suverene leder Kjell Aasmundrud måtte slutte. Han dro til Trondheim, hvor han senere giftet seg med kvinnen som i 1998 hadde blitt «åndelig hustru» for ham.
– Det er alltid litt ubehagelig å rote opp i gamle ting som du har jobba med og håper du er ferdig med, sier Ole Petter Erlandsen.
Da det raste som verst på 90-tallet, var han daglig leder for Oslo Vineyard. Nå sitter han i menighetens lederråd, og har klatret opp en bratt stige, til et rotete loft hvor menigheten har lagret julepynt, deler til gamle kontormøbler, og pappkasser som kanskje kan inneholde noe fra året som ble ødeleggende for menigheten hans.
– Noe av det som kommer til meg, er at dette var et åndelig angrep på noe Gud hadde skapt. Vi klarte å lande, på sett og vis. Men det var ikke uten skader.
Historien om Lysbærerne handler om en drøm om åndelig fornyelse, som begynte i et nyåndelig miljø i Trondheim og spredte seg til et kristen-karismatisk miljø i hovedstaden. Og som derfra skulle vokse seg til en verdensomspennende endetidsvekkelse. I stedet imploderte det hele i løpet av noen intense måneder.
Basketak med Gud
Det begynner en augustdag i 1997, med at en mann som heter Svein Erik Hellstrøm går opp på Iglefjellet i Sør-Trøndelag. I ungdommen opplevde han å få et kall om å forkynne, men nå har han slitt med troa i flere år, og der oppe på fjellet går han og kaver med tankene sine.
Ingen vet hvor lenge han går – men det er lenge, kanskje i flere dager. Senere skal han beskrive det som skjer der oppe som et basketak med Gud, som ender med at han blir kastet inn i en hekk. Uansett hva som faktisk skjer, opplever han det som en bekreftelse på at Gud har et kall for ham. Hva det innebærer, vet han ennå ikke.
Men i slutten av august skal han kjøre en nødhjelpssending til Estland, og kommer i snakk med en kvinne som skal levere inn noen klær. Hun inviterer ham med til en alternativ husgruppe som møtes hjemme hos henne 12. september 1997. Til stede på dette møtet er et «medium» – en person som gir seg ut for å formidle beskjeder fra en annen dimensjon eller åndeverden. Denne personen snakker om Hellstrøms «rensende lys», og de andre vil høre mer om hva slags lys dette er.
Da forkynner Svein Erik Hellstrøm om Jesus: Det er Jesus som er hans lys.
Inspirerer kristne
Ryktet begynner å gå. Mennesker i det alternative miljøet i Trondheims-området søker til husmøtene, for å høre Hellstrøm fortelle om Jesus. Også etablerte kristne kretser begynner å bli oppmerksom på at noe er i fred med å skje.
Hellstrøm spiller i lovsangsband sammen med indremisjonsforkynneren Jacob Winsnes. Når han en dag blir med på husmøtet, ender det med at Winsnes ber for de frammøtte. Han ber også om unnskyldning for de «holdninger og fordommer» kirken har fremmet. Fire stykker blir kristne denne kvelden. En måned senere forteller Winsnes om det som har skjedd på en julesamling for pastorer i Oslo. På nyttårsaften melder Vårt Land på sin førsteside at «En kristen vekkelse er på gang innen new age-miljøene i Trøndelag».
Kjell Aasmundrud, pastor i Oslo Vineyard, er av dem som drar til Trondheim for å finne ut hva som skjer. Han blir begeistret av møtet med gruppa som etter hvert blir omtalt som Lysbærerne.
– Forut for dette her, så begynte nok Kjell å bli litt stressa. For hvor ble den store vekkelsen av?
Det sier Ole Petter Erlandsen. Som assisterende pastor opplevde han at Aasmundrud lenge hadde gått med en visjon om at det skulle komme en stor vekkelse.
– Han opplevde at han skulle ha en sentral rolle i den, og var egentlig litt smådeppa over at den ikke hadde kommet. Men når dette med Lysbærerne dukka opp, så opplevde han det som en personlig fornyelse, sier Erlandsen.
