– Gutiérrez var en veldig viktig katolsk teolog og prest. Han var veldig ydmyk. Skarp i tanken, mild i formen.
Slik beskriver teolog og prest Sturla Stålsett den katolske teologen og dominikanerpresten Gustavo Gutiérrez.
Den korte mannen fra Peru døde tirsdag 22. oktober av lungebetennelse. Han ble 96 år gammel.
Gutiérrez var gjennom sitt arbeid med fattige i særlig hjemlandet Peru, med å belyse de fattiges kår og undertrykkelse i Latin-Amerika.
I 1971 skrev han boka «Frigjøringsteologi» (et begrep han selv myntet), et verk som var sentral i utviklingen av den teologiske bevegelsen som vokste fram i et Latin-Amerika herjet av fattigdom og uro.
– Gutiérrez med flere vendte seg mot troskildene og spurte «hva finner vi her av frigjøring?». Det skulle åpne en verden av frigjøring i hele den bibelske historien. Fra Eksodusfortellingen i Andre Mosebok og fram til evangelienes fortellinger om Jesus og Guds rike, sier Stålsett.
– I hele verden var det som om det kom et nytt lys over bibeltekstene og de klassiske kristne trosdogmene.
---
Gustavo Gutiérrez Merino (1928-2024)
- Født 8. juni 1928 i Lima i Peru.
- Døde 22. oktober 2024 i Lima, i en alder av 96 år.
- Kjent som «frigjøringsteologiens far».
- Presteviet i 1959. Trådte i 2001 inn i dominikanerordenen.
- Gutiérrez’ hovedverk, Teología de la liberación (1971), forklarer sin forestilling om kristen fattigdom, både som en handling av kjærlig solidaritet med de fattige og som en frigjørende protest mot fattigdom.
- Kilde: Wikipedia.no.
---
– Gud er de fattiges Gud
– Gutiérrez’ syn var at frigjøringsteologien var en bevegelse for og av fattige og at det reflekter Guds egen inngripen på vegne av og for fattige. Det er et bilde av at Gud er de fattiges Gud og at dette viser seg gjennom de bibelske berettelsene. At Gud stiller seg på de undertryktes side, sier Stålsett, som arbeidet ved Latin-Amerika-avdelingen i Kirkens Nødhjelp fra 1989 til 1992.
– Gutiérrez har ofte blitt kalt frigjøringsteologiens far fordi han skrev boka med nettopp den tittelen. Men det er viktig å huske på at det var det første gjennombruddet i en bevegelse han ikke var alene om, sier Stålsett.
– Frigjøringsteologi var noe som vokste fram i både katolsk og protestantisk mark. Enkelte tekster som kom forut Gutiérrez’ bok formulerte på lang vei en form for frigjøringsteologi, men kalte det ikke frigjøringsteologi.
---
Frigjøringsteologi
- Frigjøringsteologi er en teologisk retning som vokste frem blant politisk radikale kristne i Latin-Amerika fra slutten av 1960-årene.
- Den er preget av en kritisk analyse av samfunnet, ofte inspirert av marxistisk tankegods og av avhengighetsteorien, som fremstilte Latin-Amerika som en avhengig og undertrykket periferi hvor endring bare er mulig ved en gjennomgripende frigjøring.
- Frigjøringsteologien er også kritisk til kirkens tradisjonelle rolle som legitimerende samfunnsinstitusjon i Latin-Amerika, og har et ønske om at kirken skal stille seg på de fattige og undertryktes side.
- Frigjøringsteologien henter inspirasjon fra sentrale bibelske fortellinger. Særlig viktig er historien om frigjøringen av Israels folk fra slaveriet i Egypt (Andre Mosebok) og om profetenes sosiale forkynnelse.
- Den mest kjente av frigjøringsteologene, Gustavo Gutiérrez, hevdet at teologi er «kritisk refleksjon over praksis». Dette innebærer en kritikk av klassisk teologi, som tar mål av seg til å være universell og tidløs.
- Kilde: Store Norske Leksikon.
---
– Slo ned som en bombe
Teolog Ole Jakob Løland sier at Gutiérrez’ tilnavn viser hvilken tung symbolsk betydning han har for frigjøringsteologi-bevegelsen.
– Men det er nok en overdrivelse å si at han er opphavet til bevegelsen, for det var mange samtidig i ulike radikale katolske kretser som var med å aktualisere katolsk tro i en spesiell sosial kontekst hvor diktaturstyrte land var regelen, væpnet revolusjon kom på agendaen.
Frigjøringsteologien må sees i sammenheng med Det andre Vatikankonsil, kirkemøtet på 1960-tallet som moderniserte kirken. Den daværende paven John XXII ba konsilet anerkjenne at Den katolske kirken er «en kirke for de fattige». Etter konsilet forsøkte de katolske biskopene i Latin-Amerika å finne ut hvordan Det andre Vatikankonsilet skulle aktualiseres.
Da de latin-amerikanske biskopene møttes til en bispekonferanse i Medellín i Colombia i 1968, skulle Gutiérrez få en viktig rolle.
– Gutiérrez var sentral i kirkemøtet i Medellín, en begivenhet som slo ned som en bombe i Latin-Amerika og, ikke minst, supermakten USA i nord, som var vant til at den katolske kirken var en stabiliserende faktor, også innen autoritære styresett. På kirkemøtet i Medin spilte Gutiérrez en avgjørende rolle som rådgiver og han var en av de som formet biskopenes offentlige uttalelser og dokumenter, forklarer Løland.
Løland forklarer at innflytelsen Gutiérrez hadde inn mot biskopene, ble kortvarig fordi biskopenes uttalelser i forbindelse med konferansen ble ansett av enkelte i kirken som for ytterliggående.
