– Vi er nå langt ute i klagesangen og Jobs bok alle sammen. Det blåser litt, men sånt får vi bare leve med, sier Tor Wennesland, som nylig ble utnevnt til FNs spesialkoordinator for fredsprosessen i Midtøsten.

Når det gjelder Midtøsten er det få nordmenn som kan skilte med en like imponerende CV som Wennesland: Han er tidligere ambassadør i Egypt og Libya.

Han har vært rådgiver for Tony Blair og Terje Rød-Larsen, samt ledet Det norske representasjonskontoret overfor de palestinske myndighetene og giverlandsgruppen for Palestina (AHLC) på embetsnivå.

Nå har teologinerden fra Kristiansand gått inn i rollen som FN-topp i Midtøsten, med mål om å skape varig fred mellom israelere og palestinere.

[ Tor Wennesland blir FN-utsending i Midtøsten ]

Lest Bibelen flere ganger

Livet som toppdipomat innebærer at det noen ganger stormer voldsomt rundt Wennesland. Den seneste uken har vært en slik uke. Dagens Næringsliv har satt søkelys på et brev, forfattet av Wennesland, påført Utenriksdepartementets brevhode, sendt til diamanthandleren Dan Gertler, som senere skal ha blitt brukt til å forsvare diamanthandleren mot korrupsjonsklager.

Wennesland har beklaget brevet overfor avisen, og ønsker ikke kommentere saken nærmere overfor Vårt Land. Nå er det troslivet hans som står i fokus, og et innholdsrikt et som sådan.

FN-diplomaten vokste nemlig opp i den tjukkeste delen av bibelbeltet. Faren hadde bakgrunn fra Brunstad Christian Church, tidligere Smiths venner, men ble ifølge Wennesland «grundig vaksinert» for troen i 18-års alderen. Moren kom fra et bedehusmiljø i Søgne, utenfor Kristiansand.

– Jeg gikk på søndagsskolen fra jeg var en neve stor. La meg si det sånn: Jeg hadde nok lest Bibelen flere ganger enn de fleste da jeg var ferdig med ungdomsskolen, sier Wennesland, som nå befinner seg i Jerusalem.

Han var aldri med i noen av de store frikirkelige miljøene på Sørlandet og Kristiansand. Samtidig var troen gjennom hele barndommen og ungdomstiden en integrert del av oppvekstmiljøet. FN-utsendingen var selv aktiv i skolelaget på Grim ungdomsskole og formann i gymnasielaget på Oddernes videregående skole.

– Jeg var vel en nerd og hadde lite sansen for mer følelsesbasert kristendom. Jeg likte teologi, og da var kombinasjonen av skolelaget og Den norske kirke veldig bra, sier han.

Endte opp med teologi

Religionslærer Karl Smith Karlsen ble en viktig intellektuell inspirasjonskilde for Wennesland da han startet på Oddernes gymnas. Det var gjennom religionslæreren at han oppdaget teologen Tor Aukrusts innflytelsesrike tobindsverk Mennesket i Samfunnet. Aukrusts sosialetikk gjorde et stort inntrykk på tenåringen, som også leste filosofi og økofilosofi.

– Hvorfor var det den intellektuelle inngangsporten til troen som tiltrakk deg?

– Det vet jeg jo ikke. Det var jo mange smarte folk i miljøet i Kristiansand, for eksempel Paul Leer-Salvesen og en del andre som senere ble teologiprofessorer. Dette var jo folk jeg vokste opp med.

Den brede intellektuelle nysgjerrigheten gjorde at da Wennesland skulle immatrikuleres til universitetet, stod det mellom teologi eller psykologi.

– Jeg slo rett og slett krone og mynt og endte opp med teologi, sier han.

Grunnleggende nerdete

Selv om Wennesland ikke endte opp på prekestolen, har han hatt stort utbytte av teologistudiet. Ifølge ham selv skaper teologistudiet et solid grunnlag, som «pløyer» dypt inn i etikk, dogmatikk, teologihistorie og religionsfilosofi. Parallelt med studiet utforsket han også filosofi og sosiologi i «en eneste smørje».

– Det var grunnleggende sett en fryktelig nerdete tid, sier han.