Kjell Aasmundrud døde i 2019. Vårt Land har vært i kontakt med barna hans og begge kvinnene han var gift med i løpet av sitt liv. Ingen har ønsket å medvirke i saken. Når Vårt Land nå gjengir et hendelsesforløp fra slutten av 90-tallet, er dette hovedsakelig basert på en omfattende reportasjeserie avisen publiserte og vant Skup-prisen for i 1999, som sammenstilte beretninger fra åpne og lukkede kilder, prekener og personlige vitnesbyrd.
---
Lysbærerne
- Høsten 1997 begynte mennesker i et nyåndelig miljø i Trondheim å ta imot Jesus. I deler av Kristen-Norge ble dette sett som begynnelsen på en stor kristen vekkelse.
- Pastor Kjell Aasmundrud fra menigheten Oslo Vineyard ble fra begynnelsen av 1998 en sentral del av gruppa, og fikk klarsignal til å bruke 80 prosent av arbeidstiden sin til dette. Jobben inkluderte blant annet mye omreisende misjoneringsvirksomhet.
- Gruppa ble innledningsvis møtt med nysgjerrighet og entusiasme i deler av den etablerte kristenheten, men skepsisen økte da ukonvensjonelle praksiser og teologi ble mer kjent. De forsøkte å knytte seg til vekkelsesbevegelser i blant annet Sverige og USA, men ble også der beskyldt for usunne praksiser.
- Høsten 1998 mistet Kjell Aasmundrud jobben som pastor i Oslo Vineyard. I Kristen-Norge økte skepsisen mot det gruppa står for, blant annet etter artikler i Vårt Land.
---
De utvalgte
Flammen blir for alvor tent i Kjell Aasmundrud 23. januar 1998. Da blir han oppringt av Svein Erik Hellstrøm, mannen som har fått en framtredende rolle som profet i Lysbærerne etter et «basketak med Gud» på Iglefjellet.
Hellstrøm forteller at han har fått et syn. Navnene til tre pastorer stod skrevet på en stein, og et av dem var Kjell Aasmundrud. Ifølge Vårt Lands reportasjer fra 1999 går Hellstrøm i telefonsamtalen inn i en slags transe, hvor han gir Aasmundrud svar på spørsmål som han ikke har forutsetninger for å kunne svare på.
Påfølgende søndag forteller Aasmundrud menigheten sin at store ting er på gang. Og nå begynner ting å skje fort.
Profeten fra Trøndelag begynner å komme til Oslo. På en samling for norske pastorer i Vineyard-nettverket, profeterer han i transe om kommende trengsler i de siste tider. Vineyard-lederne opplever menneskene i lysbærer-bevegelsen som søkende og sårbare, og Aasmundrud får et særlig ansvar for å ta vare på dem.
Når Aasmundrud neste søndag forteller menigheten sin om hva slags spektakulær vekkelse de står foran, trekker han fram et bestemt medlem av lederrådet sitt som «garantist for at han ikke er helt sprø».
Garantisten
Mannen som blir kalt til scenen er Erling Rimehaug. På dette tidspunktet er han samfunnsredaktør i Vårt Land, og det var også han som hadde bestemt å sette saken om vekkelse blant nyåndelige i Trondheim på forsida av avisa to måneder tidligere.
– Det var jo en slags dobbeltrolle som kanskje burde ringt noen bjeller for meg, sier Rimehaug i dag.
– Men det er jo ofte sånn at journalister ikke er isolert fra denne verden. Jeg hadde hørt om fenomenet fra andre kanter, og tenker at det var vel ikke så gærent vurdert at dette var noe som kunne bli en viktig sak.
I 1994, to år etter av Kjell Aasmundrud grunnla Oslo Vineyard, hadde menigheten blitt et norsk sentrum for en vekkelsesbølge som kaltes Toronto-fornyelsen, trosbevegelsen eller lattervekkelsen. Som sentral i Vineyard opplevde Erling Rimehaug å bli stående midt i denne bølgen, samtidig som han var nokså ambivalent til den.
– Da den dabbet av, syntes jeg det var helt greit å være ferdig med den. Men andre opplevde det mer kritisk, og hadde et sterkt behov for at det skulle komme noe nytt. Jeg tror måten Lysbærene ble mottatt på, henger sammen med det.
Rimehaug sier han tror det nyåndelige hadde en spesiell klangbunn i Aasmundrud.
