For flere år siden fortalte en god venn av Jan-Petter Moberg at hun hadde noe viktig å dele: Hun hadde begynt å dekonstruere troen sin.
– Jeg opplevde det som at det var nesten som at hun kom ut av skapet. Opplevelsen gjorde at jeg ble veldig obs på fenomenet og alvoret knyttet til det, sier Jan-Petter Moberg til Vårt Land.
Nå er bergenseren aktuell med en masteroppgave om nettopp dekonstruksjon, den internasjonale sosiale medier-trenden der unge kristne deler erfaringer med såkalt «dekonstruksjon» av tro. Trenden, som har sine røtter i USA, har også kommet til Norge, og i masteroppgaven har Moberg intervjuet åtte nordmenn (pluss en danske) om deres erfaringer med fenomenet.
Begrepet dekonstruksjon har ulike betydninger avhengig av hvem du spør. I noen kristne miljøer handler det om mennesker som kritiserer og til slutt forlater troen sin, mens i andre miljøer beskriver begrepet en bearbeiding av ens barndomstro.
– Dekonstruksjon er på mange måter en reise uten noe klart endemål. Det er menighetsledere som hører om fenomenet og som oversetter det til å bety at man forlater troen sin. Dette bildet gikk jeg også til en viss grad inn med, men så har jeg funnet ut at det er mye mer sammensatt enn det. De som dekonstruerer ender jo opp på mange ulike steder. Det er viktigste er ikke hva du går til, men hva du går fra.
---
Dekonstruksjon
- Begrepet dekonstruksjon har sitt opphav hos den franske filosofen Jacques Derrida, som brukte det i forhold til litteraturkritikk.
- David Hayward, kjent under navnet «Nakedpastor», mener selv at han var den første som brukte ordet om kristen tro i 2008.
- Siden da har det blitt et samlebegrep for mennesker som omformulerer troen sin, og i dag finnes det mengder av Instagramkontoer, Facebookgrupper og podkaster som kretser rundt temaet. Framfor alt i USA.
- I den evangelikale diskursen rundt dekonstruksjon, er reformasjonen et tilbakevendende tema. Enkelte mener at dekonstruksjons-bevegelsen er en ny reformasjon: I 1054 hadde man Det store skismaet, fem hundre år senere Reformasjonen, og 500 år senere dekonstruksjons-bevegelsen.
- Kilde: Svenske Dagen.
---
Overrasket over USA-kobling
Dekonstruksjonsbevegelsen stammer fra USA og er tett knyttet opp til evangelikale kristne. Moberg forteller at flere av informantene i hans oppgave har plukket opp fenomenet fra De forente stater og at de har fortalt at de kjenner seg igjen i historiene de får servert derifra. Det har overrasket ham.
– Det er på en måte vanskelig å forstå fordi i USA er dekonstruksjon såpass tett knyttet til det jeg litt tabloid kan kalle for amerikanske tilstander. Megakirker, store karismatiske pastorer som havner i unåde, Donald Trump sin nominasjon og seier med evangelikal støtte. Og så sitter det nordmenn i Bergen, Stavanger og Oslo og kjenner seg igjen i historiene av at deres evangelikale og kristne verdensforståelse faller i grus.
Moberg beskriver debatten rundt dekonstruksjonisme i USA som heftig og polemisk:
– Partene snakker forbi hverandre. Kritikere av dekonstruksjon sier at dekonstruksjon ikke er historisk eller sann kristendom eller de avfeier det som en postmoderne prosess og noe som er «in» i tiden. Så finnes det en sjanger av svar som sier at det mest kristne man kan gjøre er å tvile og stille spørsmål. Noen sier for eksempel at Jesus var en dekonstruksjonist.
De jeg har intervjuet sa at tvil er noe bibelsk og de lurte på hvorfor man ikke tvilte mer i kirken. Det kan jo vitne om at tvil er blitt et uglesett fenomen i noen kirkelige sammenhenger.