Da Wennesland studerte på MF vitenskapelig høyskole dro Gunnar Stålsett ham inn i det økumeniske miljøet rundt mellomkirkelig råd, og han var særlig aktiv i komiteen for internasjonale spørsmål. I det samme miljøet var folk som teologen Trond Bakkevig og nåværende biskop Atle Sommerfeldt. Her arbeidet Wennesland i stor grad med spørsmål i skjæringsfeltet mellom kirke og teologi, eller det han kaller for applisert teologi i form av etikk og internasjonalt kirkelig arbeid.

– Derfra gikk veien videre til UD. Det er en sammenheng mellom det jeg holdt på med i Mellomkirkelig råd, og at jeg til slutt valgte å begynne i UD.

– Hvorfor henger dette sammen?

– Min hovedinteresse i teologien var skjæringsfeltet mellom etikk, teologi og handling. Jeg var opptatt av at det man holdt på med i etikkstudiene og skjæringsfeltet mot deler av jussen, filosofien og sosiologien, måtte appliseres og konkretiseres.

For Wennesland var det viktig å ikke ha en handlingsetikk som var utelukkende teoretisk, men som heller vektla etiske politiske valg som gjør det «litt bedre» for folk å leve.

– Jeg hadde begynt på det som skulle bli en doktorgrad om dette. Istedenfor ble det UD og FN. Det sier vel sitt.

[ FN-utsending svært bekymret for Israels nye utbygging av bosetninger ]

---

Tor Wennesland

• FNs spesialutsending til Midtøsten
• 68 år
• Gift med Åse Vikanes, fire barn
• Fra Kristiansand, bor for tiden i Jerusalem
• Utdannet teolog ved MF vitenskapelige høyskole

---

Stedliggjøring av troen

I dag bor Wennesland i Jerusalem. For ham er det viktig å fremheve at bibelfortellingene har en konkret geografisk tilstedeværelse i regionen, som folk lever i hver dag.

– Har «stedliggjøringen» påvirket din tro?

– La meg si det sånn: Når du er oppvokst på Sørlandet så skjønner du ikke dette her, og det er jo ikke noe rart.

Getsemane ligger 10 minutter fra der Wennesland bor i Jerusalem. Området har i hundrevis av år vært eid av en muslimsk familie, men det ligger også kirker der. Det er nettopp denne sammenhengen mellom tro og sted som han mener er viktig:

– Hvis du spør meg: Hva er det som er viktig for meg? Troen er ikke bare noe tull eller løsaktige greier som rent spekulativt kommer frem på en talerstol. Det er i stein.

Enten er man kristen, eller ikke

Det er historiene om hva som skjedde på disse stedene for rundt 2000 år siden som har blitt til teologi. Siden har teologien blitt til kirker, liturgi og til slutt en trosforankring. Slik oppsummerer FN-utsendingen teologihistorien.

– Alt dette tar utgangspunkt i at det har skjedd. Det er noe konkret i dette, den geografiske realpresens, sier Wennesland.

Han er klar i sin sak: Enten er man kristen, eller så er man ikke kristen. Enten er man muslim, eller så er man ikke muslim. Man er kristen på forskjellige måter og man er muslim på forskjellige måter. Han viser til at kvalifiseringen som vi driver på med i en norsk kontekst, som «personlig kristen», ikke er viktig i Midtøsten.

– Kristen er du hvis du er døpt og tilhører en kirke, ferdig med det. Det er jo en identitet man har, og jeg har den identiteten. Troen er et referansepunkt for hvem jeg er. Det er tilstrekkelig, og jeg lever greit med det, sier han og ler.

Langt unna karismatikken

Wennesland sier at han har tatt et oppgjør med «den importerte pietismen» og haugianismen som i nesten 200 år har preget deler av det kristne miljøet på Sør- og Sørvestlandet. Ifølge ham var hele 1970-tallet preget av bøker som omhandlet forholdet mellom politikk og kristendom.

– Det skjedde på den tiden jeg var på MF. Kampen mellom høyresiden og venstresiden var frodig og omfattende. Det skjedde samtidig som man hadde en karismatisk bevegelse som vektla andre ting enn jeg holdt på med.

– Hvor sto du i den debatten?

