– Da mannen min spurte om vi ikke skulle bli offiserer i Frelsesarmeen, tenkte jeg: «Fillern, Gud»!
Moira Hetland hadde egentlig bestemt seg for at tradisjonen skulle ta slutt med henne. Foreldrene, besteforeldrene og oldeforeldrene hennes var offiserer i Frelsesarmeen, men selv ville hun heller bli jordmor. Og hun opplevde at dette valget ble enklere da hun giftet seg med en mann som ikke var soldat i Frelsesarmeen.
– Da jeg gifta meg med Arild Mathias, tenkte jeg: «Yes, nå slipper jeg å jobbe i Frelsesarmeen». Men Gud jobber på måter vi ikke alltid forstår, sier hun.
Så derfor står hun likevel i uniform og spiser is, i en murvilla på Jeløya, hvor Frelsesarmeen utdanner sine framtidige ledere. Det er pause mellom to undervisningsbolker, og en fødselsdag markeres med trikolor og karamellsaus, før studentene igjen finner plassene sine for å diskutere utdrag fra Paulus’ brev til filipperne og kolosserne.
Også ektemannen hennes studerer her. For etter at de giftet seg, opplevde han at han fikk et kall til å slutte som elektriker og heller jobbe med mennesker.
– Når mannen min plutselig ville inn i Frelsesarmeen likevel, tenkte jeg: Nå kan jeg ikke stå imot lenger, sier Moira Hetland.
Den nye, lille generasjonen
Problemet for Frelsesarmeen er at ikke flere velger som dem: Moira og Arild Mathias er to av kun seks studenter som til sommeren er ferdig utdannede offiserer i Frelsesarmeen. Det er kun annethvert år det går et kull ut fra skolen, som dekker både Norge, Island og Færøyene. Å bli offiser innebærer heltidstjeneste i organisasjonen, noe som ofte betyr å lede en nærmiljøkirke eller institusjon.
I årsrapporten for 2019 framgår det at Frelsesarmeen da hadde 142 offiserer, som utgjorde 8 prosent av organisasjonens 1777 ansatte. Selv om antallet offiserer er stabilt, utgjør de nå en mindre andel av arbeidsstokken: Ved utgangen av 2023 hadde Frelsesarmeen 141 offiserer, som utgjorde 5,2 prosent av organisasjonens 2711 ansatte.
– Vi er den nye generasjonen. I løpet av noen år kommer veldig mange offiserer til å nå pensjonsalder. Da er det viktig at det viktig at noen stiller opp og sier seg villig til å tjene på fulltid, sier Moira Hetland.
---
Aldrende offiserskorps
- Frelsesarmeen oppgir høsten 2024 å ha ca. 145 personer i offiserstjeneste
- Offiserer over 45 år: 114
- Offiserer over 55 år: 75
- Offiserer over 65 år: 21
- Arbeidende pensjonister: 7
---
Fordi en rekke oppgaver i Frelsesarmeen kan løses av såkalt «sivilt ansatte», vil ikke organisasjonens ledelse tallfeste hvor stort behovet for nye offiserer er. Men oberst Paul Waters, som er sjefsekretær i Norge, skriver i en e-post at «det er viktig at motivasjonen som ligger bak offiserspakten (se faktaboks) preger organisasjonen, og da blir offiserene viktige. Sikkert er det at det er plass til mange flere!»
Så hva bør endres for å få flere til å velge et slikt løp? Noen peker på organisasjonens forflytningsordning, andre på soldat- og offiserspaktene, mens noen mener problemet rett og slett er at Frelsesarmeen har blitt usikker på hva den egentlig vil.
Offisersbarn
Neste sommer flytter skolen til Frelsesarmeens eiendom på Teisen i Oslo, samtidig som de nyutdannede offiserene begynner i en tjeneste hvor også de kan bli flyttet dit ledelsen mener det er mest bruk for dem. Slik er det, når man er offiser i Frelsesarmeen.
Det var slik Moria Hetland vokste opp, som «offisersbarn» i en familie som flyttet mye, ikke bare i Norge, men også til Island og Paraguay. Slik hun opplevde det, var dette avgjørelser som familien fikk være med på – og ikke fikk tredd ned over seg.