— Jan-Petter Moberg
Unge som dekonstruerer kristen tro
Alle de åtte norske informantene til Moberg har en frikirkelig eller karismatisk bakgrunn. Moberg sier han lette etter informanter med denne bakgrunnen delvis fordi han hadde en arbeidshypotese om at det var denne delen av befolkningen som dekonstruksjon i Norge gjaldt:
Samtalene med de ulike informantene viste at alle delte følgende trekk:
- De har gått lenge i en frikirkelig eller karismatisk menighet, og vært emosjonelt og identitetsmessig investert i sine menigheter.
- De er enten i gang eller ferdig med utdannelse på høyere nivå, ofte i prestisjetunge studier, som for eksempel jus eller medisin.
- De har opplevd eller opplever en troskrise.
En annen nøkkelfaktor, ifølge Moberg, er tvil.
– De jeg har intervjuet sa at tvil er noe bibelsk og de lurte på hvorfor man ikke tvilte mer i kirken. Det kan jo vitne om at tvil er blitt et uglesett fenomen i noen kirkelige sammenhenger.
Det er enkelte som nesten kan oppleve det som en trussel at man kan stille spørsmål til egen tro.
— Tom Arne Møllerbråten, lærer i kritisk tenkning på Sagavoll folkehøgskole
Lærer: Når du er «all in», blir tvilen en motstander
Tom Arne Møllerbråten, som er ansvarlig for faget i kritisk tenkning på Sagavoll folkehøgskole, har i flere år undervist unge kristne i øvelsen å ikke ta etablerte sannheter for god fisk. Han sier at han tror det i en del karismatiske sammenhenger er mindre rom for at tvil er en del av troen.
– I møte med «all in»-kulturen kan tvilen bli en slags stein i skoen. Den kan bli en motstander av det hele i stedet for at man får høre at den er helt naturlig, forklarer Møllerbråten.
– Er noen av elevene kritiske til ditt undervisningsopplegg?
– Det er enkelte som nesten kan oppleve det som en trussel at man kan stille spørsmål til egen tro.
Møllerbråten sier at de ofte kommer fra frikirkelige miljøer.
– Men jeg må presisere at frikirkelige miljøer også er veldig ulike med ulik tilnærming til tro og tvil. Mange med bakgrunn fra for eksempel Den norske kirke er mindre vant til “all-in”-kulturen.
Blitt aktiv i Den norske kirke
Moberg kan fortelle at samtlige av informantene hadde et negativt syn på Den norske kirke da de gikk i frikirkelige miljøer.
– Det er den typiske kritikken om at mennesker i Den norske kirke er lunkne kristne, at de ikke tar troen på alvor og at de er mer opptatt av verden enn Gud. Alle informantene hadde dette bildet, men når de har dekonstruert har de fått et betydelig mer positivt forhold til folkekirken. Enkelte har også blitt aktive der.
– Flere sa at de savnet et rom hvor man kunne tenke eksistensielt og hvor noe er større enn seg selv. De oppdaget at de til tross for dekonstruksjonen fortsatt hadde de klassiske religiøse behovene, men at det var uaktuelt å gå tilbake til deres opprinnelige kirker.
Moberg sier at en annen måte å forklare dragningen mot Den norske kirke på er å se det gjennom prinsippene for teorien om rasjonelle valg:
– For enkelte kan det være verdifullt å beholde deler av sin religiøse kapital. Det er tross alt noe de har brukt store deler av livet sitt på. En overgang til Den norske kirke kan tolkes som en overgang til en mer liberal nisje av samme religion. Det er en overgang det for enkelte er gode grunner å gjøre fordi det kan virke spenningsreduserende.
– Samtidig er kostnadene ved å dekonstruere troen sin er enorme, både følelsesmessig og sosialt. Mange opplever at de mister vennskap og at familierelasjoner blir mer utfordrende. Når man beskriver noe som rasjonelt og verdifullt, så er det ikke helt opplagt, for å dekonstruere er også veldig kostbart.
