Like nord for Betlehem møtes – og skilles – tre veier. Den ene kommer fra Hebron, en by med overveiende muslimsk befolkning. Den andre kommer fra de jødiske delene av Jerusalem. Den tredje fra Jesu fødeby, der de kristne var i flertall fram til slutten av forrige århundre.
Rett ved dette veikrysset ligger Rakels grav. Patriarken Jakob kjøpte gravstedet for 3750 år siden, da hans kjære Rakel døde i barsel. Graven er opp gjennom tidene blitt holdt i ære av alle de tre abrahamittiske religionene. Og selve veikrysset har alltid ligget åpent for alle – helt til muren mot Betlehem ble reist. Den sperrer nå veiene så Rakels grav bare er tilgjengelig fra jerusalemsiden.
I dag, 28. desember, markeres etter tradisjonen «De uskyldige barnas dag» – for alle barn som lider og alle som gråter over dem. I Betlehem og omegn drepte Herodes gutter under to år i håp om å få has på Messias. Matteus beskriver forferdelsen med ord fra profeten Jeremia: «I Rama høres skrik, klagesang og bitter gråt. Rakel gråter over barna sine og vil ikke la seg trøste. For barna hennes er ikke mer.»
Ramaskriket har ikke lagt seg, og slett ikke der i landet
Rakels grav lå midt i massakren. Mødrene i byen skrek og klagde, og det var som den gamle matriarken gråt med dem. Men Rama, det var en by på den andre siden av Jerusalem. Hvorfor skrek de der?
Rama lå i området der Benjamins stamme slo seg ned. Benjamin var sønnen Rakel fødte da hun døde. Og når Jeremia snakker om ramaskriket og Rakels gråt, skildrer han etterslekten hennes. De klager over alle som er drevet på flukt. Samtidig trøster han: «Gråt ikke så høyt, fell ikke tårer! Det er håp for etterkommerne dine, sier Herren, barna skal vende hjem til sitt eget land.»
Ramaskriket har ikke lagt seg, og slett ikke der i landet. Kan vi likevel, 2500 år etter Jeremia og midt i vår egen tid, nære et håp for barna i Betlehem og alle steder? At veiene møtes og ikke skilles?
---
Jeremia 31,15-17
Så sier Herren: I Rama høres skrik, klagesang og bitter gråt. Rakel gråter over barna sine og vil ikke la seg trøste. For barna hennes er ikke mer. Så sier Herren: Gråt ikke så høyt, fell ikke tårer! Du skal få lønn for strevet, sier Herren, de skal vende hjem fra fiendens land. Det er håp for etterkommerne dine, sier Herren, barna skal vende hjem til sitt eget land.
---