– Han hadde skrevet en troslære i form av en bok som ikke ble publisert, men jeg leste manuskriptet og så at han han forsøkte å uttrykke kristen tro i new-age termer. Blant annet diskuterte vi om karma kunne brukes som begrep i kristen sammenheng. Så det var ikke underlig at han ble veldig tent av at noen «new agere» var inne på det samme.
Som ild i tørt gress: En vår med vekst og framtidstro
Snart sprer entusiasmen seg som ild i tørt gress i deler av Kristen-Norge som har ventet på en endetidsvekkelse mot slutten av årtusenet.
18. februar tar Kjell Aasmundrud med seg Svein Erik Hellstrøm til et møte i en tverrkirkelig pastorgruppe i hovedstaden, hvor han introduserer Hellstrøm som «selve endetidsvekkelsens nøkkelredskap». Fire dager senere skriver Hellstrøm ned en profeti som introduserer konseptet «åndelige hustruer».
Dette er profetiens budskap: Når djevelen forsøker å splitte den åndelige familien, må man ha et ansvar for å be for hverandre. Og den man blir satt til å være forbeder for, skal en stå last og brast ved, i gode og onde dager, som en åndelig hustru. Ordningen med «åndelige hustruer» er ikke en erstatning for det hellige ekteskapet, skriver Hellstrøm, men fortsetter med å si at ikke alle ekteskap er hellige.
Kvinnen som noen måneder før hadde tatt med seg Svein Erik Hellstrøm på lysbærer-møte hjemme hos seg, trer inn i denne rollen overfor Kjell Aasmundrud. Vårt Land har vært i kontakt med kvinnen. Hun ønsker ikke å medvirke i saken, og Vårt Land har valgt å ikke bruke navnet hennes.
22. februar drar Svein Erik Hellstrøm og tre andre «lysbærere» til India, hvor de kommer i kontakt med store menneskemengder. I et nyhetsbrev skriver de at 100.000 mennesker ble «berørt av Jesu kjærlighet». To måneder senere er tallet 120.000, i en tale Aasmundrud holder på Oslo Vineyard.
Litt etter litt begynner motforestillingene å melde seg i Oslo Vineyard og andre kristne kretser: For er budskapet den markante og selvrådende pastoren fremmer egentlig forenlig med det kristne tror på?
Uro: Er det kristendom?
Kan de som søker seg til kristen tro fra nyåndelige miljøer holde fast på sin tro på reinkarnasjon? Er det greit at de lever som samboere? Aasmundrud formidler profetier fra Hellstrøm, hvor han omtaler Jesus som skapt av Gud. De tradisjonelle menighetene er nå forkastet, og en ny struktur skal vokse fram med Lysbærerne som kjerne. En meteor skal om kort tid styrte i Nordsjøen. Det finnes også andre profetier, men de har Gud forbudt dem fra å dele.
Samtidig vekker det reaksjoner at Vineyard-pastoren overnatter hos kvinnen som går for å være hans «åndelige hustru» når han er i Trondheim. Forklaringen han gir, er at de har felles bønnestunder som strekker seg til langt på natt.
1. april 1998 er det møte i den tverrkirkelige pastorgruppa i hovedstaden. Aasmundrud tegner opp en framstilling over kirkehistorien på en tavle, som leder fram mot det store spranget de nå står ovenfor: 150.000 skal være frelst før sommeren. Aasmundrud får klarsignal til å bruke 80 prosent av arbeidstiden sin i Oslo Vineyard til å jobbe med Lysbærene, i første omgang fram til sommeren – da man vil se om den store vekkelsen faktisk kommer.
Men 4. april skjer det som i ettertid kan sees som et vippepunkt:
Det har seg nemlig slik at Oslo Vineyard er underlagt menigheten i Stockholm, som på et vis fungerer bevegelsens skandinaviske bispesete. Kjell Aasmundrud drar derfor til Stockholm, sammen med en gruppe «lysbærere», for å vise dem hva Gud kan få til gjennom bevegelsen. Ifølge Vårt Lands reportasjer fra 1999 forteller gruppen fra Norge der om tegn de har fått fra Gud. Om «spesialavtaler» som gir behov for kun to timer søvn per natt. Et løfte fra Gud om at de kan finne bibelordene de trenger ved å bare slå tilfeldig opp i Bibelen. De snakker om en pusteteknikk som skal føre til en gjenopplevelse av sitt eget fødselsøyeblikk. En av lederne i Stockholm får høre en profeti om at noen andre snart vil overta jobben hans, og en annen profeti om at Lysbærerne, Vineyard og Buddhistmisjonen skal slås sammen til én organisasjon.
