Det var mange som advarte mot krig i Irak. Men Samarraie-familien var ikke blant dem.

Farouk Hamid Al-Samarraie hadde vært toppdiplomat i regimet før han røk uklar med Saddam Hussein. Vinteren 2003 bodde han og familien på Holmlia.

Farouk og sønnen Omar øynet håp.

– Irak var et stort fengsel. Alle ønsket forandring. Og jeg tenkte at et nytt regime ikke kunne bli verre enn Saddams, sier Farouk.

– Jeg sa til TV 2 den gangen at det trengs en gærning for å få bort en gærning. Hvis du har tannverk, så spiller det ingen rolle hvem som trekker tanna, sier Omar.

Amerikanerne hadde lansert en kortstokk med 54 regimetopper som skulle fjernes – de to jokerne hadde også navn. Spar ess var Saddam Hussein.

– Det var sånn vi kjøpte det dem solgte. Så naive og godtroende var vi, sier Omar.

20 år senere besøker Vårt Land de to i Farouks hjem på Søndre Nordstrand. Omar serverer kardemommete på irakisk vis, i små glass uten hank på et serveringsbrett i aluminium med blomster inngravert.

Farouk kjederøyker gjennom det hele. Han har møtt Saddam Hussein mange ganger, forteller han.

Farouks hjemby Samarra ligger bare tre mil fra Tikrit, Saddams hjemby. De var begge aktive i Baath-partiet i ungdommen. Farouk meldte seg inn i 1959, da han var 14 år.

– Jeg kjente ham og han kjente meg. Men vi ble aldri nære venner. Jeg tror ikke at han var typen til å være opptatt av vennskap, sier Farouk.

– En illegitim krig

Hjemme i stua på Ullevål i Oslo har Trond Bakkevig funnet frem en bunke med uttalelser mot krigen: fra Den norske kirke, kirker i Europa, Russland og Midtøsten – og amerikanske National Council of the Churches of Christ.

For tjue år siden var han prost i Vestre Aker og satt i sentralkomiteen for Kirkenes verdensråd. Han var også blant de nitti prosent av nordmenn som var imot krigen.

– Trusselen om invasjon mobiliserte voldsomt på kirkelig side, forteller han, og understreker at det var full enighet i verdensrådet, også fra amerikanske og britiske kirker.

– Det var sett som en illegitim, umoralsk krig.

Verdens kirker var ikke alene om motstanden. Den 15. februar 2003 tok millioner av mennesker i 600 byer rundt om i verden til gatene for å forsøke å stoppe det hele. Til sammen var det antakelig den største protesten i verdenshistorien.

– Det var en stor opplevelse. Det var en følelse av at vi sto sammen, både i Norge og i resten av verden. Youngstorget var helt stappa fullt. Biskop Gunnar Stålsett var hovedtaler, og fikk heidundrende applaus, sier Bakkevig.

Enten er du med oss, eller så er du med terroristene

—  George W. Bush, USAs 43. president

Men selv de største skeptikerne kunne ikke vite at USAs beslutning skulle få etterdønninger som fortsatt former verden 20 år etterpå.

Protestene gjorde uansett ingen forskjell.

– Verdens største militærmakt ... når de bestemmer seg, så gjør de som de vil, sier Bakkevig.

Dråpen

Farouk hadde hatt troen på Baath-partiets sosialistiske visjon, men etter at Saddam kom til makten i 1979, ble han stadig mer kritisk til regimet. Som diplomat hadde han reist rundt i verden, og sett at demokrati og likestilling var mulig.

Dråpen som fikk begeret til å renne over for ham og flere andre mellomledere i partiet, var invasjonen av Kuwait i 1990.

– Det var ikke rom for å kritisere det regimet gjorde da, sier han.

De som var uenige, visste godt hva Saddam var i stand til. Da Saddam kom til makten, fikk han flere hundre høytstående partimedlemmer som hadde vært kritiske til ham, henrettet.

– Vi hadde to valg. Enten døden eller livet som flyktning, sier Farouk.

