Det knaser høyt fra is og grus under fjellskoene til Vebjørn Sand.
– Jeg har forsøkt å nærme meg fjellet slik mennesker alltid har gjort, som et møtepunkt mellom det himmelske og det jordiske, sier han, på vei til bålplassen der oppe.
Siden 2020 har Roseslottet tronet på oppsiden av Frognerseteren T-banestasjon over Oslo. På slutten av 90-tallet laget han først et slags isslott på dette stedet, inspirert av to reiser til Arktis. Deretter stod den store Kepler-stjernen av glass og stål her, før den ble flyttet til Gardermoen før årtusenskiftet. Og nå er det snart fem år siden han og broren Eimund laget Roseslottet, et slags helhetskunstverk om menneskerettighetene, det humanistiske menneskesynet og grusomhetene under 2. verdenskrig.
– I alle de store verdensreligionene så har jo fjellet vært et mytisk sted, hvor himmel og jord møttes. Der bygde man alter, offersteder og kom i kontakt med de høyere maktene, sier Sand.
Han har tatt på seg to tykke ullgensere, og viser vei gjennom en allé av store portrettmalerier, til et bål som brenner like ved det han har kalt Ellinors hus. Det er til minne om Ellinor Meiran, som var fem år gammel da hun ble arrestert, fraktet til Auschwitz og drept 1. desember 1942.
– Andre verdenskrig er jo den største katastrofen i historien. Det var da det humanistiske menneskesynet vårt, demokratiet, ja hele det europeiske prosjektet ble forsøkt knust. Hvis jeg har et budskap som kunstner, noe jeg tror på, så er det menneskesynet vårt. Det å bygge videre på kulturen vår, som handler om mennesket som utgangspunkt og mål.
Roseslottet ligger innenfor markagrensa. Det skulle egentlig bare stå ett år, for å markere at det var 80 år siden krigen og 75 år siden frigjøringen. Nå har det fått dispensasjon til å bli stående ut 2026. I forbindelse med at det i år er nytt frigjøringsjubileum, er Roseslottet utgangspunkt for en turné som begynner i Hammerfest 1. mars, og som skal innom 13 norske byer.
---
Vebjørn Sand
- Norsk kunstner, født i 1966
- Oppvokst i Bærum og Hvaler
- Ugift, ingen barn
- I mars begynner en turné som skal til 13 norske byer. Med en forestilling, kunstutstilling og familieaktiviteter skal Vebjørn Sand og broren Eimund Sand formidle «verdiene som ble frarøvet oss under andre verdenskrig, og som vi kjempet tilbake». Roseslottet i Oslo holder åpent som vanlig.
- Er også aktuell som deltaker på Portrettmesterskapet på NRK.
---
Heimlandet, barndom
«Vebjørn vil vi nok høre mer til i fremtiden, slike talenter gror ikke på trær».
Slik oppsummeres en artikkel i Fredriksstad Blad i 1981. Den 15 år gamle Vebjørn hadde tidligere på sommeren imponert i en talentkonkurranse arrangert av den lokale handelsstanden, hvor han tegnet karikaturtegninger av frammøtte. Og mens Vebjørn tegnet, holdt brødrene Audun og Håvard, under aliaset «HeiSand og HoppSandSand», på publikums oppmerksomhet. Akkurat hva de gjorde er ikke godt å få taket på, i den over 40 år gamle avisartikkelen.
«Man skal ikke være så redd for å ‘drite seg’ ut», sier brødrene, før Vebjørn forteller at han forsøker å lære av hvordan «Rembrandt behersker lys og skyggevirkninger på en fantastisk måte».
Fortsatt trekker Vebjørn Sand fram Rembrandt som spesielt viktig for ham. Men nå på grunn av det maleriene hans representerer.
– I Rembrandts malerier er det mennesket alene som trer frem, fra mørket og inn i lyset. På samme måte som hos Martin Luther plukkes staffasjen bort, og det som står igjen er det sentrale: Ordet og individet. Derfor uttrykker Rembrandt mye av det fineste i den kristne tradisjonen.
Vebjørn vokste opp i en søskenflokk på fem. Lillesøsteren Ane ble gullsmed og lærer, broren Eimund er den han har laget Roseslottet sammen med, mange kjenner til tvillingbroren Aune som filmskaper, underholder og kunstformidler, så er det storebroren Håvard, som en del av Vårt Lands lesere nok kjenner som misjonær i Ungdom i Oppdrag. Faren var kunstner, og sammen med moren var de begge to lærere, mest på steinerskolen.
Vebjørn Sand beskriver oppveksten i Bærum og på Hvaler som preget av flere kilder: Det var en antroposofisk kristen impuls, og en grundtvigsk impuls som handlet om å være «menneske først, og kristen så». Da han var barn, var en av husvennene en sveitsisk munk som var prest i den ortodokse kirken på Majorstuen – en «sann europeer», forteller Sand, som også åpnet dørene til ikonmaleriene og østkirkens magiske sanseverden.