Vineyard-bevegelsens ledelse i Stockholm blir ganske svett av det de hører.
Kaller det for Norges svar på Knutby
– Hver gang jeg skal forklare for noen hva det var, så sier jeg at det var Norges Knutby. Sakene har de samme ingrediensene, bortsett fra mordet i Knutby.
Det sier Torbjörn Freij, som den gang var en del av Vineyard-ledelsen i Stockholm. Når han tenker tilbake, ser han en tydelig forskjell mellom kulturene i Oslo og Stockholm på den tiden:
– I Oslo hadde det ikke vært rom for å være kritisk til Toronto-fornyelsen. I Stockholm var det rom for å problematisere, og si «kanskje er det fra Gud, men jeg vet ikke». Vi hadde ingen problemer med å si fra når vi så at noe holdt på å bli sykt.
– Hva var det du opplevde bikket over til å bli sykt?
– Jeg ser to hovedproblemer: Det ene er innholdsmessig, når man kommer med bisarre profetier om ny lære og nye etiske retningslinjer som baserer seg på åpenbaringer man hevder kommer fra Gud, men ikke åpner for korrigering, som i en sekt. Det andre handler om troen på at man er unikt utvalgt, og at gamle etiske og teologiske prinsipper forsvinner, fordi vi er i endetiden.
Etter det skjebnesvangre møtet i Stockholm ber Freij og resten av den skandinaviske ledelsen Lysbærerne om å slutte å misjonere, og oppfordrer heller de nyfrelste til å ta et år på bibelskole.
I stedet retter Aasmundrud da oppmerksomheten mot det karismatiske miljøet i Kansas, og predikanten Paul Cain, som på dette tidspunktet var hans fremste religiøse autoritet. I mai drar en gruppe fra Norge over, blant annet for å fortelle om de store tingene som er på gang i Norge. Men i stedet for å bli møtt med entusiasme, får delegasjonen fra Norge krass kritikk: Blant annet peker Paul Cain på en «usunn sensualisme mellom kjønnene, for mye innslag av nyreligiøse forestillinger og en uheldig omgang med sannheten».
Det skjer også noe annet på denne reisen. En ting som skulle bli helt utslagsgivende for at Kjell Aasmundrud må forlate Oslo Vineyard noen måneder senere:
I tre netter deler han hotellrom med kvinnen som blir regnet som hans åndelige hustru.
Jeg tror nok at opplevelsen jeg hadde av å være forkasta av Gud, sprang ut av dette. Men jeg tror det handlet om mer enn den ene profetien. Det handler også om ting i meg, i min psyke og min trosforståelse, som virket sammen
— Erling Rimehaug, tidligere Vårt Land-redaktør og tidligere medlem av Oslo Vineyards lederråd
Motstanden øker
Vi har kommet til pinsen 1998, i månedsskiftet mai-juni. Oslo Vineyard arrangerer en vekkelseskonferanse, med gjester fra USA. Bak kulissene tar Paul Cain et kraftig oppgjør med Aasmundrud, mye på grunn av det han mener er usunne relasjoner mellom kjønn. En ukes tid senere tar Erling Rimehaug et lignende oppgjør, og sier han mener Aasmundrud lar seg styre av ubibelske profetier. Kjell Aasmundrud avfeier kritikken.
Når motstanden øker blir retorikken kvassere, og profetiene mer truende. På Oslo Vineyards sommerstevne på Hedmarkstoppen har Aasmundrud med seg en kassett hvor Svein Erik Hellstrøm formidler en profeti til «dem som er kritiske til gaven»:
«Dere spør om sex, men mye verre enn seksuelle synder er kalde og dømmende hjerter. (...) Far ser med mørke øyne på barn som lever langt borte og som tror de er nær ved. Fordi dere ikke ville høre så skal en sykdom komme over dere».