Omar var bare ni år gammel, men husker Gulfkrigen godt.

En internasjonal koalisjon gikk inn for å stanse Saddam Husseins aggresjon mot Kuwait. I spissen sto USAs daværende president George H. W. Bush, George W. Bush’ far.

– Det var veldig brutalt, sier Omar.

Da amerikanerne bombet, slo de ut alt: strøm, broer, infrastruktur, skoler, vannverk.

– Jeg husker at vi teipet vinduene. Pappa var i Basra de første dagene. Da var jeg veldig redd. Vi så at alle flykta, for de sa at Bagdad kommer til å få mesteparten av bombene. Men mamma sa at vi skulle bli hjemme.

De mistet telefonforbindelsen, og dermed kontakten med far.

– Da pappa kom tilbake, så var det som å ha Supermann hjemme. Da var alt trygt.

Kort tid etterpå ble Farouk fengslet. Det skulle gå et år før han ble løslatt mot en kausjon på én million irakiske dinarer. Familien betalte, og bestemte seg for å flykte landet.

Omar husker at foreldrene gjemte penger i lommene på de tre barna da de reiste. Farouk hadde utreiseforbud, men bestakk grensevaktene. Familien kom seg til Jordan, og så til Syria. Etterpå fikk de høre at grensevakten som hadde stemplet passene, ble henrettet, og 28 andre vakter fengslet, forteller Farouk.

Han vil ikke snakke om tiden i fengsel.

– Ble jeg torturert? Ja.

Mer vil han ikke si, i alle fall ikke nå.

I 1994 kom familien til Norge. Det var ingen irakisk ambassade her. Det var viktig. Farouk var redd for at regimet kunne komme etter ham også i eksil.

– Men Saddam er borte nå, og jeg er i live, sier han.

Da pappa kom tilbake, så var det som å ha Supermann hjemme. Da var alt trygt.

—  Omar Al-Samarai

«Ondskapens akse»

Det var imidlertid ikke Saddam Husseins brutalitet mot egen befolkning som skulle føre USA tilbake til ørkenlandet 12 år etter Gulfkrigen.

Ferden mot en ny runde i Irak startet den 11. september 2001.

Den morgenen traff to kaprede fly hvert sitt tårn av World Trade Center på Manhattan i New York. Et tredje fly traff forsvarsdepartementets Pentagon-bygning, og et fjerde krasjet før det nådde målet sitt.

Etter en knapp time kollapset tvillingtårnene. Nesten 3.000 mennesker ble drept.

Trond Bakkevig husker at han hadde konfirmasjonsundervisning i Østre Aker da noen av elevene fikk med seg hva som skjedde.

– Jeg ble redd med én eneste gang. Jeg tenkte at dette er alvorlig, og dette kommer muslimer verden over til å få ansvar for, sier han.

En drøy uke etterpå talte USAs president George W. Bush til folket:

– Hver nasjon i hver region har nå en beslutning å ta. Enten er du med oss, eller så er du med terroristene.

Og med det var «Krigen mot terror» lansert.

En knapp måned etter angrepet gikk USA inn i Afghanistan. Målet var å kaste Taliban-styret som hadde latt al-Qaida og lederen Osama bin Laden bruke landet som base for å planlegge angrepet mot USA.

Men Bush-administrasjonens oppmerksomhet begynte snart å vende seg mot Irak og landets diktator gjennom 22 år, Saddam Hussein.

Det begynte med små drypp allerede høsten 2001. Bush hintet om at Afghanistan bare var begynnelsen på Krigen mot terror. På nyåret, i presidentens årlige State of the union-tale til Kongressen, gikk han lenger.

Nå pekte presidenten ut Irak spesielt, sammen med Nord-Korea og Iran:

– Slike stater, og deres allierte i terror, utgjør en ondskapens akse som ruster opp og truer verdensfreden.