– De forskjellige impulsene jeg har fått, har lagt seg som en grunnstemning som har gitt en type forankring og trygghet. Jeg føler meg aldri så troende som når jeg hører «Mitt hjerte alltid vanker», eller «Deilig er jorden». Og når jeg ser inn i et portrett av Rembrandt som jeg opplever er fylt av en type kristen humanisme, så tror jeg på det. Når jeg møter et Caravaggio-bilde i en kirke i Roma, så tror jeg på det. Ja, jeg tror på Rubens, Rembrandt og Bach, sier han.
– Utfordre min egen feighet
Sommeren 1981 skrev en rekke aviser om den talentfulle 15-åringen, som med brødrenes hjelp markerte seg i talentkonkurranser og solgte karikaturtegninger av solbrente, ferierende nordmenn. I ettertid kan avisoppslagene ses som et frampek mot det som skulle bli en uvanlig utadvendt kunstnerkarriere:
Det har stadig vært kunstpolitiske utspill, som da han på TV-programmet Antenne ti i 1991 sa at «ingen av professorene på akademiet kan tegne en hånd». Eller når han i vinter mente at interessen for TV-serien om familien Nerdrum viser et behov for større vekt på klassisk, figurativ kunst i kunstutdanningene.
Det som er revolusjonerende og enestående med kristendommen, er jo at Gud ble født som menneske, som individ
— Vebjørn Sand, kunstner
Han har vært opptatt av å gjennomføre store prosjekter med bred folkelig appell, som Trollslottet, Roseslottet og DaVinci-broen. Og ikke minst Keplerstjernen ved Gardermoen, som dansebandet Ole Ivars rett og slett har hyllet med en egen sang, hvor de synger: «Svært sjelden når en kunstner fram og rører de flestes hjerter. Men jeg tror stjernas klare stråler gir noe til hver sjel.»
Nylig dukket Vebjørn Sand opp i et av Lars Monsens naturprogrammer. I vinter er det nok likevel flest som har sett ham i «Portrettmesterskapet» på NRK. Han ble egentlig spurt om å være dommer, men forteller at moren hans mente han måtte stille som deltaker. Og han turte ikke si imot henne.
– Å være med på dette har vært en vekker, som å bli kastet ut i kaldt vann. I mitt fag, så må man hele tiden øve, improvisere og utfordre seg selv.
– Det er vel først og fremst et konsept for unge lovende kunstnere. Har du tenkt på om du fortrenger andre i en slik sammenheng?
– Nja. Jeg kjenner godt til dommerne, og de dømmer ut fra brede kunstneriske kriterier. Jeg vet også godt at jeg ikke er deres favorittkunstner, sier han, og ler litt.
– Derfor var jeg spent på om jeg ville bli dømt på fritt grunnlag. Så for meg handlet det også om å utvikle meg og utfordre min egen feighet.
Tror på menneskesynet
Flere ganger understreker Vebjørn Sand at Roseslottet er et rent sekulært prosjekt, som løfter fram menneskerettighetene, demokratiet og det humanistiske menneskesynet. Men det som er klart, mener Sand, er at kristendommen har vært med å forme det moderne humanistiske menneskesynet som Roseslottet handler om.
– Det som er revolusjonerende og enestående med kristendommen, er jo at Gud ble født som menneske, som individ, sier Sand.
– Og hvordan dette løftet frem synet på individet og enkeltmennesket som noe som har uendelig guddommelig verdi. Ideen om det erkjennende, nysgjerrige, og erobrende individ, ble løftet frem med renessansehumanismen, som la vekt på individets egenverdi og verdighet. Noe som senere er med å forme opplysningstidens syn på det frie og likeverdige mennesket. Jeg mener nettopp dette menneskesynet er Europas største bidrag til verdenshistorien.
– Hvordan skal vi forvalte dette i en tid hvor vi også kan hevde at «legg jorda under dere»-ideologien har bidratt både til klimakrisen og en rekke andre uheldige geopolitiske konsekvenser?
– I vår tid er det et sterkt trekk å snakke ned Europa, at kolonialismen har gitt en europeisk historisk skyld. Europa ble formet gjennom selvkritikk, det er Europas adelsmerke. Det er en kultur som har hatt mye mørke, men også et avgjørende lys over seg, og mennesker fra hele verden har samlet seg om FNs menneskerettighetserklæring, som definerer hva vi forstår som et universelt menneskesyn.
Han kaster tre store vedkubber på bålet. Gnister og røyk stiger gjennom den gnistrende klare lufta.