På et ledermøte i Oslo Vineyard sier Erling Rimehaug at han ikke lenger har tillit til Aasmundrud. En måned senere blir han sykmeldt.
– Opplevde du det som at profetien var sann?
– Det ene er hva jeg tenkte rent intellektuelt. Noe annet er hva jeg ubevisst følte, sier Rimehaug i dag.
– Jeg tror nok at opplevelsen jeg hadde av å være forkasta av Gud, som jeg senere skrev bok om, sprang ut av dette. Men jeg tror det handlet om mer enn den ene profetien. Det handler også om ting i meg, i min psyke og min trosforståelse, som virket sammen.
Det rakner
I oktober slutter Kjell Aasmundrud som pastor i Oslo. Og det som til slutt blir utslagsgivende, er at det blir kjent at han noen måneder tidligere delte hotellrom med kvinnen som ble regnet som hans åndelige hustru.
To uker senere går kona hans på talerstolen i Oslo Vineyard, og forteller at ektemannen har holdt ting hemmelig for henne. Hun snakker om «åndelig hor», men sier hun ikke vil felle noen dom, for han er fortsatt ektemannen hennes.
– En ting som er overraskende for mange, er at Oslo Vineyard egentlig var lite direkte involvert i det som skjedde, sier Erlandsen.
– Kjell og Lysbærerne reiste rundt til mange andre, men var lite hos oss. Så vi opplevde det mest som at pastoren vår forsvant. Men da krisa kom, så rammet den oss.
Erlandsen anslår at menigheten mistet to-tredeler av medlemmene, og ble en menighet hvor det kom snaut hundre på søndagsmøtene. Mange forsvant fordi de mente Kjell Aasmundrud hadde rett, at det var feil å sparke ham, eller fordi de ikke hadde tillit til måten det hadde blitt gjort på. En periode la menigheten utmeldingsskjema ved utgangen.
– Det var nesten en umulig prosess. Mange var skuffa eller redde. Skuffa over det kristne fellesskapet. Skuffa over at det kunne gå sånn. Sjøl hadde jeg og kona en krise bak oss fra en annen menighet – jeg visste at ledere kunne feile. Men det var fryktelig arbeidsomt, sier Erlandsen.
Han mener det var avgjørende at menigheten var en del av et større nettverk av menigheter.
– Det internasjonale Vinyard-nettverket var svært tydelige med oss. De sa til Kjell at dette var feil vei å gå, og de var der for oss etter at han slutta. Denne støtten var helt vesentlig for at vi skulle komme oss helberget gjennom.
I 1998 var Lysbærerne tema i Dagsnytt 18 på NRK. Lytt til opptaket her:
I slutten av oktober 1998 tar Vårt Land-redaktør Jon Magne Lund et oppgjør med Lysbærerne i en kommentar hvor han omtaler mye av det de står for som «intet annet enn reinspikka svermeri». Etter at Lund og Winsnes, indremisjonspredikanten som har vært en del av lysbærer-kretsen, debatterer saken i Dagsnytt 18, sprer skepsisen seg i deler av Kristen-Norge som fram til nå har hatt en åpen og nysgjerrig innstilling. Mens Lysbærerne på våren hadde fått inn 35.000 kroner i månedlige gaveinntekter, synker beløpet til 6.000 på høsten.
Når vinteren kommer, er det få som fortsatt tror at det de har sett er begynnelsen på en stor vekkelse.
Det var nesten en umulig prosess. Mange var skuffa eller redde. Skuffa over det kristne fellesskapet. Skuffa over at det kunne gå sånn
— Ole Petter Erlandsen, tidligere pastor i Oslo vineyard
---
Fra Oslo Vineyards evaluering
- Rapporten fra 2004 slår fast at Pastor Kjell Aasmundrud styrte etter profetier som hverken lederskap eller menighet fikk innsyn i. Han hadde et forhold «til en kvinne i lysbærermiljøet av en art som er uakseptabel for en kristen mann og især for en pastor». Han fortalte ikke menigheten om sterke innvendinger han hadde fått fra kona si og fra Vineyard-bevegelsens internasjonale ledelse, og nektet å la seg korrigere.