– De sa at hvis vi ikke ville, så skulle vi ikke flytte. Og hvis ett av mine søsken sa nei, så hadde ikke mamma og pappa flytta. Så dette er mye bedre enn det var før, da du bare kunne bli sendt en plass. Og så tror jeg at de som går inn i denne jobben har den innstillingen at vi gjør det Gud kaller oss til. I det ligger også en stor mulighet.
Andre har opplevd det annerledes, særlig de som var aktive i organisasjonen for noen tiår siden. I 2021 fortalte Gullaug Pless om sin barndom på rus- og kriminalomsorgsinstitusjonen Elevator i Oslo, hvor hennes offisersforeldre hadde blitt beordret på begynnelsen av 70-tallet. Boka «Offisersbarnet» sparket i gang en liten debatt om hvorvidt den prisen barna betalte for forflytningsordningen, hadde blitt godt nok belyst.
---
Frelsesarmeen
- Kristen organisasjon og trossamfunn, stiftet i London av William og Catherine Booth i 1865. Kom til Norge i 1888.
- I 1878 organiserte de medarbeiderne etter et militært rangsystem, og kalte organisasjonen The Salvation Army.
- Er virksom i 130 land og har cirka 1,2 millioner soldater, 26.753 offiserer og 112.203 sivilt tilsatte.
- I Norge var dette de største budsjettpostene i 2023: Rusomsorg (23 prosent), kirker og nærmiljøsentre (20 prosent), barne- og familievern (16 prosent), miljø (13 prosent), arbeid og oppfølging (11 prosent.
- En kan være tilhørig medlem uten å være soldat, men Frelsesarmé-soldater har skrevet under soldatpakten og kan bære uniform. En offiser har gjennomført Frelsesarmeens toårige utdanning, skrevet under offiserspakten og er rustet for å jobbe i forskjellige deler av organisasjonen.
- I fjor hadde Frelsesarmeen 3530 soldater, 1775 tilhørige og 1262 medlemmer i trossamfunnet. 69 % av trossamfunnsmedlemmene er også medlem som soldat eller tilhørig.
- (Kilder: snl.no, Frelsesarmeens årsmelding 2023)
---
Avhopperen som ikke ville flytte
Anne Louise Skoland kunne vært en av de 140 offiserene i Frelsesarmeen. Men etter tjue år valgte hun å slutte.
Etter å ha gått noen år med oppgaver som hun ikke følte passet for henne, hadde hun funnet seg godt til rette som leder for Frelsesarmeens fengselsarbeid. Så kom beskjeden: Ledelsen ville at familien skulle bryte opp og flytte nordover.
– Vi var jo nesten på vei å dra, men så kjente jeg at dette var noe jeg ikke kunne gjøre. Jeg opplevde ikke at oppgaven passet for meg, og så måtte jeg ha flyttet fra halvstore ungdommer i Oslo.
Hun sluttet i stedet som offiser, og familien ble boende i Oslo. I ettertid er hun overbevist om at hun tok riktig avgjørelse.
– Vi ble selvfølgelig innkalt til samtaler, og spurt om vi ville dette. Det førte til at jeg sa ja, men med noen forbehold. Men så opplevde jeg at forbeholdene jeg hadde, ikke ble fulgt opp. Altså at det bare var mitt «ja» de hørte.
---
Offiserspakten
«Kalt av Gud til å forkynne vår Herre Jesu Kristi evangelium som offiser i Frelsesarmeen, forplikter jeg meg ved denne høytidelige pakt til:
• å elske og tjene ham etter beste evne alle mine dager
• å leve for å vinne mennesker og gjøre deres frelse til min viktigste livsoppgave
• å vise omsorg for de nødlidende, gi mat til dem som sulter, klær til de nakne, vennskap til de venneløse og elske dem som ingen bryr seg om
• å holde Frelsesarmeens lære og prinsipper i hevd, slik at mitt liv, ved Guds nåde, må bli til ære for ham»
---
Skoland understreker at hun ikke føler på noen bitterhet overfor Frelsesarmeens ledelse: De hadde en oppgave noen måtte ta, og tenkte at hun og mannen hennes var de rette.