– Der ligger fremtiden og håpet: At alle mennesker er født frie, med samme menneskerettigheter og samme menneskeverd. Demokratiet og opplysningstiden er som en sti i skogen: Du må gå den opp hele tiden, for at den ikke skal gro igjen eller forsvinne.
Jeg synes det har tatt veldig lang tid å våkne, å bli fri og ærlig, og riste av meg masse sånn feighet og usikkerhet. Men nå synes jeg at jeg begynner å få kontakt med noe som er Vebjørn
— Vebjørn Sand, kunstner
– Tror du på Gud?
– Det jeg tror på, er menneskesynet vårt som har noe guddommelig ved seg. Alt det jeg har opplevd fra kunsten, den enorme himmelen som åpner seg i den, peker mot at det er noe mer. Men med en gang du har en gudstro, kommer også tvilen.
Tro er et valg, mener Vebjørn Sand: På den ene siden er det mørke. På den andre er alt som maleriene til Rubens og musikken til Bach har i seg, og håpet om en form for etterliv. Da velger han å tro på det siste, for «tilværelsen har lyset som mål» sier han, med henvisning til dikteren Gabriel Scott.
– Selv om jeg tviler nesten like mye, velger jeg å være innenfor det troende, fordi det andre er så dystert. Men dette er vare ting, altså!
Vintersola ligger så lavt over Oslofjorden at vi nærmest ser ned på den fra her oppe. Det er umulig å si om Vebjørn Sand har øynene lukket fordi han tenker hardt, fordi han får sola midt i fleisen, eller begge deler.
– Men det jeg tror helhjertet på, er hvordan den kristne impulsen på en vidunderlig måte har vært med å forme vårt moderne menneskesyn, rent idéhistorisk, rent virkningshistorisk. Min bror Håvard har beskrevet det som at han plutselig har følt noen punkter i livet hvor det har vært noen veldig sterke, åndelige opplevelser. Mens for meg har det vært en jevn flamme som må holdes levende. Og så blusser den opp, spesielt i møte med kunsten.
---
4 raske
- Gud er: Også en gnist i sjelegrunnen
- Jeg kan ikke leve uten: “Das Ewig-Weibliche zieht uns hinan” Goethe
- Boken alle må lese: For tiden er den stoiske filosofen Epiktets En håndbok i livskunst en god kandidat.
- I begravelsen min vil jeg ha denne salmen: «Deilig er jorden»
---
Voksen mann nærmer seg noe
En viktig del av Roseslottet er en serie portretter av tidsvitner fra andre verdenskrig, som Vebjørn Sand har møtt og malt. Når konseptet nå skal på turné, vil en sentral del av den være at Vebjørn Sand skal møte et lokalt tidsvitne fra andre verdenskrig.
Han har møtt og malt mennesker som nærmer seg hundre år, og som har vært krigsfanger og Holocaust-overlevende, men som likevel har hatt en nærmest blendende livskraft i seg. Det har inspirert ham.
– Nå som jeg nærmer meg 60 år, synes jeg at jeg begynner å bli noe som ligner et helt menneske. Jeg synes det har tatt veldig lang tid å våkne, å bli fri og ærlig, og riste av meg masse sånn feighet og usikkerhet. Men nå synes jeg at jeg begynner å få kontakt med noe som er Vebjørn, liksom.
Og 60 år er jo ingen alder.
– Jeg kan jo ha gode 40 år til, eller mer. Nå som jeg føler at jeg begynner å få en frihet, og få faglig erfaring, oversikt og trygghet i meg sjøl. Nå føler jeg at jeg kan få til ting, og at det som har vært til nå ikke teller så mye.
– Skulle du ha gjort noe annerledes?
– De siste månedene har jeg vært veldig opptatt av en stoisk filosof som heter Epiktet, som skiller mellom det vi kan og det vi ikke kan kontrollere. Det er veldig mye vi bruker krefter på som ligger utenfor vår kontroll, blant annet fortiden. Så det har jeg valgt å forsøke å ikke tenke på, rett og slett.
Selv om jeg tviler nesten like mye, velger jeg å være innenfor det troende, fordi det andre er så dystert
— Vebjørn Sand, kunstner
– Hvorfor har du valgt å ikke få familie?
– Fordi kunstlivet er så usikkert, og jeg forsøker å være et samvittighetsfullt menneske.
Store kunstprosjekter har krevd sitt. Han har solgt hus og hjem for å realisere visjonene sine.
– Det kan man ikke gjøre når man har familie, sier han. Han tenker litt, før han fortsetter:
– Det ligger en dyp mening i å føre generasjoner videre, samtidig som mennesker er de eneste som kan velge det bort, fordi vi har erkjennelsesevne og er frie. Men jeg er åpen for livet og har jo 40 år igjen. Håper jeg.