Det er en hvit hinde på verden. Den ser fremmed, men ny ut.
Jeg trår ut på frosne gresstrå. De svarer meg forsiktig, mykt og knasende. De forteller meg om livet, som finnes under meg og i meg. Det skjøre og sterke livet. Jeg hadde nesten glemt det, tror jeg.
En stund trodde jeg på beherskelsen av noe, av rommet. Jeg hadde glemt å overgi meg til det åpne. Men frosten minner meg om huden min. Kinnets små blodårer.
Livet som bare blir til og trekker meg mot jorden. Angsten bytter plass med lysten på en kopp kaffe. Jeg går inn i varmen og tenker på reven jeg så – gjennom vinduet. Jeg trekker inn litt lys og varmer føttene ved vedovnen.
I denne kroppen er vi, og i sånne rare kropper som våre, der viser Gud seg også, så nærme at vi nesten kan røre det guddommelige selv. Og allikevel ikke helt
Jeg drikker kaffe, og kroppen lengter etter et sted å falle på plass i uten å falle så hardt.
Men så er man bare her. En undring over at livet kunne kjennes så tungt nå som pusten er så lett.
Det er en trøst i at en salmedikter satt et sted i Midtøsten en gang og følte seg presset mot jorden. Han også. Sånn er det altså noen ganger å være et menneske.
Men så kan det skje, at hjertet vokser, og med det tilliten. Det kan gro en tillit til det udefinerbare opphavet til alt som er. Den voldsomme makten som også kan være en avgrunn.
Men i denne kroppen er vi, og i sånne rare kropper som våre, der viser Gud seg også, så nærme at vi nesten kan røre det guddommelige selv. Og allikevel ikke helt.
Det er en tynn membran mellom meg, rommet og kaffekoppen. Jeg holder fast i hanken. Lyden av ved fyller stillheten. Solen lyser svakt gjennom svarte grener og venter på horisonten.
---
Salmene 119,25-32
Jeg ligger presset mot støvet. Gi meg liv slik du har sagt! Jeg fortalte om mine veier, og du svarte meg. Lær meg dine forskrifter! La meg forstå den veien dine påbud viser! Jeg vil grunne på dine under. Min sjel gråter av sorg. Reis meg opp slik du har sagt! Hold løgnens vei borte fra meg, gi meg i nåde din lov! Jeg har valgt troskaps vei, dine lover har jeg for øye. Jeg holder fast på dine lovbud. Herre, la meg ikke bli til skamme! Jeg vil løpe den veien dine bud viser, for du gjør mitt hjerte stort. He ה
---