– Men jeg må jo si at jeg følte meg veldig pressa til å gi det ja-et. Og det blir jo en sånn indre konflikt. Man kjenner på et ansvar, på en lojalitet til organisasjonen og på andres forventninger. Så brytes disse tingene mot hva man personlig kjenner er rett for en sjøl og for egne barn. Jeg må si at det var en krevende tid.
Dette var i 2017. Nå leder hun Vake kirkelig ressurssenter mot vold og seksuelle overgrep.
Vi var jo nesten på vei å dra, men så kjente jeg at dette var noe jeg ikke kunne gjøre
— Anne Louise Skoland, tidligere offiser
– Forstår du at Frelsesarmeen må ha et forflytningssystem, eller tror du det ville vært bra å gjøre noe med det?
– Jeg tror det er på overtid å gjøre noe med det. Det har jeg sagt i mange år, også som offiser. Men da blir man veldig fort møtt med motspørsmålet: «Men hva skal vi da gjøre, liksom?» Men jeg mener at vi må kunne diskutere dette, uten at den som stiller spørsmål med ordningen nødvendigvis må ha en løsning på alle utfordringene en endring vil innebære.
Omdømme-gullalderen
I februar 2002 kunne Aftenpostens lesere lese at «Den trausteste, treigeste og mest saktmodige gjeng med eldre mennesker treffer plutselig tidsånd og hjerter så det synger i julegrytene». Frelsesarmeen hadde laget årets mest solgte kokebok, over 100.000 kjøpte Frelsesarmeens CD-plate Perleporten, og Fretex fikk Norsk Forms Designpris.
Merkevareekspertene var enige om at Frelsesarmeen var i «elitedivisjonen for medieeksponering». Den hadde noe «ekte og unikt», og framstod som troverdig «i en tid hvor mange er på jakt etter noe annet enn forbruk og salg».
– Vi gjorde bevegelsen ukomplisert. Vi prøvde ikke å forklare den i hjel, sier Jan Størksen på telefon fra Gran Canaria, hvor han nettopp har returnert til hotellet etter en sykkeltur til øyas høyeste punkt.
Nå jobber han med Frelsesarmeens rusomsorg, blant annet med sykkelklubben Pedalkraft. For 20 år siden var han Frelsesarmeens genierklærte markedssjef, og ble i mediene omtalt som blant annet «armeens frelser» og en «markedsfører av Guds nåde».
– Vi tok på alvor at Frelsesarmeen skulle være en bevegelse. Og at vi skulle vaske en grunnmur som hadde tre fantastiske ord: suppe, såpe, frelse. Og that’s it.
I 2003 fikk organisasjonen Kommunikasjonsforeningens kommunikasjonspris for «en effektiv demonstrasjon av kommunikasjon med uhyre høy kvalitet». I 2006 fikk organisasjonen Synovate MMIs Omdømmepris.
Han mener løsningen ligger i menighetene
Men så begynte det å butte. De seneste tjue årene er det særlig organisasjonens konservative samlivssyn som har skapt kontroverser og medieoppmerksomhet, blant annet da en soldat i 2005 ikke fikk være korpssekretær fordi han var homofil og hadde kjæreste, og da en 43-årig offiser av samme grunn ble omplassert til sivil stilling i organisasjonen.
– Klart at den saken har kosta mye, sier Størksen.
Han advarer likevel mot å tillegge saken for stor vekt.
– Enkelte steder har nok saken gjort noe med næringslivets innstilling til å gi sponsorstøtte, og slike ting. Men jeg tror ikke saken har vært en utløsende faktor i forhold til rekruttering. For da foregår kommunikasjonen mellom mennesker på et nivå hvor man kan snakke sammen uten å bruke store bokstaverer. Og i dag er det åpning for forskjellige syn, og det finnes heldigvis homofile som har funnet seg godt til rette.
Størksen mener det er mer utfordrende for rekrutteringen at Frelsesarmeen har vokst i forskjellige retninger, og blitt en organisasjon hvor menighets- og ungdomsarbeidet ikke blir prioritert høyt nok:
I årsmeldingen for 2019 rapporterte Frelsesarmeen at de i Norge hadde 100 korps (som er det de kaller sine lokalmenigheter) og 74 sosiale institusjoner innen blant annet rusomsorg, barnevern og eldreomsorg. For 2023 oppgir de å ha 94 korps og 151 sosiale institusjoner. Det tyder på at seks korps har blitt lagt ned de siste fire årene, samtidig som antallet sosiale institusjoner er doblet.