– Jeg var langt unna alt som heter karismatiske miljøer, det kan jeg forsikre deg om. Og jeg var langt inni de miljøene som så en nær sammenheng mellom politisk aktivitet og det å være forankret i kirken. Dette er jo en dimensjon ved Den norske kirke som også er tydelig i dag.

– Hvilke aspekter av troen din er det i dag som gjør at du engasjerer deg i politiske spørsmål?

– Det er ikke der jeg er nå. Nå er jeg der at jeg er FN-representant her.

Arbeidet som FN-utsending er forankret i et FN-vedtak som igjen er forankret i internasjonale vedtak, påpeker Wennesland. Hans jobb er å sørge for at de prosessene han har ansvar for blir etterfulgt. Han legger til at dersom han får til dette, vil det være bra for både israelere og palestinere, så vel som regionen i sin helhet.

– Det er det jeg er opptatt av. Jeg har ikke hatt tid til å reflektere så veldig mye over hvordan man skaper en tilbakekobling. Det kan jeg godt få tid til senere. Men behøver det ikke nå, fordi jeg vet hva jeg holder på med.

En lang og svær affære

– Har det vært situasjoner som har rystet din overbevisning?

– Hvis du skal gjøre det jeg har gjort i livet, er det en fordel å ikke være neddynget med et sterkt personlig ordinasjonsløfte, som dingler over hodet på en måte som er definert av følelsesladde pietister på Sørlandet.

– Virker ikke som at du er så glad i følelsesladde pietister fra Sørvest- og Sørlandet?

– Jeg har ikke noe imot bedehuset, men jeg har fått litt for store doser, litt for tidlig i livet. Det er vel derfor jeg er der jeg er. Folk får definere troen som de vil. Jeg legger meg ikke opp i det.

– Hvem er Gud for deg?

– Det er en lang og svær affære. Gudsbildet mitt er helt i overensstemmelse med Den nikenske trosbekjennelse. Det er ganske presist.

– På hvilken måte er Gud til stede i livet ditt?

– Jeg er ikke opptatt av mystisk tilstedeværelse og følerier. Hvis du spør meg om hva som er min tro så er den uttrykt i den nikenske trosbekjennelsen. Det er en historie fra 325, 381 til 451 e.kr. Dette er for meg de tre referansepunktene for min tro. Så har man Luthers lille katekisme. Det er et litt nyere forankringspunkt. Det jeg har å si om den saken er det som står der.

[ Den tapte kristenheten ]

---

4 raske

• Gud er: Johannesprologen
• Jeg klarer meg ikke uten: Mobiltelefonen
• På gravsteinen min skal det stå: Navnet mitt
• Boka alle må lese: Per Lagerkvits Barabbas.

---

Det allmenne Job-øyeblikk

«Hvorfor skjer dette meg?» er nok et spørsmål mange stiller når livet herjer som verst. Vi har alle hatt vårt Job-øyeblikk, sier Wennesland og legger til at det skjer i mange ulike former og sammenhenger.

– Jeg ønsker ikke å gå inn på det i større detalj enn det. Men det er klart at vi alle har de erfaringene som både ligger i klagesalmene og Jobs bok. Det opplever enhver som har denne typen identitet fra tid til annen.

– Har du hatt ditt Job-øyeblikk?

– For å vri litt på det: En av mine jobber er å forhindre at det blir krigshandlinger i områder hvor tap av menneskeliv er helt åpenbare.

Han trekker frem Gaza som et eksempel og stiller spørsmålet: Hvorfor man skal unngå en krig? I tilfellet Gaza er svaret ifølge Wennesland at en krig gjør livet helt umulig for to millioner uskyldige mennesker der halvparten er under 16 år.

– Det er jo et poeng å sørge for at folk i Gaza ikke blir sittende fast i gjørmehullet til Jobs bok og føler seg komplett forlatt. Å sørge for at urettferdigheten ikke biter om seg, eller at folk blir utsatt for ting som de ikke har ansvar eller skyld i, er et av stegene for å redusere lidelser og ondskap i et etisk-teologisk bilde, sier han og legger til:

– Vel, da er det sånn for meg at hvis jeg kan gjøre noe med det, så får det være godt nok. Hadde jeg ikke trodd at det var mulig å fremforhandle varig fred, hadde jeg ikke tatt FN-jobben.

[ Slik vil Israel og Midtøsten merke Biden ]