Irak-krigen var dette århundrets Vietnam-øyeblikk

—  Henrik Thune, utenrikspolitisk forsker

Gjennom det neste året trappet Bush gradvis opp retorikken mot Saddam. Han hevdet at Irak prøvde å skaffe seg atomvåpen, og at regimet hadde bindinger til al-Qaida. Men den avgjørende faktoren ble Iraks antatte lagre av masseødeleggelsesvåpen.

Da Bush seniors koalisjon avsluttet Gulfkrigen uten å gå inn for regimeskifte i 1991, var det mot et løfte om at Saddam skulle destruere Iraks kjemiske og biologiske våpen. FNs våpeninspektører skulle føre kontroll med det hele. Men i årene etterpå saboterte regimet inspeksjonene, og våpeninspektørene trakk seg ut.

Saddam hadde brukt kjemiske våpen før, mot den kurdiske minoriteten og under krigen mot Iran. Og nå var Bush junior overbevist om at regimet fortsatt satt på store mengder giftgasser som kunne brukes til å ramme sivile på amerikansk jord.

Høsten 2002 sørget FNs sikkerhetsråd for at våpeninspektørene kom tilbake på plass. Gjennom de neste månedene kunne ikke inspektørene finne bevis for at regimet hadde skjult slike våpen fra omverdenen.

Men Bush så ikke ut til å ville gi seg.

På det tidspunktet hadde Bakkevig fortsatt håp om at krigen kunne stanses. Det håpet tok slutt den 5. februar 2003.

Den dagen holdt USAs utenriksminister Colin Powell en lang og detaljert tale i FNs sikkerhetsråd hvor han presenterte det USAs egen etterretning etter sigende visste.

Konklusjonen var klar: Når våpeninspektørene ikke fant bevis for masseødeleggelsesvåpen, var det kun fordi regimet jobbet på spreng for å skjule dem.

– Da tenkte jeg: Nå kommer de til å invadere, sier Bakkevig.

«Mannen som prøvde å drepe pappa»

Den 20. mars 2003 krysset amerikanske og britiske bakkestyrker grensa til Irak. Soldatene kom til å bli hilset som frigjørere, det var Bush-administrasjonen sikker på.

Utover Storbritannia og Tony Blair var det ikke mange Bush hadde fått med seg. Presidenten hadde ringt Norges daværende statsminister Kjell-Magne Bondevik (KrF) personlig, men fått nei.

Bondevik hadde veid for og imot, og til slutt landet på å avstå. Invasjonen hadde ikke mandat fra FNs sikkerhetsråd.

To dager senere holdt biskop Stålsett sørgegudstjeneste for en nesten fullsatt Oslo domkirke. Både utenlandske ambassadører og kirkeminister Valgerd Svarstad Haugland (KrF) var på plass.

– Det var en følelse av oppgitthet … ja. Så må du sitte og se på, og håpe at Norge finner en måte å gjøre dette på, sier Bakkevig.

Koalisjonen gjorde kort prosess med regimet. Den 1. mai landet president Bush på hangarskipet USS Abraham Lincoln. Han erklærte at oppdraget var utført og kamphandlingene avsluttet.

Men selv om regimet var veltet og amerikanerne hadde kontroll på landet, kunne de fortsatt ikke finne de mye omtalte masseødeleggelsesvåpnene.

Senere skulle verden få vite at amerikanernes egen etterretning mente at Saddam ikke hadde masseødeleggelsesvåpen, og heller ikke sto i ledtog med al-Qaida. Det Colin Powell hadde blitt satt til å fremføre i FN, var løgn.

Krigen fremsto mer og mer som en personlig vendetta for den amerikanske presidenten.

– Dette er tross alt mannen som prøvde å drepe pappa, hadde Bush sagt om Saddam i en tale før invasjonen – en henvisning til et påstått drapsforsøk mot Bush senior i Kuwait i 1993.

USA var den største bølla i skolegården

—  Omar Al-Samarai

«Den største bølla»

Men verre var det at det ikke så ut til å finnes noen plan for Iraks skjebne etter Saddam.