– Den innflytelsen fikk han aldri mer for de konservative kreftene oppdaget hvor radikalene biskopenes uttalelser ble. De begrenset frigjøringsteologiens innflytelse i kirken. Men innenfor sosialt arbeid og i akademiske miljøer fikk frigjøringsteologien stor innflytelse.
Ble gransket i Vatikanet
Flere av de såkalte frigjøringsteologene måtte svare overfor Vatikanets troskongregasjon, som har som oppgave å beskytte kirkens tros- og morallære. Det mest kjente tilfellet er den brasilianske teologen Leonardo Boff, som i 1985 ble ilagt et taushetspåbud av Vatikanet. Han hadde blant annet skrevet en bok som av kirken ble ansett til å være kirkefiendtlig.
I 1992, da det ble snakk om ytterligere restriksjoner, oppga han prestegjerningen.
– Gutiérrez ble etterforsket i Vatikanet, og mange ventet at han skulle bli møtt med liknende sanksjoner som Leonardo Boff. Men Gutiérrez’ teologi ble aldri stemplet som farlig for troen av troskongregasjonen. Noe av det kan tilskrives at han gikk inn i dominikanerordenen, der han fikk en sterkere institusjonell beskyttelse av en intellektuelt orientert munkeorden, forklarer Løland.
I 1983 ba kardinal Joseph Ratzinger (senere pave Benedikt XVI) biskopene i Peru om å undersøke Gutiérrez på bakgrunn av at han mente at Gutiérrez verk blant annet reflekterte et Marxistisk historiesyn og en ideologisk teologi. Det skriver det katolske magasinet Angelus.
Biskopene skal ha vært klare til å avgi en negativ dom da den tyske jesuitten og teologen Karl Rahner, en av kirkens mest betydelige teologer i det forrige århundret, grep inn kun to uker før sin død, ifølge Angelus.
«Jeg er overbevist over ortodoksien i det teologiske arbeidet til Gustavo Gutiérrez (...) En fordømmelse av Gustavo Gutiérrez ville fått veldig negative konsekvenser...», skrev Rahner.
Biskopene ble til slutt tilkalt til Roma, og det endte med at Gutiérrez ikke fikk noen sanksjoner, skriver Angelus.
– Underviste nesten aldri i teologi
Senere ble Gutiérrez kritisert for sitt arbeid av blant annet erkebiskopen i Lima, Juan Luis Ciprani Thorne, noe som gjorde at han forlot Peru og ble med i Dominikanerordenen i Frankrike.
Løland kan fortelle at han fikk et lite sjokk da han for ett år siden skulle presentere sin bok El Apóstel de los Ateos» på det katolske universitetet i Lima, hvor Gutiérrez underviste i mange år.
– De fortalte meg at han nesten aldri underviste i teologi. Det er paradoksalt med tanke på at han var en formidabel teologisk kapasitet. Men han ble regnet som for radikal og ble holdt unna. Han underviste i stedet for i sosiologi.
Katolsk prest: – Bevegelsens redder
– Det Vatikanet var bekymret for når det gjaldt frigjøringsteologien var ikke frigjøring i forhold til undertrykkelse, men de så det som et problem at frigjøringsteologene brukte marxistiske kategorier. Der ble det en del skjæringspunkter. Noen ville også ha væpnet revolusjon, noe som ikke akkurat er katolsk tale. Men det gjaldt ikke Gutiérrez, forklarer Arne Kirsebom, kansler og stiftskapellan i Tromsø katolske stift.
Kirsebom studerte i Latin-Amerika i Argentina fra 1999 til 2001.
– Gutiérrez var opptatt av å ikke miste det positive med frigjøringsteologiens bevegelse og gikk i dialog med troskongregasjonen. Du kan si at han ikke bare var frigjøringens far, men dens redder, sier Kirsebom, og legger til:
– Han var en av de mindre kontroversielle frigjøringsteologene fordi han forstod at teologien måtte være inkorporert i katolsk lære.
– Tatt inn i varmen av pave Frans
Under pave Johannes Paul II og pave Benedikt XVI var frigjøringsteologien hoggestabben i Den katolske kirke, ifølge Stålsett.
– Men gjennom pave Frans er det tatt inn i kjernen av katolsk teologi. Det kalles kanskje ikke frigjøringsteologi, men i mangt snakker pave Frans som en frigjøringsteolog. Han kritiserer markedsøkonomien og favner om migrantene og de fattige. Du kan si at Gutiérrez er en del av denne bevegelsen som har gjort frigjøringsteologien mye mindre kontroversiell og som har sikret at det har blitt mer en del av hovedstrømningen i katolsk, og økumenisk teologi generelt, sier Stålsett.
Løland sier at pave Frans tok Gutiérrez inn i varmen igjen, og at det overrasket mange:
– Pave Frans signaliserte både en åndelig og intellektuell nærhet til Gutiérrez. Jeg tror det var viktig for ham å få den anerkjennelsen. For selv om han var en nytenkende teolog, noe som gjorde ham kontroversiell, tok Gutiérrez til seg kritikken som kom fra mer offisielt katolsk hold. Han var villig til å revidere sin egen tenkning og innrømme at han også hadde tatt feil i enkelte teologiske spørsmål. Han var opptatt av å være lojal mot kirken til det aller siste.
Kirsebom er ikke umiddelbart enig i at det var pave Frans som tok Gutiérrez «inn i varmen igjen»:
– Gutiérrez var i dialog med Joseph Ratzinger lenge før han ble pave og troskongregasjonen arbeidet med Gutiérrez’ tekster allerede på 1980-tallet. Så det var nok andre enn pave Frans som tok ham inn i varmen. Jeg kan ikke huske at han ble regnet som utenfor uansett.
