Få ganger har jeg opplevd hån mot troen, men en gymlærer gjorde narr av Saras graviditet og sa utfordrende til klassen vår: «Den som tror at Sara var 90 år da hun ble gravid, kan ta opp hånden!» Ettersom ingen responderte, men bare ble sittende i en klein stillhet, lo han og sa: «Det er umulig.» Så kunne han fortelle oss cirka hvor lenge det var mulig for kvinner å være fruktbar.
Hans tankegang er forståelig. Den umiddelbare absurditeten med at en gammel dame skulle ha blitt gravid, vekkes også i meg. De fleste av oss har et bilde av en nittiårings bevegelighet, og det fremstår nærmest komisk at noe slikt skulle skje. Man trenger heller ikke de største kunnskaper for å forstå at damer over en viss alder ikke kan bli gravide – i hvert fall at det er særdeles usannsynlig. Og i dette tilfellet med Sara er jeg enig: Hun kunne vel umulig ha blitt gravid?
Samtidig – og det er her våre tankeganger er forskjellig – trengs det bare et lite tillegg for å endre hele lignelsen: Gud. Det hevdes nemlig ikke at det var en naturlig årsak som gjorde henne gravid, men: «Det han hadde lovet, gjorde Herren for Sara» (21,1) Det som naturlig er umulig, blir mulig dersom Bibelens første vers er sant: «I begynnelsen skapte Gud himmelen og jorden.» (1. Mos 1,1). Det gjør at jeg nok har en litt lett tilnærming til mirakler: Siden jeg tror Gud er skaper av alt – universet, verden og livet – da er det vel en temmelig enkel greie for ham å gå på vannet, lege en blind eller skape et liv? Det er jo ingenting i forhold til skapelsen. Har du bygget et hus, skal du vel kunne klare å åpne kjøleskapsdøren også? Tror jeg på innledningen av boken, er det vel å forvente at det overnaturlige er en faktor å regne med også på de påfølgende sidene? Og om Herren selv skulle bli et menneske, er det vel ikke overraskende at han gjør ting som ingen andre kan?
Man trenger ikke de største kunnskaper for å forstå at damer over en viss alder ikke kan bli gravide
Sara har Gud med i lignelsen sin, men hun ser ut til å glemme det et lite øyeblikk: Hun ler over det absurde ved dette. Før hun får påminnelsen, som jomfru Maria mange år senere mottar: «Er det noe som er umulig for Herren?» Da går det over i redsel (v.15), sannsynligvis fordi hun tar ham på alvor og tenker på implikasjonene ved dette som ligger foran. Men like fort fylles hun av glede over at hennes store drøm, nå kom til å gå i oppfyllelse. Hun klarer likevel ikke helt å gi slipp på hvor komisk det hele er: «Gud har fått meg til å le. Og alle som hører dette, kommer til å le med meg.» (21,6).
Hun fikk rett: Noen vil le av fortellingen, mens andre vil le med fortellingen. Det handler i hovedsak om man tror Gud kan være med i lignelsen. Jeg ler med Sara, og jeg skjønner at navnet på den lille ble Isak – som betyr å smile eller le.
---
1.Mos 18,9-14
Da sa de til ham: «Hvor er Sara, din kone?» Abraham svarte: «Der inne i teltet.» Han sa: «Jeg kommer tilbake til deg når tiden er inne, og da skal din kone Sara ha en sønn.» Sara hørte det i teltåpningen, som var like bak ham. Abraham og Sara var gamle, langt oppe i årene, og Sara hadde det ikke lenger på kvinners vis. Og Sara lo med seg selv: «Skulle jeg føle lyst, utslitt som jeg er? Og herren min er også gammel.» Da sa Herren til Abraham: «Hvorfor ler Sara og sier: Skulle jeg virkelig få barn, gammel som jeg er? Er det noe som er umulig for Herren? Jeg kommer tilbake til deg når tiden er inne. Da skal Sara ha en sønn.»
---