I mai 2003 kom resolusjonen i FNs sikkerhetsråd som gjorde at den norske regjeringen kunne gå med på å sende styrker til Irak. Målet var å stabilisere landet, men det var lettere sagt enn gjort.

Det ble klart i løpet av kort tid at det irakiske folket ikke så amerikanerne som frigjørere. Tvert imot ble de neste årene preget av sekterisk vold og terror, og geriljakrig mot okkupasjonsstyrkene.

Amerikanerne dannet en «grønn sone» rundt Saddams gamle presidentpalass i Bagdad. Resten av landet var «rød sone», hvor utryggheten hersket.

Litt etter litt kom det også ut avsløringer om hvordan amerikanske soldater fór frem. Det var voldsomme husraid, sivile skutt ned i gatene og tortur av fanger. Og soldatene som begikk overtramp, ble sjeldent stilt til ansvar.

Amerikanernes krig i Irak var ikke noen «snill» krig. Det er dette Omar og Farouk tror at nordmenn flest ikke forstår når mange land i verden ikke vil støtte ukrainernes kamp mot den russiske invasjonen.

Det er ikke det at de ønsker ukrainerne vondt. Og heller ikke at de liker Putins Russland. Det handler om USAs dominans i verden. At amerikanerne så lenge har kunnet gjøre som de ville, uten at noen har vært sterke nok til å sette dem på plass.

– USA var ikke et verdenspoliti. USA var den største bølla i skolegården. Det er den følelsen de fleste i verden sitter med, spesielt i Midtøsten, sier Omar.

Også Samarraie-familiens slektninger i Irak fikk kjenne konsekvensene av at landet var i oppløsning.

Farouks fetter ble drept på gata. Og Omars søskenbarn ble skutt av amerikanske soldater. Moren, Omars tante, skulle kjøre ham til skolen, og ved et uhell svingte hun rett inn i en amerikansk konvoi.

Amerikanerne skjøt med grovt kaliber for å stanse bilen. Kula gikk gjennom motoren, guttens skulder og ut gjennom bagasjerommet.

– En cowboystat

Farouk og Omar er tydelige på at de angrer på å ha støttet krigen.

– Jeg følte meg lurt, sier Omar.

Farouk hadde kontakt med opposisjonelle innad i Irak før krigen. De ville danne en midlertidig regjering inntil det kunne gjennomføres valg, men i stedet satte USA landet under administrasjon.

– Vi så for oss at det skulle bli som Tyskland med Marshall-hjelpen, eller som Japan. Vi så ikke for oss at de kom til å ødelegge landet og så gi restene over til Iran, sier Farouk.

Irak har blitt mer eller mindre en klientstat av Iran, mener de to. Og et kleptokrati, hvor kjeltringene regjerer.

– Det er som en cowboystat. Ingenting respekteres utenom kruttet, sier Omar.

Det virker sårt. Landet mellom de to elvene er blant verdens eldste sivilisasjoner, nesten 7.000 år gammelt. Selv under Saddam var Irak i det minste en regional stormakt.

Det var verken fritt eller demokratisk, men det var likevel en viss form for stabilitet. Hverdagslivet var forutsigbart. Samfunnet fungerte.

Men det var før USA, den litt over 200 år unge bølla, kom inn i bildet.

Saddam Hussein ble hengt 30. desember 2006 etter en rettssak samme høst. Det er ingen som savner ham, ikke egentlig, mener Omar.

Men om irakerne i dag skulle velge, så tror han likevel at Saddam kunne vunnet et fritt valg, om han var i live. Tross brutaliteten under den gamle diktatoren, kunne irakere være stolte av landet sitt da.

– Irakere er ikke stolte lenger, sier Omar.

– Nå ligger Irak blant de fem på bunn på absolutt alle lister. Det er liksom Afghanistan, Somalia, Eritrea, Nord-Korea, Jemen – og Irak.

– Dette århundrets Vietnam-øyeblikk

Henrik Thune mener at mye kunne sett annerledes ut, ikke bare i Midtøsten, men i verden, hvis ikke det hadde vært for krigen i Irak. Han er utenrikspolitisk forsker og tidligere statssekretær i Utenriksdepartementet, nå tilknyttet Norsk senter for internasjonal konfliktløsning (NOREF).

