90 medlemmer har meldt seg ut av menigheten siden i sommer

Jeg og min familie har meldt oss ut av frikirken. Det føltes nesten som at hjertet sluttet å slå. Jeg var på vei inn i et møte, men måtte bare lese litt til. Dette kunne ikke være sant. Hendene skalv og tårene presset på. Nesten 50 kristne organisasjoner har til nå signert en felles kristen erklæring om «kjønns- og seksualitetsmangfold». Den var brutal. I desember i 2023 ble det vedtatt en ny lov i Norge mot konverteringsterapi og i oktober i fjor kom flere kristne trossamfunn, kirker og organisasjoner med sitt motsvar: «Vi mener at offentlige myndigheter og organer misbruker sitt mandat og sin makt hvis de prøver å presse norske borgere og organisasjoner til å tilpasse seg skeiv teori angående kjønn, seksualitet og ekteskap. En slik aktivisme fra myndighetene strider mot religionsfriheten og samvittighetsfriheten – og mot foreldreretten», forklarer de i dokumentet. Mange av de samme organisasjonene innførte meningstvang for alle ordinerte (åndelige ledere) og andre med lederverv i 2024, så dette med samvittighetsfrihet klarer jeg ikke helt å ta på alvor, men hva med denne religionsfriheten? Jeg ønsker jo religionsfrihet, men hva skjer når religionsfriheten kan være med å ødelegge menneskeliv? Det er jo det som skjer i kjølvannet av organisasjonenes ståsted her, og av deres såkalte «religionsfrihet». Erklæringen som de nesten 50 organisasjonene nå har signert, har skapt sterke følelser hos meg. Sinne, fortvilelse, frustrasjon, frykt, men mest av alt så har den gjort meg uendelig trist. I erklæringen fastslås det blant annet: «Relasjonen mellom mor, far og barn er biologisk, unik, gudvillet og grunnlaget for familie, slekt og samfunn.» Når jeg har kjent på min egen reaksjon, så kan jeg virkelig ikke forestille meg hva slags betongmur mine venner må føle de nå blir møtt av. Skeive, transpersoner, adoptivbarn og adoptivforeldre. Jeg vet at det nå sitter noen få mennesker og er veldig fornøyde med sitt strategiske arbeid de siste årene. Jeg vet hvem mange av dere er, men håpet mitt er at det også sitter mange uopplyste sjeler og ikke aner hva de har stemt fram, hvor hardt dette har truffet og hvem det har truffet. Før jul snakket jeg med en sint og fortvilet far. Han hadde observert sin egen adoptivdatter og sin kone etter å ha lest erklæringen. Hvordan skal jeg klare å overbevise min tenåring om at hun er like gudvillet som vår biologiske sønn etter dette? Forstår de ikke hva de gjør med oss? «Ideen om subjektivt kjønn og selvvalgt kjønnsidentitet basert på følelser eller preferanser, bygger på ideologi og har ikke et biologisk eller naturvitenskapelig fundament», sies det i erklæringen. Jeg er ingen biolog og kan ikke uttale meg om hva som er naturvitenskapelig riktig. Likevel; hvordan tenker dere at jeg skal fortelle min venn at kampen han har kjempet over halve livet for å få leve som den han er, all selvforakt, hat, depresjon og selvmordsforsøk ikke er noe å tenke på? At det ikke er reelt? At det bare er ideologi? Når alt dette er sagt så kjenner jeg også på en ørliten takknemlighet. Det var som om denne erklæringen vekket meg. Et umulig, stort og skummelt valg ble plutselig veldig enkelt. Etter at Frikirken ble en av medutgiverne av erklæringen har jeg og min familie meldt oss ut av Kristiansand Frikirke. Dette er en menighet vi har vært og fortsatt er svært glade i. Vi er takknemlige for alt denne kirken har gitt oss og hva den har betydd for oss i viktige år. For de av dere som fikk med dere at jeg før sommeren ba alle om å bli værende i menigheten, så gir kanskje ikke denne utmeldelsen så mye mening. Om ikke vi hadde barn ville vi kanskje blitt værende, fordi vi har tro på dialog. Den vil vi fortsette. For denne dialogen, kan vise seg å være livsviktig. En annen grunn til at jeg har valgt å melde meg ut, er at dette aldri har vært en sak for meg. Dette handler om mennesker. Etter møtet med betongmuren kjenner jeg et behov for å gjøre noe for mange av dem vi har brukt så mye tid på å diskutere. Jeg vil være med å skape et alternativ. De trenger meg. De trenger min mann og de trenger deg!! Denne kampen skal de slippe å ta alene. Den må VI ta. Og mens kampen pågår må vi skape trygge og inkluderende rom. Til deg som kanskje deler noen av mine tanker: Vær tydelig, bruk stemmen din, bruk armbånd, fyll profilbildet ditt med alle regnbuens farger, vær en trygg alliert der du er! Jeg vet det kanskje er skummelt, men du blir viktig! Erklæringens avsendere kan starte et opprop og mobilisere for støtte til erklæringen. La oss svare med å vise vår omsorg og støtte til de som trenger oss. Kanskje får vi ikke med oss menighetene våre på å ta avstand fra erklæringen, men som enkeltmennesker er vi super viktige! Til deg som har skrevet under på denne erklæringen og ikke skjønner hva jeg tar så på vei for: Min bønn til deg er at du skal drite i meg, men vær så snill å snakk med en skeiv, en transperson eller en adoptivmor og lytt med et mykt hjerte til hvordan de opplever denne erklæringen. Kanskje vil du da skjønne litt av hvorfor jeg tar så på vei. Vi må aldri undervurdere virkningen og konsekvensene av våre ord. Det nytter ikke å skjule seg bak noen velvalgte kristne fraser. Det får bare sleggen til å virke enda mer morbid.

Publisert av Maria Arredondo Tirsdag 4. februar 2025