– Jeg forsto ikke at jeg hadde angst. Det var en reaksjon på oppveksten og livet jeg hadde i menigheten.
Den psykiske smellen kom ikke da Malene brøt med Menigheten Samfundet på Sørlandet. Den kom etterpå. Da oppsøkte hun hjelp, men terapeuten forsto ikke hvilken oppvekst hun hadde hatt.
Belastningen med å stå åpent fram er stor. Malene er derfor ikke hennes ekte navn. 25 år gammel brøt hun med menigheten som er kjent for konservativ teologi og strenge leveregler.
Ni utbrytere forteller
Malenes historie har likhetstrekk med flere av dem som bryter med såkalte lukkede religiøse trossamfunn. Torsdag ble rapporten «Erfaringene til unge som har brutt med kristne trossamfunn» lagt fram. Til forskerne Fredrik Langeland og Iselin Silja Kaspersen forteller ni mennesker om hvordan bruddet oppleves. Informantene har bakgrunn fra Jehovas vitner, Brunstad Christian Church, Jesu Kristi kirke av siste dagers hellige og et trossamfunn som ikke er oppgitt.
Da de brøt ut var snittalderen for informantene 20 år. Brudd skjer gjerne i ungdomstiden, ifølge prosjektleder Fredrik Langeland i Nordlandsforskning.
Han peker på at dette oppleves som en eksistensiell krise der utbryterne ikke bare forlater et sosialt miljø, men også troen.
De som har fortalt sin historie til forskerne beskriver bruddet som smertefullt, særlig med tanke på hvordan familien reagerer.
Rapporten fra Nordlandsforskning inngår i myndighetenes handlingsplan mot negativ sosial kontroll der et av målene er å heve kompetansen i hjelpeapparatet og i trossamfunn. Rapporten fra Nordlandsforskning legger også vekt på at kompetansen i hjelpeapparatet må heves.
Senere i år leverer forskere på Oslo met en rapport der de har undersøkt «Oppvekst, familieliv og hjelpsøking i ‘lukkede’ trossamfunn».
---
Psyk av troen
- Forskningsrapport fra Nordlandsforskning.
- Handler om hvordan utbrytere fra lukkede religiøse miljø opplever det å bryte ut.
- Utført i samarbeid med Mental Helse Ungdom og Hjelpekilden.
---
– Måtte finne ut hvem jeg var
Malene var ikke enig i forkynnelsen og læren i menigheten, men hun hadde forsonet seg med at det var i menigheten hun skulle leve hele livet – av hensyn til foreldrene. Så forsto hun at konsekvensene av et slikt liv ville bli for store. Hun måtte ut.
Selve bruddet med trossamfunnet var ikke dramatisk. Hun hadde over tid fjernet seg fra menigheten, hun «sonet ut». Etterpå kom identitetskrisen.
– Jeg måtte finne ut hvem jeg var og hvorfor jeg var som jeg var. De siste årene har jeg blitt mer bevisst på hva kroppen har fortalt meg, forteller hun til Vårt Land.
Jeg sliter med ekstremt mye frykt og katastrofetanker
— Malene
– Hva var det i menighetsoppveksten din som har gitt deg problem etterpå?
– Det som sitter dypest er definitivt den fryktbaserte troen jeg har blitt lært opp til. Jeg sliter med ekstremt mye frykt og katastrofetanker. Jeg har jo blitt lært opp til at hvis jeg ikke følger Bibelen og menighetens lære, så vil vonde ting skje meg og jeg vil havne i helvete. Så selv om jeg ikke tror på den læren, sitter det så dypt i ryggmargen at det er umulig å bli kvitt de tankene, sier Malene.
Vårt Land gitt Menigheten Samfundet anledning til å svare på disse påstandene, men formann Sigmund Aamot ønsker ikke å imøtegå det Malene sier.
De som signaliserer «vi kan hjelpe»
Fasen rett før og etter bruddet er kritisk, peker rapporten fra Nordlandsforskning på. Her trenger utbrytere støtte fra andre, blant annet hjelpeapparatet, anbefaler forskerne. Særlig rett etter bruddet oppleves situasjonen som kaotisk.
Men når unge hele livet har tilhørt et miljø med skepsis til storsamfunnet, er ikke utbrytere så aktive i å oppsøke hjelp.
– Hvordan kan en hjelpe noen som ikke oppsøker hjelp?
– Det er vanskelig. Men er det noen som signaliserer at «vi har kompetanse på det du sliter med», kan det være at en oppsøker hjelp, sier forsker Fredrik Langeland.
– Hvem kan sende slike signaler?
– Det kan være lavterskeltilbud med for eksempel helsesykepleiere i grunnskolen og mangfoldsrådgivere på videregående skole.
Flere av informantene har hatt psykiske problemer, fra mer lette utfordringer å være innlagt på distriktspsykiatrisk senters (DPS) med angst, depresjon og komplekse traumer. Noen har misbrukt alkohol.
– Samtidig befinner de fleste seg på et godt sted i dag og har hatt nytte av hjelp og støtte, sier Fredrik Langeland.
Rustet til å møte reaksjonene
Malene kom til et punkt der hun innså at hun måtte oppsøke hjelp, men endte opp med terapeuter som ikke hadde kunnskap om miljøet hun hadde vokst opp i. Til slutt fant hun en som hadde kunnskap, og som hun oppsøker jevnlig.
– Om jeg ikke snakker, går jeg fort tilbake til gamle tankemønstre. Havner jeg i en diskusjon som jeg ikke er forberedt på, kan jeg gå rett i kjelleren og inn i offerrollen. I stedet ønsker jeg å være rustet til å møte reaksjoner som kommer.
Om jeg ikke snakker, går jeg fort tilbake til gamle tankemønstre
— Malene
Tidlig innsats viktig
Informantene i studien fra Norlandsforskning har hatt behov for psykisk helsehjelp i de kritiske fasene, like før og etter bruddet.
Dette er rådene informantene gir til hjelpeapparatet:
- Behov for mer kunnskap i tjenestene om lukkede trossamfunn og bruddprosesser
- Være bevisst på at personer i lukkede trossamfunn ofte ikke søker hjelp
- Systematisk oppfølging for personer bryter med religiøse trossamfunn.
- Tidlig innsats er viktig. Her peker en på at barnevernet fanger opp barn tidlig.
- Behov for et mer tilgjengelig lavterskeltilbud
- Bedre tilgang på psykologtjenester
---
Lukket trossamfunn
- Trossamfunn der det er en høy grad av kontroll over medlemmenes tanker, handlinger, valg og livsstil.
- Det er vanskelig for enkeltpersoner å ta avstand fra eller forlate gruppen uten å møte sterke sosiale, psykiske eller fysiske reaksjoner.
- I et lukket trossamfunn er det ofte restriksjoner på kontakt med omverdenen.
- De religiøse eller sosiale normene som blir pålagt, kan føre til at medlemmene isoleres fra samfunnet generelt.
- Ofte skjer det også en form for sosialt press eller trussel om å bli utstøtt hvis man ikke følger de strenge normene som gruppen setter.
---