– Vi burde vært mer på kne, og mindre på data. Istedenfor å være en bevegelse, har vi blitt et konsern. Vi skal gjøre alt så seriøst og ordentlig, men så tør vi bare mindre og mindre, og blir uinteressant, og noe mer komplisert som er vanskelig å se seg selv som del av. Jeg tror det, og mangel på tro og stolthet, er det største problemet.
Vi burde vært mer på kne, og mindre på data. Istedenfor å være en bevegelse, har vi blitt et konsern
— Jan Størksen, soldat i Frelsesarmeen
– Du snakker på et nokså konseptuelt nivå. Hvordan merkes dette for de som står med skoa på?
– For lite av aktiviteten i organisasjonen handler om at mennesker skal oppleve at de blir sett og brukt. For 30 år siden var ungdommene oftere med på fengselsbesøk og sykehjem, og det var på mange måter mer radikalt å være med. Når dette blir profesjonalisert, så blir det jo veldig lite igjen for de som er engasjert i organisasjonen.
– Når de unge heller ikke får noe særlig opplæring i Frelsesarmeens historie, som jeg mener at virkelig kan sette fyr på folk, så mister vi tiltak og stolthet. Man kommer til duk og dekka bord, men så går man derfra passe mett og likegyldig. Så slutter en plutselig å komme, for en har glemt at alt starter med eget oppmøte og at alt slutter med at en uteblir.
Hans råd til ledelsen er å stikke fingeren i jorda, og se hvordan dagens situasjon samsvarer med hva en ønsker å være.
– Og se til å tørre å lede! Ikke skyve problematikken over til komiteer, utall av strategier og utydelig visvas språk. Frelsesarmeen er ikke BI. Da er det kanskje noen som faller av, men så kan vi starte med blanke ark. Og det har jeg mer tro på enn situasjonen som er nå. For nå er det tamme greier, altså.
– Hvordan har du opplevd utviklingen etter at du var med på å bygge opp rundt Frelsesarmeens merkevare på begynnelsen av 2000-tallet?
– Jeg syns det er kjedelig at man ikke greide å holde på en offensiv strategi. Et engasjement forankret i tro både på Vårherre og armeen som flere ansettelser og ubrukelige vekttall i byråkratiet ikke kan skape. Jeg synes det har blitt så mye ord og lite handling de siste årene, og det synes jeg er leit.
Vårt Land bedt Frelsesarmeens ledelse kommentere kritikken. Oberst Paul Waters sier at de ser mye tro og stolthet i Frelsesarmeens folk, og at det ikke er «noen motsetning mellom å gjøre ting på en ordentlig måte og å være en bevegelse i bønn».
– Men Jan har selvfølgelig rett i at det er et sprik mellom hvor vi ønsker å være og dagens situasjon. Vi ønsker at flere skal bli frelst. Vi ønsker at flere skal bli med i Frelsesarmeen. Vi ønsker å løfte flere ut av utfordrende livssituasjoner. For å nevne noe. Det er jo nettopp derfor vi har invitert inn til å jobbe bredt med mål og strategier i hele Frelsesarmeen.
Offiserene vannes ut
I 2019 kom 50 prosent av Frelsesarmeens inntekter fra det offentlige. I 2023 var andelen steget til 60 prosent. Når organisasjonen tar på seg å løse flere offentlige velferdsoppgaver, hva skjer da med identiteten?
Anne Louise Skoland understreker at sivilt ansatte helt fint kan forvalte Frelsesarmeens verdier, men mener offiserene på en egen måte er bærere av organisasjonens egenart.
– Vi ser at offiserene på en spesiell måte bærer Frelsesarmeens DNA. Hvis for mange ansatte er for langt unna Frelsesarmeens indre liv, da tror jeg bevisstheten om hvorfor man gjør ting, og i hvilken ånd man gjør ting, kan bli utvanna.
Slik hun ser det hemmes tilfanget av unge offiserer av at det også blir færre som velger å bli soldater – som er de medlemmene som har forpliktet seg på Frelsesarmeens oppdrag og verdier, og til gjengjeld får bære uniform.