– Irak-krigen er den utenrikspolitiske enkelthendelsen i det 21. århundret som har hatt størst og videst konsekvenser globalt, det er helt sikkert, sier Thune.

For 20 år siden var USAs makt i verden på et historisk høydepunkt, men Irak-krigen skulle bli begynnelsen på en langvarig svekkelse. Det at Washington ikke greide å stabilisere Irak, har både svekket USAs innflytelse i verden og skapt dyp mistillit til styresmaktene internt, mener Thune.

– Irak-krigen var dette århundrets Vietnam-øyeblikk for USA, sier Thune, og fortsetter:

– Det er vanskelig å se for seg Donald Trump uten krigen. Han kunne spille på mistilliten til eliten i Washington som i stor grad skyldtes at unge amerikanske soldater ble sendt ut for å kjempe en krig basert på falske forutsetninger.

Ideen om at man kan bruke militærmakt raskt og effektivt for å velte et regime og etablere demokrati, døde også i Irak, mener Thune.

I stedet for å bekjempe terror, la krigen grunnlaget for en ny og mer ekstrem global terrorbevegelse som i dag har spredt seg utover i Midtøsten og langt ned i Afrika, med flyktningbølgene til Europa som en av konsekvensene.

Årsaken kan spores tilbake til to fatale feilgrep USA gjorde allerede sommeren 2003.

Amerikanerne oppløste den irakiske hæren og innførte den såkalte de-baathifiseringen av staten. Alle som hadde vært medlem av Baath-partiet, var blokkert fra å inneha stillinger i det offentlige. Det var i praksis å legge ned den irakiske staten, mener Thune.

Som et resultat sto tusenvis av menn med våpen og kamptrening arbeidsløse og marginaliserte. Det var et perfekt rekrutteringsgrunnlag for ekstremisme.

Al-Qaida var ikke i Irak før krigen, men kom dit som følge av den, forklarer Thune. Der gikk de sammen med restene av den irakiske staten, og ble etter hvert til Den islamske staten (IS).

Dette er tross alt mannen som prøvde å drepe pappa

—  George W. Bush om Saddam

Senere spredte terroren seg også inn i Europa, med angrep blant annet i Frankrike og Spania.

I Midtøsten greide også radikale stemmer å presentere Irak-krigen som en krig mot islam. Slik ga krigen ekstremistene en plattform som de rette representantene for islam, mener Thune.

Det som skjedde i Irak ble et viktig bakteppe for karikaturstriden i 2006.

Danske Jyllands-posten og norske Magazinet hadde publisert en rekke karikaturtegninger av profeten Muhammed. Etter at en gruppe danske imamer reiste Midtøsten rundt med tegningene, kom det til opptøyer, flaggbrenning og angrep mot danske og norske ambassader og forretninger i flere muslimske land.

Saken gir fortsatt gjenklang i rundene med Koran-brenning her hjemme og voldsomme demonstrasjoner som svar fra Midtøsten.

– Den intense islam-debatten man fikk i Europa med karikaturstriden, er umulig å forstå uten Irak-krigen, sier Thune.

---

Irak-krigen

• Invasjonen startet 20. mars 2003. USA, Storbritannia, Australia og Polen var med i koalisjonen, men hadde ikke mandat fra FNs sikkerhetsråd.
• Den umiddelbare begrunnelsen var å tvinge Irak til å gi fra seg antatte lagre av masseødeleggelsesvåpen. Det var også et uttalt mål å styrte Saddam Husseins regime.
• Saddam Hussein ble funnet i en bunker utpå høsten 2003, og henrettet ved henging etter en rettssak høsten 2006.
• Det er usikkert hvor mange som ble drept i krigen. I 2018 estimerte Washington Post rundt 600.000 dødsfall siden 2003, både direkte og indirekte som en konsekvens av krigen.

---