– Ja, da starter vi. Dette blir det siste møtet før ferien. Det første vi må snakke om er hvem som kan være kirkeverter til høsten.
Stemmen til menighetsråds-leder Jan Steinar Kokkin trer fram fra småpraten og latteren rundt bordet i menighetshuset.
I Gjesåsen menighet i Åsnes kommune i Hedmark, går de rett på sakslisten. Det er ingen bønn eller salmesang til innledning.
Stolte
Den hvitmalte kirken, tre mil fra svenskegrensen, har vært samlingspunkt for Hedmark-bygda i litt over 150 år. Kirken ligger idyllisk til på en høyde ved Gjesåssjøen, synlig fra mange av gårdene i bygda. Med 300 sitteplasser er det god plass på søndagsgudstjenestene.
– Den harde kjernen er vel sånn, sier Kokkin og holder fram en hånd med fem fingre.
– Men da tar jeg hardt i, spøker han.
Ved forrige søndagsguds tjeneste var det 16 til stede.
Sammen med Ragnhild Graving og kirkeverge Sissel Beate Framaas, viser han Vårt Land rundt i og utenfor kirken de er så stolte av.
Mange er medlemmer
Ser man på kirketall fra Statistisk sentralbyrå, skulle man tro at Gjesåsen kirke ble fylt hver søndag. Åsnes skårer nemlig bedre enn landsgjennomsnittet i nesten alle kolonner: Nesten alle innbyggerne er medlemmer av Den norske kirke (87 prosent), et stort flertall av 15-åringene konfirmerer seg (77 prosent) og det døpes flere barn her enn det blir født (107 prosent) fordi utflyttere vil at barna skal bli døpt i den kirken de selv ble døpt i.
Bare på gudstjenesteopp- møtet er åsnesingene dårligere enn snittet. I Gjesåsen menighet kom det i fjor litt over 50 sjeler til hver av de månedlige gudstjenestene.
Oppmøtet ved begravelser er noe helt annet. Da stiller man opp. Selv om man ikke kjente avdøde særlig godt, kjenner man familie eller venner.
– Da får vi klager på at kirken er for liten, sier Ragnhild Graving.
Hun har vært med i menighetsrådet i 14 år. I lokalpressen blir hun konsekvent omtalt som «ildsjel», og hun har mange jern i ilden. Frivillighetssentralen i Åsnes har gitt pensjonisten frivillighetsprisen to ganger siden 2008.
Tett om tro
Graving har hatt en finger med i spillet, eller hånden på rattet når det gjelder det meste som har skjedd i kirken de siste årene. 150-årsjubileet for to år siden, jubileumsbok, ny kirkestue, redskapsoppheng, nytt orgel, benker, blomsterkrukker og en rekke andre prosjekter. Graving liker å få ting gjort og motiveres av å se resultatene. Hun peker og forklarer på vei rundt i kirken hun er døpt og konfirmert i, men hva hun tror på, vil hun ikke ut med.
– Troen, den skal man holde for seg selv, heter det. Jeg har aldri gått til presten og tigget vin og brød, for det føler jeg meg ikke kompetent til. Presten begriper ikke dette og mener det bare er tull. Men slik tenker jeg, og det klarer han ikke å rokke ved.
Hun er ikke alene om å sitte stille i kirkebenkene når det inviteres til nattverdsfellesskap. Av de 874 som var til guds- tjeneste i Gjesåsen kirke i fjor, gikk bare 77 fram til nattverd. Sist det var gudstjeneste, var det ingen som knelte ved alteret.
Ifølge Graving er det ingen i menighetsrådet som har noe særlig forhold til «kristentroa». De snakker i hvert fall ikke om den. Det samme gjelder resten av kirkegjengerne.
– Noen har kanskje en slags barnetro, men folk vil ikke utlevere seg. Vi kan være litt stygge med hverandre her på landet, og folk vil ikke stikke seg fram, sier Graving.
Tar sin tørn
Ute på kirkegården bøyer hun seg ned ved siden av trappa inn til sakristiet og plukker opp en sneip.
– Se her!
– Ja, askebeger blir vel det neste vi må skaffe, svarer Jan Steinar Kokkin.
Følg oss på Facebook og Twitter!
Han ble overtalt av Ragnhild Graving til å være listefyll ved menighetsrådsvalget for fire år siden. Han ble formann.
– Kona mi ligger her på kirke- gården. Etter at jeg ble enkemann, er det trivelig å ha noe å sysselsette seg med.
Han er døpt, konfirmert og gift i Gjesåsen kirke, men heller ikke Kokkin vil utlevere hva han tror på. Han tar sin «tørn» på gudstjenestene når han skal være kirkevert.
– Kristendommen tror jeg hva jeg vil om, men det er ikke noe der som ligger til grunn for arbeidet. Jeg vil gjerne ha kirken og kirkegården i god stand. Det er drivkraften min.
I bakgrunnen lurer nedleggelsesspøkelset og lokaliseringsdebatt på mikronivå. Gjesåsen kirke er bare én av seks kirker i Åsnes. Kommunebudsjettet krymper, det må prioriteres hardere.
– Jeg er enig i at det er for mange kirker, og jeg er av den oppfatningen at den kirken som er i best stand, har størst sjanse for å overleve. Det er jeg overbevist om, sier Kokkin.