Ved utgangen av fjoråret var det 3.530 Frelsesarmé-soldater i Norge, 719 færre enn i 2019. Skoland tror tiden er moden for å rette et kritisk søkelys på soldatpakten, hvor nye soldater må love å innrette livet sitt etter Guds verdier, og holde seg unna urene tanker og gjerninger, alkohol, tobakk, vanedannende medikamenter, pornografi og det okkulte. Samt være tro mot organisasjonens og dens ledere, og bruke tid og ressurser til å fremme Frelsesarmeens arbeid.
– Det meste i Soldatpakten er gode ting, og jeg har ikke noe behov for å komme den til livs, men jeg lurer på om det er en type forpliktelse som mennesker i dag vegrer seg for å ta på seg. Det med livslange kall og forpliktelser er vel ikke akkurat det som er mest «in» å snakke om i vår tid, sier hun.
Heller ikke hun tror kontroverser rundt Frelsesarmeens samlivssyn har hatt mye å si for rekrutteringen. Men for henne selv har det stor betydning:
– Det er én av grunnene til at jeg ikke blir offiser igjen med det første. Men jeg tror kanskje det blir litt langt å trekke linja til at det er rekrutteringsproblemet. Jeg tror kanskje ikke det er der hovedproblemet ligger.
Vårt Land har spurt Frelsesarmeens norske ledelse om de vurderer å gjøre noe med spesielle forhold som kan gjøre at folk ikke velger å bli offiser i Frelsesarmeen, som for eksempel forflytningsordningen eller at man må signere på en pakt som forplikter en på visse standpunkter. Til dette svarer oberst Paul Waters at «de praktiske rammene for tjenesten er noe vi har fokus på og de har endret seg over tid. Ellers er det naturlig at en kristen kirke forventer at lederne er lojale med tanke på de teologiske grunnprinsippene, men vi opplever at vi er en ganske bred kirke».
Waters erkjenner at det er blandede erfaringer med forflytningsordningen, men understreker at det nå legges det vekt på god dialog.
– Vi forsøker så langt det er mulig å ta hensyn til ønsker midt oppi alle hensynene som må tas, og barnas beste er noe som står høyt i prioriteringene våre. Men også her må vi fortsatt lære av erfaringene som gjøres.
Ønsker ikke lavere terskler
Nedenfor murvillaen på Jeløya legger ferga fra kai, og setter kurs ut Verlebukta mot Horten, på andre siden av fjorden. Offiser-spirene her er lunkne til forslag om å lempe på Soldatpakten, uniformskravet eller forflytningsordningen, for slik å gjøre det enklere å velge en karriere i Frelsesarmeen.
– Man må kanskje være litt spesiell for å like dette, sier Christine Risan.
Hun gikk på disippeltreningsskole og jobbet i Ungdom i Oppdrag, men kjente seg trukket mot Frelsesarmeen da hun jobbet i organisasjonens barne- og ungdomsarbeid. Hun og ekteparet Hetland tror det kan være mye å vinne på å oppsøke slike som henne: Bibelskole-studenter som ønsker et yrkesliv hvor troen står sentralt, men som ikke nødvendigvis har vurdert Frelsesarmeen.
– Å gå med uniform er jo noe som åpner så mange dører. Jeg har opplevd å gå rett inn i fengsel, nesten uten å vise noe legitimasjon. Jeg kommer i prat med så mange mennesker. Egentlig gir den bare så mange muligheter for å drive medmenneskelig arbeid, sier Risan.
– Hva slags liv ser dere for dere at dere har om ti år?
– Jeg synes det er spennende å ikke vite, sier Arild Mathias Hetland.
– Jeg vet ikke om jeg er i Nord-Norge, på Island, eller på Sørlandet. Det jeg vet, er at jeg er der Gud vil ha meg og tjener slik Gud vil at jeg skal tjene, sier han, før kona hans Moira fortsetter:
– Så drømmer jeg om å være et sted hvor mennesker føler det er godt og trygt å være. At Frelsesarmeen fortsetter som den har gjort, og går tilbake til en enda tydeligere forkynnelse om frelse. Og at vi får flere med.