- Rapporten hevder at menigheten på 90-tallet hadde utviklet et selvbilde som «spesielt salvet» og «spesielt velsignet», og at pastoren ble satt på en pidestall. Selvkritikken i rapporten førte til vedtektsendringer som sikret sterkere maktspredning og tilsyn.
- Rapporten nevner profetier som omtalte Jesus som «skapt» og en annen som viser til «det store, hvite brorskap» – en term som rapporten omtaler som «kjent fra okkulte kretser». Rapporten tar avstand fra profetier som kommer i transe, og tar et oppgjør med forkynnelse om at det nå «er kun kjærlighet som gjelder».
- I rapporten ber menighetens nye ledelse om tilgivelse for å ha latt «ubibelske og ekstrabibelske profetier bli fremført», og at navngitte personer gjennom profetier ble truet med sykdom og ulykke. (Kilde: Vårt Land arkiv)
---
Evalueringen
En stund senere gjennomførte Oslo Vineyards nye ledelse en intern evaluering av det som skjedde i 1998 og 1999. Her fikk Kjell Aasmundrud krass kritikk: Han hadde styrt etter ubibelske profetier han ikke lot andre få innsyn i. Han hadde et upassende forhold til kvinnen som ble regnet som hans forbeder og «åndelige hustru». Han var ikke åpen om motforestillingene han fikk, og han nektet å la seg korrigere.
I rapporten tok menighetens ledelse også en del av ansvaret for at personer fra et nyåndelig miljø raskt ble gjort til lederskikkelser for en vekkelse.
«I en tid hvor menigheten opplevde sterk vekst over et kort tidsrom, og i den atmosfæren som oppsto i forbindelse med Toronto-fornyelsen, tror vi det for mange av oss oppsto en slags forståelse av at hovedpastoren var spesielt salvet og at vi som menighet var spesielt velsignet. Ut fra dette vokste det fram arroganse, stolthet og elitetenking,», stod det i rapporten, som var skrevet at blant andre Ole Petter Erlandsen.
Jeg lærte å kjenne Kjell som en som hadde grunnleggende godt hjerte for mennesker. Og en som nok ikke tenkte at han hadde gjort alt rett heller. Men det var ut fra et genuint ønske om at mennesker skulle møte Kristus.
— Tarjei Cyvin, pastor i Trondheim misjonskirke
Kjell Aasmundrud flyttet til Trondheim. Han ble skilt, og giftet seg i 2002 med kvinnen som i noen år tidligere ble hadde blitt regnet som hans forbeder eller åndelige hustru. Han tok oppdrag som organistvikar i Den norske kirke og drev med noe egen virksomhet. Men han slet også med helsa, og døde i 2019.
I siste del av livet hans var Trondheim misjonskirke det nærmeste han kom et åndelig hjem. Pastor Tarjei Cyvin hadde møtt Aasmundrud og Lysbærerne på 90-tallet, ble en nær venn av ham de siste årene. Når Cyvin tenker tilbake på det som skjedde for omtrent 25 år siden, ser han at det startet som noe genuint og spennende, som kunne blitt noe stort. Noe han med sine egne øyne så at bar frukter, før det gikk galt.
– Jeg lærte å kjenne Kjell som en som hadde grunnleggende godt hjerte for mennesker. Og en som nok ikke tenkte at han hadde gjort alt rett heller. Men det var ut fra et genuint ønske om at mennesker skulle møte Kristus, sier Cyvin.
Erling Rimehaug forteller at han er usikker på hva man kan lære av lysbærer-saken, fordi den var en kombinasjon av helt spesielle forhold.
– Det er noen fellestrekk med det som har skjedd andre steder, som for eksempel i Levende ord: den dominerende pastor-rollen, forventningene om at denne menigheten skal bli det helt store, og en del sånne ting. Men jeg tror egentlig det er vanskelig å få noen generell lærdom fra lysbærer-saken, fordi den slo ned i en veldig spesiell situasjon i det karismatiske Norge, som ikke er der lenger. Derfor synes jeg det er vanskelig å se for seg at noe veldig lignende skulle skje igjen.
Vårt Land har vært i kontakt med Svein Erik Hellstrøm, som ble regnet som en profet i lysbærer-bevegelsen. Han har ikke ønsket å medvirke. Heller ikke Jacob Winsnes har ønsket å medvirke.