Gudstjeneste ikke viktigst
Det er en halvtime til menighetsrådsmøtet skal begynne. Prest David André Tys (29) har akkurat parkert den sølvgrå BMW-en sin utenfor menighetshuset. Han er sokneprest for Gjesåsen, Åsnes og Åsnes Finnskog menigheter. Til tross for at taushetsplikten hans gir sambygdingene mulighet til å lette hjertet uten at andre får vite, får ikke presten høre om hvilke åndelige spørsmål som rører seg i sjel og sinn.
– Det folk i bygda tenker om eksistensielle og åndelige ting, blir i ens indre. Slik er det også mange andre steder i Hamar bispedømme, sier han.
Han er likevel overbevist om at det finnes tro i bygda, den er bare ikke så synlig.
– Og så må jeg ta meg selv i nakken og forklare bedre hva nattverden går ut på, at det ikke er en handling for å vise hvor prektig man er, heller tvert imot.
Da Tys kom til Gjesåsen for snart tre år siden, fant han ut at han måtte omdefinere hva som var hovedarenaen for forkynnelse.
– Jeg er lært opp til at gudstjenesten er viktigst, og at begravelser og bryllup kommer i tillegg, men skal man trives som forkynnende teolog her, må man vektlegge begravelsene på en helt annen måte, sier han.
Bilder av levd liv
Størst «suksess» har han når han klarer å bruke motiver fra et levd menneskeliv på Gjesåsen.
– Jeg kan i en gravferdsandakt bruke bilder fra jordbruket for å forklare den kristne håpsdimensjonen. Det kan folk identifisere seg med, sier han.
De 2.500 som sokner til Gjesåsen er, ifølge Tys, mennesker som lever tett på naturen, enten gjennom jordbruk eller arbeid i skogen.
– Det er en masse handymen og handywomen her. De setter det praktiske høyt og fikser og ordner det meste. Dugnadsånden er stor.
Mange kirker på Østlandet ble anlagt av storbønder som la kreftene sine sammen for å få opprettet sokn og egne kirker.
– Dermed blir det en lokal tilhørighet. Det er kanskje en klisjé, men det ligger en stor stolthet i å forvalte den lokale kirken best mulig.
For tre år siden måtte han velge mellom fast prestestilling på Dovre eller her i Åsnes. Han valgte Åsnes, og det er han glad for. 6. juni giftet han seg med Marte Irene, ei lokal jente.
– Det har selvsagt økt trivselen, man kan bli ensom som alene- prest. Kona har også gitt meg mer forståelse for lokalsamfunnet, noe som er en stor fordel, sier han.
Nye koster
Snittalderen i menighetsrådet er 60 år. Yngste valgte er Linda Merete Lie, som før møtet fikk mange gratulasjonsklemmer på 40-årsdagen sin. Hun er en av dem som ønsker å fortsette etter kirkevalget til høsten. Halve menighetsrådet har sagt ja til å fire nye år.
– Vi gjorde en avtale om å stille sammen, slik at det ikke bare skal bli nye folk, sier hun.
Både Ragnhild Graving og sittende menighetsrådsformann Jan Steinar Kokkin har sagt ja til å ta gjenvalg.
– Hva vil skje med kirken om 10-20 år når dere ikke orker mer?
– Det skulle jeg likt å vite, svarer Graving.
– Det samme spurte dem om da jeg sluttet i velforeningen, men når de får kniven på strupen, stiller folk opp. Det kommer nye 60-70-åringer etter oss, sier Kokkin. Å få 30-40-åringene til å stille opp, har de ikke tro på.
– Det har det så travelt med ungene som skal kjøres hit og dit, sier han.
Stram økonomi
Tilbake i menighetshuset fortsetter møtet. På benken ved tekjøkkenet står svenskespesialiteten smörgåstårta. Fire lag med loff. Reker, egg og majones mellom skivene, kledd med påleggsskinke og pyntet med ananas, tomater, salat, agurk og reker.
Men først må de viktige tingene avgjøres. Kollektformål er neste sak på dagsorden.
– Det blir vel kanskje til eget arbeid, foreslår formannen.
– Ja, slik kommuneøkonomien er nå, er nok det smart, svarer presten.
– Spredte kirker skaper engasjement
Ørjan Bue (Sp) er ordfører i en kommune med seks kirker og 7.500 inbyggere. Han tror at de mange kirkene har skapt et større engasjement enn om man hadde hatt ett sentralisert kirke-bygg.
Bue sitter i det kirkelige fellesrådet i kommunen og merker det sterke engasjementet for den enkelte kirke.
– Det finnes ildsjeler som Ragnhild Graving i de andre menighetene også, sier han.
Selv sto han konfirmant i Gjesåsen kirke – han er vokst opp rett borti svingen – men hører nå til Hof menighet.
– Jeg går i kirken både som ordfører og til skoleavslutninger, konfirmasjoner og barnedåp, sier han.
Åsnes kommune står på den fryktede Robek-lista, over kommuner med så dårlig råd at de ikke får ta opp lån uten godkjenning fra Kommunaldepartementet.
– Vi må gjennom store omstillinger og må kutte. Det preger potten til kirkene også, de må ta sin del.
Akkurat nå står ingen kirker i fare for nedleggelse, men det diskuteres stadig hvordan man kan spare, for eksempel ved å skru ned varmen på vinterstid.
TIDLIGERE ARTIKLER I SERIEN DET RELIGIØSE NORGE:
Bygde småbruket om til tempel
Jorda rundt på ein søndag
